Markedet evner å finansiere klimaløsninger
Når muligheten for politisk påvirkning blir større, har eksisterende næringsinteresser fordel. Risiko for korrupsjon og lignende øker også når politikk, byråkrati og næringsstøtte kobles direkte. Denne problemstillingen underspilles ofte når venstresiden skal skape nye statlig eide og politikerstyrte «industrilokomotiver».
Publisert: 27. september 2020
En vanlig kritikk av markedsøkonomien, og spesielt av selskaper notert på børsene, har vært at selskapenes strategi er drevet av kortsiktige markedshensyn.
Magnus Marsdal, leder for Manifest Tankesmie, gjentar denne påstanden i Klassekampen, der han skriver at det «kortsynte kapitalistiske samfunnet virker mer og mer ute av stand til å ta de langsynte grepene som kan avverge klimakrisen».
Men forskning fra den amerikanske sentralbanken, referert til av tidligere Dagbladet-kommentator Andreas Økland («Har bedrifter det best på børs?» 15. november 2018), går delvis i rette med Marsdals påstand. Økland skriver: «Ved hjelp av tall fra skattelikningen til amerikanske selskaper mellom 2004 og 2015, finner forskerne at børsnoterte selskaper har 48 prosentpoeng større investeringsutgifter enn et sammenliknbart ikke-børsnotert selskap. […]Når dette brytes ned på kortsiktige og langsiktige investeringer, blir bildet bare enda klarere.»
Den siste tiden har man også sett at «grønne» og fornybare selskaper blir priset høyere og får lettere og billigere finansiering enn «fossile» selskaper.
Tesla, det norske hydrogenselskapet Nel, og Marsdals samarbeidspartnere i Aker-systemets vellykkede notering av to «grønne» selskaper på børsen er eksempler på at markedet evner å finansiere forretningsideer som reduserer klimaproblemet.
Ellers er jeg enig i Marsdals kritikk av aksjetilbakekjøp generelt og i Equinor spesielt. I et innlegg om Equinor i DN 10. juni skrev jeg:
«Å benytte fri kapital til å kjøpe tilbake egne aksjer kan ha skattemessige fordeler for private aksjonærer og kan gi gode bonusutbetalinger til ledelsen, men for staten – som ikke betaler skatt eller har umiddelbare planer om selge aksjer – vil rene aksjeutbytter være bedre.»
Det siste poenget er viktig.
Innen finansteorien skal et selskap som ikke har gode nok investeringsprosjekter, heller gi pengene tilbake til aksjonærene via aksjeutbytte, slik at kapitalen brukes bedre i andre deler av økonomien.
Dette er ikke bare viktig for effektiv ressursutnyttelse, men også for å redusere prinsipal-agent-problemer.
Ulike aktører internt i en organisasjon kan ha motstridende interesser og agendaer, som kan gi utslag i høye lederlønninger og investeringer som gir høy prestisje («empire-building»), som ofte går på bekostning av aksjonærene eller andre interessenter. Men mer statlig og politisk styring, slik Marsdal tar til orde for, kan også skape prinsipal-agent-problemer.
Politikere, byråkrater, næringsorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner kan også ha ulike interesser og mål som kan komme i konflikt.
Når muligheten for politisk påvirkning blir større, har eksisterende næringsinteresser fordel. Risiko for korrupsjon og lignende øker også når politikk, byråkrati og næringsstøtte kobles direkte.
Denne problemstillingen underspilles ofte når venstresiden skal skape nye statlig eide og politikerstyrte «industrilokomotiver».
Innlegget er på trykk i Klassekampen 25.9.2020.
Relatert
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
EØS-avtalen og valget på Island
Dagens politiske velferdskonkurranse er ikke bærekraftig
Velferdsstaten er et pyramidespill
Regjeringen snur – og det gjør den lurt i
