Statsbudsjettet: Rødgrønn avmakt

Arbeiderpartiets Hilde Singsaas mener (Dagsavisen 23/4) at jeg tar feil når jeg skriver at statsbudsjettet har økt med 400 milliarder kroner siden 2005. Dette er ikke feil. Selv Singsaas skriver at det «i og for seg er riktig», skriver Kristin Clemet i Dagsavisen, i debatten om statsbudsjettet.

Publisert: 6. mai 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Arbeiderpartiets Hilde Singsaas mener (Dagsavisen 23/4) at jeg tar feil når jeg skriver at statsbudsjettet har økt med 400 milliarder kroner siden 2005, og at regjeringen ikke har prioritert vekstfremmende skattelettelser, utdanning, forskning og infrastruktur så sterkt som handlingsregelen forutsatte.

Dette er ikke feil. Selv Singsaas skriver at det «i og for seg er riktig» at budsjettet har økt med 400 milliarder kroner. Hun mener bare at det «reelle handlingsrommet» er mindre, fordi mye av pengene går med til økte lønninger, økte pensjoner og en rekke såkalte automatiske utgiftsbindinger. Eller sagt med andre ord: Hun mener at dette er forhold ingen regjering kan gjøre noe med.

Det er feil. Regjeringen velger selv om den vil gjøre noe med dette, slik at det «reelle handlingsrommet» blir større: Skattelettelser kunne dempet lønnsveksten. En full pensjonsreform i offentlig sektor ville dempet pensjonskostnadene. Reformer i rettighetsfestede ordninger i folketrygden ville dempet den automatiske utgiftsveksten. Jeg sier ikke at det er lett, men det er mulig, og det hadde vært fornuftig.

Det er dessuten langt lettere å gjøre noe med dette for en flertallsregjering som har sittet med makten i nesten åtte år enn det har vært for tidligere mindretallsregjeringer. For å låne Jens Stoltenbergs egne ord, da han i 2006 forklarte oss hvordan Ap hadde opptrådt i opposisjon under Bondevik II-regjeringen og hvor fornuftig det var at vi nå hadde fått en flertallsregjering: «Da var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Da gikk det sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer.» Dette er problemer en flertallsregjering ikke har. Den får forslagene sine vedtatt uansett, selv når de på kort sikt kan være lite populære.

Singsaas prøver å etterlate inntrykk av at (det reelle) handlingsrommet har vært det samme som eller litt mindre enn det var under Bondevik II-regjeringen, men heller ikke dette er riktig. Oljepengebruken har riktig nok vært ganske lik, men skatteinntektene har vært mye større i denne perioden. Stoltenberg II-regjeringen har derfor hatt et klart større handlingsrom enn Bondevik II-regjeringen hadde.

Til slutt mener Singsaas at jeg tegner et for pessimistisk bilde når det gjelder den demografiske utviklingen og fremtidens statsfinanser. La oss håpe det. Faktum er imidlertid at Perspektivmeldingen, som Singsaas refererer til, legger forutsetninger til grunn som jeg mener er nokså urealistiske, bl.a. om standarden i eldreomsorgen og om antall utførte arbeidstimer. Dersom man legger til grunn at velferdsstaten vil fortsette å utvikle seg slik den har gjort til nå, blir bildet klart mer dystert enn Perspektivmeldingen legger til grunn. Vurdert mot de vedtak regjeringen allerede har gjort, f.eks. om bemanningsnorm i barnehagene, eller partiprogrammene som nå vedtas, som fort-satt lover vekst i velferden, virker dette også mer realistisk.

Singsaas skriver at produktiviteten i Norge er nær toppen i OECD-området, men unnlater å nevne at produktivitetsveksten har falt. Det bør bekymre, siden det er den som «legger grunnlag for økonomisk vekst og økt velferd», for å sitere regjeringens eget budsjett for 2012. Større innsats innen utdanning, forskning, innovasjon og infrastruktur kunne bidratt til å styrke produktiviteten.

Folk flest forstår at noe må gjøres, dersom de har utgifter som er så høye at de risikerer at det ikke er bærekraftig i det lange løp. En av grunnene til at dette ofte virker «umulig» i regjeringsapparatet, er en til dels uhensiktsmessig budsjettprosess. Denne har jeg skrevet om i Samtiden før, dersom noen skulle være interessert.

Innlegget er publisert i Dagsavisen 6.5.13.