Norsk klimapolitikk må endres
Klimakvotene virker, og kvoteprisen er mer enn firedoblet på vel et år. Argumentene for støtte til fornybar energi er blitt enda svakere.
Publisert: 23. september 2018
EUs kvotemarked og dets betydning for Norges klimapolitikk har tatt stor plass i norsk klimadebatt. På den ene siden har man de som påpeker at ekstra klimatiltak rettet mot kvotepliktig sektor (industri og oljesektoren) ikke har noen reell effekt, fordi lavere utslipp i Norge frigjør kvoter som gir økte utslipp andre steder – eller senere, hvis kvotene spares.
Den andre siden, bestående av miljøorganisasjoner og særinteresser som tjener på klimatiltak, svarer gjerne med at det er stort overskudd av kvoter, prisen er altfor lav til å utløse klimatiltak, og at kvotemarkedet derfor ikke får ned utslippene.
Det siste året har det imidlertid skjedd store endringer i kvotemarkedet. De gjør at begge sider må tenke nytt om norsk klimapolitikk.
Den første endringen er at kvoteprisen har mer enn firedoblet seg på litt over ett år, fra under fem euro til over 20. Det tilsvarer en pris på utslipp på rundt 200 kroner per tonn, som er høyere enn prisen på en del ikke-kvotepliktige utslipp i Norge, blant annet fra fiskeriene.
Den andre utviklingen, som har bidratt til den første, er at reformer i kvotemarkedet har endret markedets virkemåte fundamentalt. Den viktigste reformen er innføringen av en markedsstabiliseringsreserve, som de neste årene mest sannsynlig vil fjerne flere hundre millioner kvoter fra markedet.
Fra og med 2023 vil kvoter i reserven gradvis slettes. Det er en indirekte måte å stramme inn EU og Norges klimamål på: Med færre tilgjengelige kvoter, må utslippene reduseres mer.
Når kvoter som er til overs i markedet slettes automatisk, betyr det at ekstra klimatiltak, som på kort sikt gir flere kvoter i markedet, får en reell klimaeffekt. Det betyr ikke at ethvert klimatiltak blir fornuftig. Prisen på kvoter reflekterer marginalkostnaden ved å nå klimamålene, og tiltak som koster mer, er derfor ikke kostnadseffektive. Men det er en stor forskjell mellom at tiltak ikke er kostnadseffektive, og at de har null effekt.
Hva bør så disse endringene bety for norsk klimapolitikk?
Økt kvotepris bør føre til at alle godtar at kvotemarkedet kan være hovedvirkemiddelet i kvotepliktig sektor. Ønsker man større klimakutt, bør det gjøres gjennom tiltak som strammer inn kvotemarkedet ytterligere.
Argumentene for å støtte utbygging av fornybar energi er blitt enda svakere. Den høyere kvoteprisen kombinert med stadig lavere priser for fornybar energi er en stor konkurranseulempe for kullkraft i Europa.
Fornybar energi er ikke miljøvennlig i seg selv, det har kun en klimaeffekt når det fortrenger fossil energi. Når markedet gjør den jobben på egen hånd, er det liten grunn til å videreføre støtte fra Enova eller å finne på nye tiltak når elsertifikatordningen opphører i 2020.
Det klart viktigste klimatiltaket i kvotepliktig sektor er CO2-avgiften på norsk sokkel. Det dekker vår største utslippskilde, og har i mange år vært et effektivt i å begrense utslippsveksten fra oljeutvinningen. Men etter innføringen av kvotemarkedet har eventuelle utslippsreduksjoner fra denne avgiften kun betydd at utslipp flyttes internt i kvotemarkedet.
Med en markedsstabiliseringsreserve som fjerner overskuddskvoter, er ikke det lenger tilfellet. Det betyr imidlertid ikke at virkemiddelet er optimalt utformet.
Dersom oljesektoren skal stå overfor en høyere pris på utslipp enn andre sektorer, bør man gjøre det på en måte som samtidig bidrar til et strammere kvotemarked. Det kan for eksempel være å erstatte hele eller deler av CO2-avgiften med en ekstra kvoteplikt.
En ekstra kvoteplikt må utformes på en måte der de ekstra kvotene som leveres til staten ikke fører til at færre kvoter tilføres markedsstabiliseringsreserven. Man bør også utforme den ekstra kvoteplikten slik at eventuelle lavere utslipp fra oljesektoren ikke gir flere kvoter tilgjengelig i markedet og høyere totale utslipp.
Norge bør også bidra til et strammere kvotemarkedet ved å oppfylle deler av utslippsmålet i ikke-kvotepliktig sektor gjennom å holde igjen kvoter, slik EU åpner for.
Bruk av den fleksibiliteten påvirker ikke antall kvoter som tilføres markedsstabiliseringsreserven. Effekten blir kun å overføre utslippskutt fra der de er dyre – ikke-kvotepliktig sektor – til der de er billigere – kvotepliktig sektor.
Det er åpenbart økonomisk fornuftig, samtidig som et strammere kvotemarked bidrar til sterkere incentiver til lavutslippsløsninger i industri- og kraftsektoren.
Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 21.9.18. Se også notatet kronikken er basert på:
https://www.civita.no/publikasjon/klimakvoter-hvordan-de-virker-og-hvorfor-vi-trenger-dem
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
