Konkurranse i tråd med mål om velferd for alle

Publisert: 17. februar 2005

Åslaug Haga har rett i at vi må bruke samfunnets ressurser bedre. Nettopp derfor må vi gjøre det motsatte av det hun foreslår, skriver Dag Ekelberg i en kronikk i Østlandets Blad 17. feb 05

I sitt nye program forlater Arbeiderpartiet Anthony Giddens «tredje vei» – den moderne utgaven av sosialdemokratiet som har et pragmatisk syn på hvordan markedet kan brukes for å oppnå viktige politiske mål. For noen år tilbake ga partiet ut boken «Sosialdemokrati 2000». Daværende statsminister Jens Stoltenbergs egen statssekretær , Tom Therkildsen, uttalte i boken at i moderne sosialdemokratisk politikk spilte det ingen rolle hvem som faktisk leverte tjenestene, private eller offentlige aktører, så lengene tjenestene var av god kvalitet og tilgjengelige for alle. Det er som nevnt noe år siden dette ble sagt.

Senterpartiet markerte nylig hvor sterke motstandere de er av modernisering og konkurranse på sin felleskonferanse med Fagforbundet. «Vi kan ikke akseptere at samfunnets ressurser ikke blir utnyttet til fellesskapets beste», sa Åslaug Haga i sitt innlegg. Haga har helt rett i at vi ikke kan akseptere sløsing med samfunnets ressurser. Det er jo nettopp hovedargumentet for å innføre konkurranse i produksjonen av tjenester det offentlige har ansvaret for.

Påstanden fra konkurransemotstanderne bygger på en feilaktig oppfatning om at konkurranse er usosialt og i strid med velferdsstatens mål om gode tjenester til alle som trenger dem, uavhengig av lommebokens størrelse.

La oss se på hva dette egentlig dreier seg om. Vi kan grovt dele det offentliges utadvendte aktiviteter i to hovedtyper: Regulering og serviceproduksjon. Reguleringsoppgaven innebærer tradisjonelle oppgaver forbundet med det offentlige, som saksbehandlig og myndighetsutøvelse. Dette er oppgaver som skiller seg fra hva man forbinder med privat sektors oppgaver. Regulering er den klassiske oppgaven det offentlige har i samfunnet. Hovedregelen er derfor at myndighetsutøvelse ikke kan overlate til private aktører. Dette er det bred enighet om.

Noe helt annet er det med serviceproduksjon som på mange måter kan sammenlignes med den vare – og tjenesteproduksjonen som skjer i privat sektor. Det er flere grunner til at det offentlige selv driver tjenesteproduksjon. De viktigste årsakene er:

a) Visse ytelser har en kollektiv karakter

b) Fordelingspolitikk

c) Ønske om å påvirke folks forbruksmønster

La oss se nærmere på hver av disse:

a) Kollektive goder

Kollektive goder er goder som ikke vil bli produsert i en optimal mengde hvis man overlater det til markedet alene å produsere det. Problemet med «gratispassasjerer» er en side av dette. Noen strekker definisjonen av kollektive goder langt og vil mene at all offentlig serviceproduksjon dreier seg om kollektive goder. De fleste tjenester det offentlige yter konsumeres imidlertid individuelt og kan prissettes, dermed dreier det seg i liten grad om kollektive goder. Det er med andre ord ikke markedssvikt i teknisk forstand som begrunner offentlig tjenesteproduksjon.

b) Fordelingspolitikk

Politiske hensyn ligger bak offentlig serviceproduksjon. Formålet er å sikre en fordeling av godene som man ikke oppnår ved bruk av markedsmekanismene alene – det er med andre ord behov og ikke betalingsevne som skal være avgjørende.

c) Påvirke forbruksmønster

Det er en utbredt forestillingen om en slags ”individuell inkompetanse” som også er en begrunnelse for offentlig serviceproduksjon. Mistillit til borgernes evne til å vurdere egne behov, kvalitet på tjenestene og hva som er til deres eget beste, er også i høy grad politisk basert. Dermed velges offentlig produksjon som stilles gratis til rådighet for borgerne for å sikre et større forbruk kvantitativt eller kvalitativt, enn man ville fått dersom den enkelte selv hadde fått lov til å bestemme over de ressurser som trengs for å oppfylle egne behov og ønsker.

Så kommer poenget: Ved konkurranseutsetting kan man oppnå alle de tre begrunnelsene for offentlig tjenesteproduksjon – man kan produsere de fleste ”kollektive goder”, man kan påvirke forbruksmønster ”i ønsket retning” og man drive fordelingspolitikk som før. Så hva i all verden er det man er så redde for?

Mye av problemet ligger i konkurransemotstandernes bevisste sammenblanding av begrepene privatisering og konkurranseutsetting. Dette er to helt forskjellige ting. Privatisering innebærer at det offentlige ikke har noe ansvar overfor brukerne. Konkurranseutsetting innebærer bare at selve produksjonen kan bli utført av andre enn det offentlige men at det offentlige har ansvaret overfor brukerne av tjenestene.

I prinsippet kan all offentlig tjenesteproduksjon som konsumeres individuelt konkurranseutsettes, såfremt tjenesten kan beskrives og det er mulig å definere det viktigste av innholdet – ergo ting som må beskrives i kontrakten mellom bestiller (det offentlige) og produsenten av tjenesten.

Utgangspunktet for konkurranseutsetting er ønsket om kostnadseffektivitet ved bruk av konkurransepress. Man overlater ikke til markedet å bestemme omfanget av tjenester og innbyggerne får heller ikke automatisk valgmuligheter som følge av

konkurranseutsetting (viktig forskjell fra reell privatisering).

Fraværet av konkurransepress i offentlig sektor er hovedårsaken til manglende kostnadseffektivitet i offentlig sektor. Åslaug Haga har rett i at vi ikke kan sløse bort samfunnets ressurser. Desverre er fortsatt sløsing resultatet av Senterpartiets klare nei til konkurranse.

Artikkelen stod på trykk i Østlandets blad 17. feb. 2005