Terje Tvedts blindsone
Tvedt forteller oss at Norge gjennomfører et eksperiment, men ikke at hele den vestlige verden – som har opplevd enorm suksess – har gjort omtrent det samme.
Publisert: 3. desember 2017
Terje Tvedts siste bok Det internasjonale gjennombruddet peker på viktige sider ved nyere norsk historie. Den utgjør er en viktig korreksjon til dominerende forståelser av et nasjonalt prosjekt – det flerkulturelle Norge – og Norges internasjonale engasjement.
Men et spørsmål står ubesvart: Skriver Tvedt om Norge eller om Vestens historie etter andre verdenskrig?
Som forsker har jeg fordypet meg i utviklingspolitikk fra et eksplisitt kritisk perspektiv, med tyngdepunkt i sosialantropologisk kritikk av utviklingsdiskurs og bistandspraksis. Denne forskningen resonnerer rimelig godt med Tvedts analyser, selv om den bruker andre tilnærminger og begreper.
Tvedt refererer ikke i særlig grad til denne litteraturen i sin forskning. Det kan være fordi hans prosjekt er å forstå norsk historie, men jeg mistenker at det også er uttrykk for en antakelse av at Norge er et så spesielt tilfelle at det ikke er så mye å lære fra andre land. Det ser jeg ikke noe grunnlag for.
Homogent prosjekt
I den kritiske litteraturen om vestlig utviklingspolitikk kan jeg ikke huske noen som har fremhevet norsk (eller nordisk) utviklingsdiskurs som noe særegent.
Litteraturen tegner snarere et bilde av vestlig bistand som påfallende homogent, og det er kjernen i noe av kritikken den leverer: Politiske prioriteringer, diskursive endringer og bistandens praksis utvikler seg i faser som får omtrent like utslag i ulike vestlige land, i takt med endrede tenkemåter i Vesten – og derfor helt i utakt med hva som skjer i de landene som er tenkt å ha nytte av utviklingspolitikk.
Det forklares blant annet ved at utviklingspolitikk utformes innenfor et lukket, selvbekreftende kunnskapsunivers, som ikke er ulikt hva Tvedt omtaler som det humanitær-politiske kompleks.
Helt spesiell historie?
Tvedt er nok ikke uenig i at mye er likt, og han peker selv på hvordan Norge er preget av tenkning i USA og et vestlig selvbilde. Likevel later han til å omtale Norge som et land med en helt spesiell historie, og han argumenterer eksplisitt for at Norge skiller seg vesentlig fra andre land på flere punkter.
Det begrunner han blant annet med at Norge ikke har en fortid som kolonimakt, noe som gir oss andre forutsetninger enn andre land når det gjelder bistand. Om arbeidsinnvandring sier han at pakistanske fremmedarbeidere på 1970-tallet kom til Norge på annet grunnlag enn fremmedarbeidere i andre land, og han vektlegger at Norge i en periode har hatt flere innvandrere enn noen andre land.
Mellom linjene leser vi en bekymring for at Norge har kastet seg ut i et helt unikt politisk og sosialt eksperiment som vi ikke aner omfanget av, og som vi ikke har historiske forutsetninger for å håndtere.
Norge gjorde det samme som andre
Men det er vanskelig å se at Norge skiller seg sterkt fra andre vestlige land på disse områdene.
Vi var ingen kolonimakt, men Norge som nasjon (riktignok ikke i særlig grad staten) var en internasjonal aktør siden lenge før bistanden oppstod, og både gjennom misjon og på flere andre måter fant vi et grunnlag for vårt selvbilde som humanitær stormakt, som synes å være relevant for Tvedts analyse.
Deler av den norske historien er selvsagt unik, men nettopp derfor er det påfallende at det moderne bistandsprosjektet tok forbausende lik form i ulike land, både tidligere kolonimakter og andre. Det var inspirert av FN, koordinert under OECD og under ganske lik amerikansk påvirkning.
For eksempel etablerte de fleste OECD-land nesten identiske bistandsdirektorater i samme to-treårsperiode som vi fikk Norad, og deres senere historie har vært et påfallende lik mellom land som ellers har ganske ulik offentlig sektor. Det gjelder langt på vei også den hjemlige politiske diskurs, som er Tvedts hovedanliggende.
Hvem skriver Tvedt om?
Noe lignende kan sies om Tvedts analyser av norsk innvandringspolitikk og det han kaller en overgang «fra homogen nasjonalstat til multikulturell stat». Det er vanskelig å se hvordan både «før»- og «etter»-versjonen i den overgangen skiller seg vesentlig fra svært mange andre europeiske land i samme periode.
De norske erfaringene med og debattene rundt innvandring later også til å ha mange flere fellestrekk enn forskjeller. Det har resultert i politikk som i noen land har gått lenger, og i andre land vært mer tilbakeholden når det gjelder de ambisjonene Tvedt beskriver for Norge.
Spørsmålet er derfor: Skriver Tvedt om Norge, eller om generell vestlig historie etter andre verdenskrig?
Akademisk og politisk relevans
Spørsmålet er viktig av flere grunner. For det første har det akademisk relevans. Boken hans har få referanser til nasjonal historie i andre vestlige land. Det kunne gitt oss lesere mer innsikt også i vår egen utvikling, og Tvedt kunne ha sluppet å finne opp hjulet (det vil si begreper) på nytt.
Men det har også praktisk relevans: En gjennomgående tone i Tvedts argumentasjon er at Norge er inne i en historisk unik periode der vi alle er med på et storstilt, radikalt politisk og sosialt eksperiment. Selv om Tvedt ikke tar normativt stilling til dette eksperimentet, kan det gi oss lesere grunn til bekymring.
Det kan så være.
Men hvis norsk utvikling samsvarer sånn noenlunde med mange andre lands utvikling i samme periode, ser det litt annerledes ut. For det ville kanskje vært enda mer bekymringsverdig om Norge skulle valgt en helt annen vei enn de fleste andre land som vi deler sivilisasjon med.
Et enda større eksperiment
Det betyr ikke at Tvedts analyse er upresis, langt mindre at det ikke er veivalg de siste tiårene som kan forstås som en form for sosial eksperimentering med usikkert utfall. Men om det vi har gjort, stort sett er det samme som i mange land, kan det ses i lys av at dette er de samme landene som i samme periode har hatt større suksess enn noen gang tidligere i historien på veldig mange viktige områder.
Derfor ville motstykket – et Norge uten et internasjonalt humanitært engasjement og et offentlig ordskifte preget av dette, uten høy innvandring og uten å delta i de siste tiårs flerkulturelle eksperimenter – kanskje vært like bekymringsverdig.
Det ville betydd at vi gjorde andre valg enn de land det er naturlig å sammenligne oss med. Det ville ikke ha vært å fortsette som før, for den gamle, homogene nasjonalstaten kunne ikke ha blitt bevart i samme form når resten av verden forandret seg. Tvert imot ville det betydd at Norge hoppet av den historiske utviklingen som preger vår sivilisasjon i vår tid, og gikk alene. Det ville vel vært et enda større eksperiment?
Teksten er publisert hos Minervanett 1.12.2017
Relatert
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
En innvandringspolitikk for det kommende århundre
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Den instinktive fascisten Trump
