Klimaet taper på lite handling – ikke på grunn av Carl I. Hagen

De som mener de vet at klimaendringene er menneskeskapte, har sannsynligvis mye rett. Men de får ikke rett, så lenge det ikke føres en troverdig og effektiv klimapolitikk.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 5. januar 2017

Klimaendringene er et svært komplekst saksfelt. Likevel ser vi tendenser til en «elite» som utaler seg for bombastisk om et saksfelt de ikke alltid kjenner så godt.

Hva vet egentlig humanister, som stadig uttaler seg i klimasaken, om temperatursvingninger i atmosfæren? Vet de så mye mer enn «folkelige» klimaskeptikere? Ordskiftet om klimaendringene kan provosere vanlige folk, og det er en gavepakke til politikertyper som Carl I. Hagen. At de etablerte partiene ikke innfører tiltak som virkelig monner, men lager politisk rabalder om noen øre på bensinprisen, svekker også troverdigheten til politikere, som stadig hevder at «klimaendringene er vår tids største utfordring».

Mange vil likevel hevde at klimaendringene er vår tids største utfordring. Derfor blir klimaskeptikere for mange en stor provokasjon. På lederplassi VG før jul ble det hevdet at «Klimaskeptikernes vindmøllekamp mot vitenskapelige fakta er en oppvisning i uansvarlighet.» Denne påstanden er ikke nødvendigvis gal, men den virker hul så lenge det ikke innføres tiltak som virkelig monner. Gode holdninger blir med andre ord viktigere enn handlinger. Det er denne svikten politikere som spiller på klimaskepsis utnytter, og det vil de utvilsomt fortsette med, så lenge tiltakene ikke svarer til problembeskrivelsene.

Å være klimaskeptiker er visstnok uansvarlig, men hvorfor er det så mye mer ansvarlig å tro at klimaendringene er menneskeskapte, men knapt gjøre noe? Er det greit å kjøre mye bil, bare man innrømmer at det forurenser?

Den siste tiden har den offentlige debatten vært preget av mer eller mindre presist snakk om «folk» versus «elite». Klimaskepsis passer perfekt inn i dette skjemaet. For eksempel kan Carl I. Hagen stille seg på lag med folket og anklage eliten for å fare med løgn. Mange vil være uenig, men sannheter som bare snakkes om, er mindre robuste i et demokrati.

Klimaet taper også, hvis tiltakene som iverksettes, er for dyre og ineffektive. I sin siste bok kritiserer Jens Stoltenberg grønne sertifikater, som er en dyr subsidieordning til kraftproduksjon i Norge. De første gangene grønne sertifikater ble foreslått, ble de ikke innført. At de likevel til slutt ble vedtatt, kan sees på som en forskyvning bort fra samfunnsøkonomers syn på at klimaproblemet må løses effektivt, mot større vekt på nasjonale og symbolske tiltak. Jon Hustad har skrevet mye viktig fra et økonomisk perspektiv om problemet med inneffektiv og nasjonal klimapolitikk. I Dag og Tid før jul (23.12.) skrev han at «Sanninga er at det er vanskeleg å få ned CO2-utsleppa i Noreg utan at landet vert dramatisk endra og mykje fattigare. Difor kranglar Stortinget om symbol.»

At man ikke er nok opptatt av effektivitet i klimatiltakene er uheldig for klimasaken – av minst to grunner. For det første løser vi ikke klimaproblemet med ineffektive tiltak. For det andre kan klimatiltakene, og selve klimasaken, miste sin legitimitet ved at andre avslører dens ineffektivitet og kostnaden for skattebetalerne. Mange skattebetalere vil sikkert være med på å betale for å løse klimaproblemet, men hva om pengene går til tiltak med lav eller ingen effekt? Carl I. Hagen har i det siste først og fremst angrepet selve klimasaken. Det er relativt lett å avfeie som uvitenskapelig. Men hva om han modererer seg og i større grad kritiserer konkrete klimatiltak? Da snus plutselig rollene – hvem som sitter med de «vitenskaplige faktaene» eller driver «vindmøllekamp» blir høyst uklart.

Klimasaken er preget av sterkere moralisering enn andre politikkfelt. Det bidrar blant annet til at det settes likhetstegn mellom Norges ansvar for å redusere klimautslipp, og at utslipp må kuttes i Norge. Det kan kanskje tjene vår samvittighet, men om det hjelper klimaet er mer usikkert. Videre er det er for eksempel nesten kun i klimasaken det er helt vanlig å høre ellers høyst oppgående mennesker sette spørsmålstegn ved demokratiet. Det kortsiktig tenkende folket, som kjører dieselbil til campingplassen i Østfold, er problemet. Løsningen er tilsynelatende mer makt til høyt utdannede samfunnsvitere som knapt vet hva CO2 er, og flyr til Tokyo eller New York på langweekend.

Og om man ikke er skeptisk til selve demokratiets evne til å løse problemet, er det ikke uvanlig at folk hevder at klimasaken er såpass alvorlig og komplisert at et for fritt ordskifte er problematisk. Klimaskeptikerne når visstnok igjennom med sitt forenklede og propagandaaktige budskap, mens klimasaken taper. Men ingen norske partier – heller ikke Frp – har programfestet at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Det er ikke klimaskeptikerne som er problemet. Det er handlingslammelse hos oss som utgjør det store flertallet.

Post-fakta er også blitt et moteord blant samfunnsvitere. Det er ikke bare et substansløst moteord, for teknologisk utvikling og endring i politisk kultur bidrar til en mer fragmentert offentlighet. Likevel kan for ivrig bruk av post-faktabegrepet, kombinert med patos rundt egne standpunkter, ha en uheldig effekt og lett slå tilbake på en selv. Et eksempel er når Ole Mathismoen skriver svært kritisk om uvitenskaplig klimaskepsis i Aftenposten og samtidig fremholder det som fakta at alle biler i Kina om 10-20 år er EL-biler. Men ifølge kilden, som sikkert også kan diskuteres, er poenget snarere at alt nysalg av biler om 10-20 år vil være salg av EL-biler.

Tolket i beste mening er ikke de som stiller spørsmål ved hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte, uvitenskapelige post-fakta-politikere i beste Trump-stil. Det er usikkerhet knyttet til klimaforskningen. Et for selvsikkert eller moralistisk syn i klimasaken bidrar til at legitime innvendinger, særlig på tiltakssiden, blir avfeid med at man ikke tar klimasaken eller Norges nasjonale ansvar alvorlig nok. Det er en avsporing. For er det noe som vil tjene klimasaken, så er det åpne partipolitiske debatter om hva som er gode klimatiltak. I dag diskuteres oftest klimatiltak mellom aktører som ikke står på valg. Den politiske kostnaden med å kritisere ineffektive klimatiltak, for eksempel avgiftsfritak på el-bil, for ambisiøse og dyre nasjonale klimamål eller grønne sertifikater, er for høy.

Innlegget er publisert i Dagbladet 3. januar 2017.

Publisert: 24. juli 2022