Arbeidsinnvandring: Kompetanse, ikke geografi
Vi risikerer at flinke folk reiser forbi Norge og videre til andre interessante land. Kompetanseinnvandring er helt nødvendig dersom vi skal skape økonomisk vekst og opprettholde vårt nasjonale velferdsnivå. Norge må bli et foretrukket land for kompetansinnvandrere, skriver Mathilde Fasting, Paul Chaffey og Kristin Omholt-Jensen i Aftenposten.
Publisert: 28. mai 2013
Av Paul Chaffey (Abelia), Mathilde Fasting (Civita) og Kristin Omholt-Jensen (prosjektleder), på vegne av medlemmene i Advisory Board.
Norge har de senere årene vært et populært land å komme til som arbeidsinnvandrer. Den norske debatten har imidlertid stort sett dreid seg om østeuropeiske bygningsarbeidere. Vi overraskes fremdeles når vi møter den litauiske ingeniøren eller den kinesiske bioforskeren. Er vi flinke nok til å tiltrekke oss arbeidsinnvandrere med den rette kompetansen?
Oslo Handelskammer har, i samarbeid med Abelia, Norges forskningsråd og de fem største næringsforeningene, tatt initiativ til en bred undersøkelse av hvordan kompetansinnvandring til Norge foregår. Rapporten som fremlegges i dag, fastslår at Norge mangler en overordnet politikk for kompetanseinnvandring. Norge mottar mange arbeidsinnvandrere, men er ikke nødvendigvis et foretrukket land for innvandrere med høy og spesialisert kompetanse. For å hevde oss i fremtidens internasjonale konkurranse, må Norge være attraktivt for kloke hoder fra hele verden. En aktiv og målrettet politikk er nødvendig for å tiltrekke og beholde de vi trenger. Det innebærer blant annet at vi må ha kompetanse, ikke geografi, som utgangspunkt for hvem vi tar imot. Kompetanseinnvandrere er ingen homogen gruppe.
Globale talenter er mennesker reiser rundt i verden, dit hvor deres kompetanse er etterspurt. De er mobile og tiltrekkes av interessante jobber, internasjonale skoler, skatteordninger og enkel forflytting for seg og sin familie. Dersom Norge har kompetansebedrifter eller kompetansemiljøer som oppfattes som attraktive, kommer de til Norge, men vi risikerer også at de flytter ut igjen når andre muligheter byr seg.
Forskere, prosjektmedarbeidere eller innleid arbeidskraft er en annen gruppe kompetanseinnvandrere. Denne gruppen tar vanligvis ikke med familien og er mest opptatt av arbeidsoppgavene. De blir ikke i landet lenge, men vil arbeide og bringe penger til familien i hjemlandet. Å legge til rette for denne typen kompetanseinnvandring er viktig for dynamikken i arbeidsmarkedet.
Andre kompetanseinnvandrere kommer for å arbeide og bo i Norge mer permanent. De tiltrekkes av innholdet i arbeidet, bedriften og landet. De tar gjerne med seg familien sin, og blir hvis de og familien trives. Deres barn skal gå på norske skoler, og det er viktig at deres partner får jobb. Noen flytter ikke tilbake til sitt hjemland før de blir eldre, og mange blir også norske statsborgere.
De ulike kompetanseinnvandrerne har ulike behov. En helhetlig innvandringspolitikk må ta hensyn til dette. Vi mener at en slik politikk bør legge til rette for at bedrifter kan tiltrekke seg og beholde kompetanseinnvandrerne. Det vil i praksis si at veien gjennom byråkratiet må tilpasses hvem som kommer, og at saksbehandlingstiden må være forutsigbar.
Byråkratiske barrièrer for forflytning innenfor et konsern må forenkles. Her kan vi eksempelvis innføre et konsernvisum etter dansk modell. For gruppen som kommer på midlertidig basis, bør oppholdstillatelse tilpasses midlertidig arbeidsavtaler. Denne formen for kompetanseinnvandring er vanlig i forskning og i kunnskapsintensive næringer, og selv om denne arbeidskraften forsvinner ut igjen, blir den en viktig del av bedriftenes eller forskningsinstitusjonenes internasjonale nettverk.
For alle som vil bo i Norge over tid, er norskopplæring avgjørende. Derfor bør vi vurdere å innføre obligatoriske norskkurs, tilpasset innvandrerens kompetanse, ikke hvor den enkelte kommer fra.
En helhetlig kompetanseinnvandringspolitikk inkluderer også politikk rettet mot integrering og trivsel. I Stavanger-regionen har næringsforeningen bidratt til at organisasjoner, bedrifter og lokale myndigheter møtes regelmessig og løser utfordringer knyttet til hvordan man skal rekruttere og beholde kompetanse i regionen. Man har også opprettet servicesentre (SUA) for utenlandske arbeidstagere og for arbeidsgivere hvor Arbeidstilsynet, politiet, Skatteetaten og Utlendingsdirektoratet er til stede. SUA-sentre er i dag i Stavanger, Oslo og Kirkenes. Vi anbefaler at det etableres tilsvarende servicesentre i Bergen, Trondheim og Tromsø. Dessuten mangler sentrene kontakt med det viktigste direktoratet for godkjenning av utdannelse i Norge, NOKUT. De bør også være til stede.
Ved ikke å ha en god, helhetlig politikk på dette området, sender vi utydelige signaler til mennesker, personer, bedrifter og samfunn – og risikerer at flinke folk reiser forbi Norge og videre til andre interessante land. Kompetanseinnvandring er helt nødvendig dersom vi skal skape økonomisk vekst og opprettholde vårt nasjonale velferdsnivå. Norge må bli et foretrukket land for kompetansinnvandrere.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 28.5.13.
Relatert
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Dumping og jumping
Tips til norsklærere
Å hjelpe i nærområdet er ikke moralsk forkastelig