Den tredje vei blir en blindvei
Knapphet på tid tilsier av vi bør bruke virkemidler vi vet virker og ikke sløse bort tid på å forsøke å finne en tredje vei som ser ut til å ville være en blindvei.
Publisert: 3. juni 2021
I debatten om Mazzucatos ideer forsøker professor Sigbjørn Landazuri Tveteraas i et svar til meg 28. mai å forklare hva den tredje vei kan være. Jeg hadde problemer med å forstå hva han mente i hovedinnlegget hans 20. mai. Før han nå igjen forsøker å forklare hva den tredje vei er, tar han en omvei og viser til hvordan amerikanernes prosjekter med å utvikle atombomben og få det første mennesket på månen ble gjennomført.
Tveteraas har ikke en ferdigbakt tredje vei.
Knapphet på tid tilsier av vi bør bruke virkemidler vi vet virker og ikke sløse bort tid på å forsøke å finne en tredje vei som ser ut til å ville være en blindvei.
President John F. Kennedys månelandingsprosjekt blir igjen og igjen bruk som eksempel på hvor vellykket det kan være å følge Mazzucatos idé om at staten skal formulere et mål for det grønne skiftet, som så skal følges opp av staten og næringslivet i et slags partnerskap. Det er svært stor forskjell på å sette et begrenset og klart mål som at vi skal til månen innen 1970, og å transformere et helt samfunn til en lavutslippsøkonomi.
I bedrifter og i offentlig sektor er det helt normalt å sette opp prosjekter for å nå klare og avgrensede mål. It-prosjekter er eksempler på det. Problemer oppstår når prosjektenes mål er uklare, er mange, uten milepæler og stadig utvides. Da blir det for komplekst å styre, og prosjektene krasjer. Det har vi mange eksempler på både i privat og offentlig sektor.
Det grønne skiftet har i prinsippet et klart mål om å redusere de samlede utslippene med en viss prosent. For å få det til, må det gjennomføres millionvis av små og store endringer i produkter og produksjonsprosesser. Dette er noe helt annet enn å få en mann til månen eller å gjennomføre et definert it-prosjekt.
Jeg kan ikke se at det vil være mulig å få dette til uten å spille på markedet, straffe utslipp med avgifter, og noen ganger bruke påbud og forbud. Støtte til forskning og utvikling vil selvsagt også kunne være formålstjenlig.
Tveteraas viser til at Mazzucato er bekymret for mangel på langsiktig kapital. Det er få tegn til at det er et problem. Igjen og igjen ser vi at kapital normalt flyter dit det lukter lønnsomhet. Forventninger om at statlig støtte sitter løst gir heller for stor kapitaltilgang, noe vi ser tegn til i dag.
Etterfølgende krasj er da en stor risiko. De proffe investorene vil ofte ha kommet seg ut før krasjet, etter å ha tatt ut store gevinster. Småinvestorene sitter typisk igjen som taperne.
Dette er ingen god politikk, hverken for å fremme det grønne skiftet eller for å hindre økt ulikhet.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 1.6.2021.