Det er forskjell på kvoter
Potensielt salg og kjøp mellom EU-land av «annual emissions allocations» (AEA) vil fungere på en helt annen måte enn det normale kvotemarkedet. Geir Bjertnæs i SSB tar derfor feil når han hevder at AEA-markedet vil gjøre den norske elbilpolitikken virkningsløs, skriver Haakon Riekeles.
Publisert: 17. november 2017
Geir Bjertnæs fra SSB skriver i DN 14. november at et EU-kvotesystem som skal gjelde ikke-kvotepliktig sektor, gjør at elbilpolitikken, og all annen politikk som prøver å redusere utslippene i transportsektoren i Norge, ikke har noen klimaeffekt.
Et slikt kvotesystem finnes ikke, og det systemet Bjertnæs viser til, har ikke de konsekvensene han påstår.
Innenfor det eksisterende kvotesystemet (ETS), som gjelder kraftproduksjon, industri og oljesektoren, kan man si at særnorske klimatiltak kun flytter utslipp i tid eller sted. Det er fordi slike tiltak frigjør klimakvoter som bedrifter andre steder kan bruke til å øke sine utslipp. Siden kvoter kan spares, gjelder resonnementet selv om det for tiden er et overskudd av kvoter.
En komplikasjon er den nye markedsstabiliseringsmekanismen i ETS, hvor en del av kvoteoverskuddet settes til side. Økt overskudd av kvoter kan gjøre at flere kvoter settes til side, og disse kan bli varig slettet en gang i fremtiden. Likevel er det sterke grunner til at ETS bør være hovedvirkemiddelet for kvotepliktig sektor, kun supplert av tiltak som bidrar til utvikling og modning av ny teknologi.
Bjertnæs fremmer et lignende argument for ikke-kvotepliktig sektor. I ikke-kvotepliktig sektor får hvert land mål for utslippsreduksjoner, som omgjøres til «annual emissions allocations» (AEA). Man kan gjerne kalle det for «kvoter», men de er ikke sammenlignbare med kvotene i ETS. I ETS sørger prisen på kvotene for at de som forurenser har et tilstrekkelig incentiv til å begrense sine utslipp. AEAer gir ikke noe slikt incentiv til andre enn medlemslandene, som fortsatt må iverksette en politikk for at klimamålene nås.
Dersom AEAer fritt kan selges mellom medlemslandene i EU, gir det en skyggepris på utslipp i ikke-kvotepliktig sektor. En rasjonell klimapolitikk i Norge vil da være å ha virkemidler som sørger for at klimatiltak som er billigere enn den skyggeprisen, blir gjennomført. Men behovet for klimatiltak forsvinner ikke, og det vil uansett være lite rasjonelt å oppfylle målet kun ved å kjøpe AEAer, som det virker som Bjertnæs tar til ordet for.
Selv om AEAer selges mellom land, vil det være et ganske annet marked enn ETS. I ETS er det over 10.000 installasjoner som er kvotepliktige og som gir et stort og likvid marked for salg av kvoter. De er stort sett eid av bedrifter som ønsker å maksimere sine overskudd.
For ikke-kvotepliktig sektor er det 29 land som potensielt kjøper eller selger AEAer, noe som gir et mye mindre og mer usikkert marked. De er også styrt av politiske hensyn, ikke maksimering av overskudd.
Hvis et land selger AEAer, vil det bety at myndighetene innrømmer at de har påført en unødig høy klimabyrde på sine egne borgere og næringsliv, kun for å gjøre det billigere å forurense et annet sted i Europa. Hvis landet lar være å selge, kan det derimot si at det er et klimapolitisk foregangsland som bidrar ekstra til å nå togradersmålet. En del land vil derfor sannsynligvis ikke selge AEAer selv om de har et overskudd.
Også uten slike politiske hensyn i markedet kan prisen bli høy. De fleste analyser viser at tiltakskostnaden på tvers av Europa for å nå målene i ikke-kvotepliktig sektor er høy. Noen land i Øst-Europa med lave klimamål kan sannsynligvis kutte sine utslipp mer til en lav kostnad, men neppe nok til å dekke behovet for utslippsreduksjoner i hele resten av Europa.
Norge bør ikke ha betenkeligheter med å oppfylle deler av sitt klimamål ved å kjøpe AEAer, hvis det gir økt klimainnsats i Øst-Europa. Men å tro at det alene skal gjøre at vi når våre klimamål, er virkelighetsfjernt og risikabelt.
Derfor kreves det fortsatt store utslippsreduksjoner i transportsektoren. Om dagens elbilpolitikk er en rasjonell måte å oppnå det på er en annen diskusjon.
Saken er publisert i Dagens Næringsliv 15.11.2017
Relatert
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
EØS-avtalen og valget på Island
Dagens politiske velferdskonkurranse er ikke bærekraftig
Velferdsstaten er et pyramidespill
Regjeringen snur – og det gjør den lurt i
