Hvor mye integrasjon trenger vi?
La mennesker få leve i fred, også fra overivrige integrasjonsfanatikere, skriver Pål Veiden i Aftenposten. Integrasjon er et honnørord som ukritisk blir brukt av nesten alle hva gjelder debatten om det flerkulturelle Norge. Men hva er integrasjon? Og er det bare positivt? Spørsmålet om integrasjon er spørsmål om hva slags samfunn Norge skal være.
Publisert: 22. april 2012
Av Pål Veiden, Høgskolen i Oslo og Civita.
Integrasjon er et honnørord som ukritisk blir brukt av nesten alle hva gjelder debatten om det flerkulturelle Norge. Men hva er integrasjon? Og er det bare positivt? Spørsmålet om integrasjon er spørsmål om hva slags samfunn Norge skal være.
Et samfunn er et nettverk av relasjoner mellom enkeltmennesker. Samfunnet er i motsetning til hva ymse politikere tror, ikke identisk med staten. Ethvert storsamfunn består av undersamfunn. Ofte blir disse kalt parallellsamfunn: Grupper slutter seg sammen ut fra etnisk tilhørighet, språk, kultur og/eller religion. Historien om Europa og USAs storbyer er ikke minst historien om store og små parallellsamfunn. Hvis folk lever sine liv i omgivelser de trives med, er ikke da alt i skjønneste orden? Motargumentet er at man tenker seg en overordnet demokratisk kultur der de fleste deltar, en slags «demokratisk offentlighet».
Parallellsamfunn utfordrer idealet om integrasjon. Integrasjonspolitikk er en kollektivistisk strategi for å få flest mulig «inn i varmen», det store fellesskapet. I Norge snakker mange for eksempel begeistret om enhetsskolen, men går virkelig ungene i Ullevål Hageby (Oslo) og Vahl skole i sentrum øst i samme by på samme slags skole? Er det ikke bare en sosialdemokratisk illusjon? Livet på Grønland i Oslo er ganske annerledes enn i bydel Frogner. Det er på sett og vis forskjellige parallellsamfunn.
Det er to mulige problem i utviklingen av parallellsamfunn: At disse bygger ut egne institusjoner, endog med egne lover. Ekstreme islamister har antydet slikt, men de er få, og vil ikke vinne frem. Den største faren ligger heller i misforståtte godhetsapostler fra etnisk norsk hold som «forstår» kultur, og derfor godtar mer enn godt er for enkeltindivider under ly av at undertrykkelsesordninger utgjør «kultur». Men kultur er bare et annet ord for det menneskeskapte, og ikke all kultur har positiv verdi. En kultur som forbyr jenter å gå på skole er dårligere enn en kultur som innbyr alle til utdanning.
Problem to er lønnsarbeid. Dette er den viktigste integrasjonsmekanismen i det arbeidsorienterte Norge. Arbeid er integrasjon. Egne penger er et språk som forstås av alle. Det gir selvstendighet. Slik juristen Tove Stang Dahl i sin tid fremhevet viktigheten av egne penger for kvinner, kan vi godt si det samme om mange innvandrergrupper. Men arbeid er ikke trygd. De mange stønadsmuligheter som såkalte «svake grupper» fristes med i Norge undergraver integrasjon.
Et tidvis lite fleksibelt og liberalt arbeidsmarked bidrar også til manglende integrasjon. Det er farlig å henge ut grupper som et skyldig kollektiv, men en antydning må tåles: At arbeidsdeltagelsen er dårlig hos mange afrikanske innvandrere og at sosialsvindel er utbredt, er et faktum. De må få leve som de vil i Norge, men ikke på bekostning av andre. Å forstå ihjel noen har sjeldent hjulpet.
Individer kan velge å være utmeldte, passive og leve et tilbaketrukket liv. Retten til ikke-deltagelse er like fundamental som retten til deltagelse. Mange vil bare leve i fred, ikke nødvendigvis delta i endeløse debatter om hvordan leve i Norge. Hvor mye skal egentlig staten bry seg for å få folk «inn i varmen»? Og hvorfor skal et menneske like alle kulturer? Siden når er mennesket blitt slik? Det er overivrige akademikere som forveksler eget liv med de mange andres.
Retten til å ligge unna andre kulturer er like fundamental som retten til å leve sitt eget valgte liv. «Multikult» er kulturtvang, et moderat parallellsamfunn er det motsatte: Her lever folk innen rammer de selv har valgt med folk de har lyst til å leve ved siden av. Det handler om tilhørighet og identitet. Og i motsetning til hva den ellers dyktige polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman hevder, er ikke denne identiteten flytende for andre enn samfunnsforskere som reiser fra land til land og doserer denne læren.
De såkalte «vanlige folk» har en tilhørighetstrang som minner om det som ligger i det tyske ordet «Heimat»: Følelse av at sted og tid flyter sammen, noe mer varig enn andre trekk ved livet i den rastløse kapitalismen. «Det er trær som har røtter, ikke mennesker», hevdet vittige antropologer. Det er feil. Alle vil kjenne tilhørighet, alle vil ha en kontinuitet i livet, fra hvor man kommer fra til hvor man endte opp. Gjenkjennelse i form av språk, tradisjon og sted er sentralt i et menneskets liv. Det er ikke det samme som uforanderlighet og intoleranse.
Vi trenger en edruelig diskusjon om fenomenet parallellsamfunn. Norsk prektighet må legges vekk. Vi bør stille de enkle spørsmål om hva som er bra og dårlig, og hvordan vi kan få maksimal frihet for enkeltmennesket. Ordfører i bydelen Friedrichshain-Kreuzberg i Berlin, Franz Schulz, har noen interessante prinsipielle betraktninger om fenomenet parallellsamfunn. Han sa i et intervju med Wiener-avisen Der Standard: «Hvorfor skulle ikke innbyggere med en bestemt bakgrunn leve i et parallellsamfunn, når vi lever i et samfunn med bare parallellsamfunn? I idrettslaget er det egne regler, når jeg er engasjert i kaninavlslaget finnes også der egne regler, når jeg er med i kulturelle foreninger, befinner jeg meg også i et parallellsamfunn. Næringslivsledere lever i et parallellsamfunn. De er tilgjengelige bare for bestemte personer i en bestemt klesdrakt på bestemte steder. Man bør også unne araberne deres parallellsamfunn. Spørsmålet blir da: På hvilket område frakobler de seg loven?»
Det sies at moderne samfunn blir stadig mer differensierte: Flere yrker, flere livsstiler, religioner og språk. Gitt dette, er det viktigere enn noen gang å finne nye ikke-statsdrevne integrasjonsformer og la de forskjellige undersamfunn – parallellsamfunn – blomstre. For norsk politikk bør dette innebære færre ambisjoner hva gjelder integrering, mer toleranse og klarere grenser: Folk behøver ikke bli like i Norge, vi må tåle andre kulturer og samtidig ha rett til selv å ligge unna. Og det viktigste: Forskjellige kulturer og parallellsamfunn gjør det desto viktigere at storsamfunnet står konsekvent på rettsstat og demokrati av vestlig type. Utover det handler det i det store og hele om å la mennesker få leve i fred, også fra overivrige integrasjonsfanatikere.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 22. april 2012.
Relatert
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
En innvandringspolitikk for det kommende århundre
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Dumping og jumping
