Det grønne militæret

Et utslippsfritt militærvesen vil gi enorme klimakutt og bidra til å gjøre hele samfunnet grønnere.

Publisert: 2. desember 2021

Forsvarsministeren i Storbritannia er ansvarlig for minst 50 prosent av landets regjeringsstyrte utslipp. Militære styrker i de fleste land står for den største andelen av statlig forurensning. Antakeligvis gjelder dette også for Norge, men rapporteringen er svært inkonsekvent: Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) hevder at militær aktivitet produserte rundt 250.000 tonn CO2 i 2020, mens Statistisk sentralbyrå hevder at CO2₂-utslippet fra offentlig administrasjon og forsvar var på om lag 170.000 tonn i samme periode.

Nå som klimaendringene er i anmarsj, vil det stilles økte krav til verdens sikkerhetstjenester. I år, kom USAs etterretningstjeneste for første gang med et klimaestimat («National Intelligence Estimate on Climate»), som skisserer flere nye risikosoner når temperaturer og vannstander fortsetter å stige. Arktis – som er av særskilt interesse for Norge – framheves som en region med særlig høy risiko for «feilkalkuleringer».

Dette er ikke bare fordi den smeltende isen vil åpne for nye fisketerritorier og andre muligheter for maritim økonomisk aktivitet. Vi husker alle Donald Trumps forsøk på å kjøpe Grønland i 2019. Det var et sprøtt innfall med et usedvanlig fornuftig premiss: Verdens største øy er rik på mineraler som trengs i batteriproduksjon. Disse er den nye oljen; de er nøkkelbrikken i den moderne verdens geopolitiske sjakkspill. Hærer, mariner og luftforsvar kommer til å ha det travelt i dette århundret, men de må også avkarboniseres, uansett hvor vanskelig det kan bli. Gitt forsvarets viktige rolle, er politiske styresmakter likevel villige til å bruke store summer på opprustning. Hvis de gjør dette på en klok måte, kan sivilsamfunnet høste godene fra de samme høyteknologiske systemene som militær aktivitet krever.

Klimaendringer burde i all hovedsak bekjempes med karbonprising, ikke ved å promotere nasjonale helter eller hale inn sentralbanker til å forstyrre finansmarkedene. Men i noen tilfeller kan FoU-subsidier og nøye gjennomtenkte offentlige investeringer være på sin plass, og når militærteknologi har en tydelig bruksverdi i sivilsamfunnet, kan det være riktig å gi støtte til forsvarsindustrien.

Nye teknologier krever såkalte ankerklienter. Når det kommer til forsvar og romfart, står politiske styresmakter alltid først i køa. GPS er et klassisk eksempel på dette: Utviklingen begynte tidlig på 1970-tallet, og 24-satellittsystemet ble fullt operasjonelt i 1993. Nå er GPS vesentlig i alle deler av våre smarttelefonstyrte liv.

Over 90 prosent av forurensningen som slippes ut fra norske militærstyrker kommer ifølge FFI fra fossilt brennstoff. Hvis det er én sektor som kan bli bedre ved korrigerende offentlige investeringer, er det denne. Resultatet på kort sikt kan være at vi får på plass en infrastruktur for syntetisk brennstoff som enkelt kan overføres til sivil flytransport. Det kan også få utviklingen av nullutslippsteknologi i flytransporten til å skyte fart, blant annet med forbrenning av hydrogen i turbinmotorer.

«Så lenge det fins konflikter, vil verden ha væpnede styrker.»

Skip har vanligvis en tjenestetid på flere tiår. Ingen vet hvordan nullutslippsframtiden til maritim teknologi vil se ut. Den vil sannsynligvis variere avhengig av typen skip. Men det som er sikkert, er at dieselmotorer er på vei ut. Skipsarkitekter burde allerede nå tegne sjøfartstøy med kraftsystemer som enkelt kan erstattes og oppgraderes, kanskje ved å separere drivlinjen (som driver propellen) fra kraftkilden (som forsyner den med kraft). Det diesel kan tilføre av kraft i dag, må batterier, driftstoffceller eller andre midler klare å gjøre i fremtiden – i skip som bygges og brukes i dag.

Selv om elektrifiseringen av kjøretøy allerede har blitt tatt i bruk i sivilsamfunnet, kan man ikke risikere å få flatt batteri i militære eller andre kritiske situasjoner. Kraftteknologi utviklet for militærkjøretøy som krever høye nivåer av reservekraft (som gjør at et backup-systemer slår inn hvis ett system svikter), kan også ha flere overføringsverdier i sivilsamfunnet. Bare tenk på utrykningskjøretøy og til og med kritiske kraftsystemer som de som brukes på sykehus.

Drivstoff, skipsfart og batterisystemer. Alle disse er sektorer der Norge enten allerede har en sterk posisjon, eller er i ferd med å få det. Det gir mening å satse på dem nå, motivert av et større formål.

Offentlige anskaffelser hindres av kortsiktige perspektiver. Budsjetter begrenses vanligvis til lengden av en stortingsperiode. Det betyr at det fins lite rom for anskaffelsen av teknologi som kanskje koster mer nå, men mindre på lang sikt. Motivert av behovet for å gjøre militærstyrkene sine utslippsfrie, kan styresmakter finne måter å omgå hindre for å bestille militærutstyr, og dermed utvikle modellkontrakter som kan brukes i andre departementer som for eksempel helse.

En åpenbar tilnærming kan være leasing i stedet for å forplikte seg til kapitalutgifter. Det vil også kunne gi fordeler til selskaper, som over tid ville sikre seg økt likviditet.

For så lenge det fins konflikter, vil verden ha væpnede styrker. La oss bruke dem til å endre sivilsamfunnet, ikke bare beskytte det.

Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen. Teksten er på trykk i Klassekampen 2.12.2021.