Polske Janusz – sosial jumping i praksis
Arbeidsinnvandring er også sosial jumping, ikke bare sosial dumping. Den polske bussjåføren på forsiden av Aftenposten tjener nok penger i Norge til å finansiere barnas utdannelse, bygging av villa i Polen, nedbetaling av lån og til og med ferie med familien en gang i året, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg.
Publisert: 12. desember 2013
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Arbeidsinnvandring er også sosial jumping, ikke bare sosial dumping. Den polske bussjåføren på forsiden av Aftenposten tjener nok penger i Norge til å finansiere barnas utdannelse, bygging av villa i Polen, nedbetaling av lån og til og med ferie med familien en gang i året.
Norge har siden 2004 vært åpent for arbeidsinnvandrere fra hele EØS. De fleste som kommer, gjør et kjempehopp i inntekt bare ved å komme hit, og den gode lønnsutviklingen fortsetter ettersom botiden i Norge øker. Janusz Adamczyk tjener over fire ganger mer som bussjåfør i Norge enn han ville gjort med samme jobb i Polen.
Sosial jumping betyr at en arbeidsmigrant gjør et hopp i lønns- og arbeidsvilkår ved å vandre. Jeg har skrevet om sosial jumping her. Det er også sosial jumping når arbeidsmigranten får økte sjanser til å bedre sine levekår i det landet han eller hun migrerer til. Aftenposten kan i dag fortelle at nesten 80 000 polakker er registrert bosatt i Norge i dag. Det er sosial jumping når arbeidsmigranten han eller hun går fra svart til hvitt arbeid, får fast arbeid, får leid en egen bolig og senere kanskje kjøpt bolig. Ikke minst er det jumping at arbeidstakeren gjør det bedre karriere- og lønnsmessig etter ankomst.
At arbeidsmigrantene i større omfang bestemmer seg for å bli i Norge, er også en tydelig indikasjon på sosial jumping. Utdanningsmuligheter, pensjonsordninger og det arbeidsinnvandrerne oppfatter som mulighet til et godt og trygt liv for seg og sin familie, fremkommer ofte som viktige bosettingsårsaker, sammen med lønn og arbeidsvilkår. Janusz Adamczyk vil også gjerne bosette seg i Norge etter hvert, kanskje i landlige omgivelser i Lommedalen der han i dag leier. Det er nemlig en myte at det kun er lønn som er viktig for arbeidsinnvandrere. Har man først arbeid, er det andre faktorer som er vel så viktig for trivsel og beslutning om å bli boende i Norge. Den sosiale jumpingen er med andre ord ikke kun knyttet til arbeidsforhold, men til levekår generelt.
Janusz har startet forberedelsene. Den eldste sønnen får norskundervisning i Polen, Janusz selv har lært seg litt norsk allerede. Kona til Janusz, Beata, arbeider som spesialistsykepleier i Polen. Hun er garantert jobb i Norge om familien skulle velge å flytte, forutsatt at også hun lærer seg norsk. Foreløpig er det færre høyt utdannede arbeidsinnvandrere fra Polen, men bildet er mer nyansert enn for ti år siden, da det ble åpnet for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene.
Det er problematisk når det i debatten om arbeidsinnvandring skapes et inntrykk av at innvandring er et tapsprosjekt, og at sosial dumping er det første begrepet man kommer på, når man hører om arbeidsinnvandring. Det etterlater inntrykk av at vi kunne greid oss bedre uten innvandring. Men det er slett ikke sikkert. Norge er på noen områder avhengig av innvandrere, både med høyere og lavere kompetanse. Norge har lenge hatt en sterk velstandsvekst. En av årsakene er arbeidskraften vi har fått fra utlandet, som har fylt de ledige jobbene og lettet presset i økonomien.
De langt fleste arbeidsinnvandrere til Norge jumper, de dumper ikke. Arbeidsinnvandrere gjør det bedre enn de har mulighet til i sitt hjemland, og i Norge får de mulighet til fast arbeid, sosial trygghet og god lønnsutvikling. Det bedrer deres livssituasjon. Det er berikende for dem, for alle norske arbeidsplasser som mottar arbeidsinnvandrere, og for den norske økonomien.
Innlegget er publisert på Fastings blogg 12.12.13.
Relatert
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
En innvandringspolitikk for det kommende århundre
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Dumping og jumping
