Trumps proteksjonistiske resultater: ingenting
Kanskje vil Trump-administrasjonens merkantilistiske tilbøyeligheter få utilsiktede konsekvenser for ettertiden: En hel verden kan få en oppfriskende leksjon i den økonomiske nasjonalismens teoretiske og praktiske elendighet, skriver Lars Peder Nordbakken.
Publisert: 1. mai 2017
Historien er full av utilsiktede konsekvenser, og den økonomiske historien er intet unntak. Heldigvis. Utilsiktede konsekvenser kan nemlig være av uvurderlig verdi fordi de kan vise seg å være en kilde til ny kunnskap og læring, som både hjelper oss til å forstå virkeligheten bedre, og til å handle på mer hensiktsmessige måter.
Når det gjelder utvikling av handel, som et middel til å tilfredsstille menneskelige behov, er det liten tvil om at menneskeheten lærte seg verdien av å handle med andre, spesielt med fremmede, lenge før det eksisterte noen systematisk teori om internasjonal handel.
Historisk var det også impulser fra fjernhandel som banet veien for nærhandel, fordi de verdifulle varene man ikke kunne produsere selv, typisk ble produsert langt unna nærmeste nabolag. Denne erfaringen med handel, med å bytte det vi hadde mye av mot det vi manglet, lærte oss etter hvert også verdien av økt arbeidsdeling og spesialisering som kilde til å forbedre vår levestandard gjennom å bli mer produktive.
Med handel oppstod også behovet for økt rettsikkerhet og trygghet for at kontrakter ble fullbyrdet på en rettferdig måte, basert på en tillitsvekkende rettsorden. Økt handel skapte også behov for alminnelig aksepterte penger, slik at det ble lettere å handle fritt med mange. De mest egnede og tillitsvekkende byttemidlene, som regel sølv og gull, fikk etter hvert stor utbredelse. Og med pengene kom bankene som tok i mot innskudd og innvilget lån til både utvikling av handel og til investeringer i produksjonsutstyr og infrastruktur.
Alt dette bidro til å forsterke de gjensidige handelsgevinstene og senke transaksjonskostnadene og handelsrisikoen. Slik ble veien banet for en bred strøm av konkurrerende produkter og tjenester, tekniske nyvinninger og innovasjoner, motivert av fortjenestemulighetene ved å tilfredsstille forbrukernes behov på stadig bedre og mer kostnadseffektive måter. Denne lille fortellingen sier noe vesentlig om hvordan handel har bidratt til produktivitetsvekst og økt levestandard.
Handelsgevinstene var imidlertid også en kilde til konsentrert rikdom og makt for kongehus og kjøpmenn med tildelte monopolprivilegier. I dette jordsmonnet vokste det opp en økonomisk ideologi som senere ble kalt merkantilisme.
Merkantilismen ble gitt en av sine mest systematiske presentasjoner i en «bestselger» fra 1600-tallet, forfattet av Thomas Mun (1571-1641), en rik kjøpmann fra London som ble berømt som direktør for The East India Company, og senere økonomisk rådgiver for det britiske kongehuset. Bestselgeren, England’s Treasure by Forraign Trade or the Balance of Forraign Trade is the Rule of our Treasure, var både et sterkt forsvar for det øst-indiske handelskompaniets monopolprivilegier for retten til å kolonisere nye land og styre handelen med India, og utledet et argument for at veien til økt velstand for England gikk gjennom utenrikshandelen, styrt av ett overordnet mål: «å selge mer til andre land enn vi kjøper fra dem». Det gjaldt med andre ord å oppnå et handelsoverskudd overfor utlandet, med netto innstrømning av sølv og gull som et symbolsterkt bevis på økende velstand.
Ifølge Mun skulle all økonomisk politikk være underordnet målet om overskudd på handelsbalansen med utlandet. For å realisere målet fremla Mun en serie retningslinjer for Englands handelspolitikk. Retningslinjene inkluderte forbud mot import av varer som kunne produseres innenlands, redusert import av luksusvarer og reduserte eksportavgifter for å fremme engelsk eksport. Videre skulle England bevisst ta seg mer betalt for sine eksportvarer fra de land som ikke hadde tilgang til gode importalternativer fra andre land. Marginale jordarealer som ikke var i bruk, skulle kultiveres for å redusere importen av jordbruksprodukter, og all frakt av varer til og fra England skulle gå på engelske skip.
Den underliggende ideen til Mun og hans støttespillere var at det å fremme sitt eget lands velstand, skjer på bekostning av andre lands interesser. Ett lands interesser står i følge dette synet i strid med andre lands interesser. Handelspolitikk blir dermed redusert til et spørsmål om å være overlegen eller underlegen, om å vinne eller å tape: handel som et null-sum-spill.
Merkantilisten Thomas Mun møtte sin overmann i Frankrike, i den legendariske politikeren Jean-Baptiste Colbert (1619-1683), som også var finansminister i 18 år under solkongen Ludwig den 14. Colbert gikk enda mer detaljert til verks enn Mun gjennom sin politique dirigiste, en ekstremt ambisiøs detaljregulering av handel og næringsliv, bygget rundt et beskyttet laugssystem, hvor hver bransje ble styrt av en høytstående person eller gruppe av personer med eksklusivt tildelte privilegier. For å fremme utenrikshandel utstedte Colbert også privilegier til handelskompanier, men ingen av dem ble noen suksess.
Muns merkantilisme og Colberts dirigistiske merkantilisme bygde på en kategorisk misforståelse av samfunnsøkonomiske sammenhenger og viste seg å være oppskrifter på en vekstfiendtlig maktpolitikk som frarøvet vanlige mennesker muligheten til å bedre sin livssituasjon og levestandard gjennom eget initiativ og arbeid.
Mun og Colbert så nærmest på egne land som én stor bedrift som stod i en uunngåelig interessemotsetning i forhold til andre land. Målet på suksess var overskudd på handelsbalansen – ikke utviklingen i folks levestandard. Målet på et lands formue var mengden sølv og gull i statens besittelse – ikke markedsverdien av innbyggernes og statens netto eiendeler, fra et kjøpekraftperspektiv.
I merkantilismens ånd måtte alt økonomisk liv underordnes «nasjonens interesse» slik den var definert av fyrsten. «Her var det ingen plass til markedets selvregulerende drivkrefter, og det hersket en dyp mistro til at undersåttene kunne klare noe på eget initiativ», slik den svenske økonomen og merkantilismehistorikeren Eli Heckscher en gang oppsummerte det.
De klassiske engelske økonomene og deres franske kolleger avslørte og motbeviste dette synet på samfunnsøkonomiske sammenhenger fra slutten av 1700-tallet.
Adam Smiths An Inquiry into the Causes of the Wealth of Nations (1776) var en milepæl i argumentet mot «det merkantile systemet». Her fremkom en annerledes forståelse av velstandens kilder, forankret i arbeidsdeling, fri handel og konkurransedrevne markedsprosesser, og hvor ulike nasjoners handelsinteresser er i grunnleggende harmoni med hverandre. Fri handel er for Smith et positivt sum-spill. Tre sitater fra Wealth of Nations illustrerer essensen i Smiths argumenter mot merkantilismen:
Om handelsbalansen som målestokk for økonomisk fremgang:
«Nothing, however, can be more absurd than this whole doctrine of the balance of trade, upon which, not only these restraints (on imports), but almost all the other regulations of commerce are founded. When two places trade with each other, this doctrine supposes that, if the balance be even, neither of them either loses or gains; but if it leans in any degree to one side, that one of them loses, and the other gains in proportion to its declension from the exact equilibrium. Both suppositions are false. A trade which is forced by means of bounties and monopolies, may be, and commonly is disadvantageous to the country in whose favour it is meant to be established. […] But that trade which, without force or constraint, is naturally and regularly carried on between any two places, is always advantageous, though not always equally so, to both.»
Om landenes reelle fellesinteresse av å praktisere frihandel:
«The wealth of a neighbouring nation, however, though dangerous in war and politics, is certainly advantageous in trade. In a state of hostility it may enable our enemies to maintain fleets and armies superior to our own; but in a state of peace and commerce it must likewise enable them to exchange with us to a greater value, and to afford a better market, either for the immediate produce of our own industry, or for whatever is purchased with that produce. As a rich man is likely to be a better customer to the industrious people in his neighbourhood, than a poor, so is likewise a rich nation. […] The modern maxims of foreign commerce, by aiming at the impoverishment of all our neighbours, so far as they are capable of producing their intended effect, tend to render that very commerce insignificant and contemptible. It is in consequence of these maxims that the commerce between France and England has in both countries been subjected to so many discouragements and restraints. If those two countries, however, were to consider their real interest, without either mercantile jealousy or national animosity, the commerce of France might be more advantageous to Great Britain than that of any other country, and for the same reason that of Great Britain to France.»
Om Colberts dirigisme:
«Mr. Colbert, the famous minister of Lewis XIV, […] had unfortunately embraced all the prejudices of the mercantile system, in its nature and essence a system of restraint and regulation. […] The industry and commerce of a great country he endeavoured to regulate upon the same model as the departments of a public office; and instead of allowing every man to pursue his own interest his own way, upon the liberal plan of equality, liberty and justice, he bestowed upon certain branches of industry extraordinary privileges, while he laid others under as extraordinary restraints.»
Adam Smith kunne i 1776 umulig ha forestilt seg i hvilken grad hans egne tanker skulle påvirke verden, med store konsekvenser for senere generasjoners levestandard og livskvalitet.
Storbritannias rolle som banebryter for internasjonal frihandel fra 1840-tallet, med den viktige Cobden-Chevalier-traktaten med Frankrike fra 1860, med en serie etterfølgende liberaliseringstiltak, la grunnlaget for den første globaliseringsbølgen før første verdenskrig. Denne britisk-ledede liberaliseringen av internasjonal handel, transport og investeringer var også av stor betydning for veksten i norsk økonomi fra midten av 1800-tallet.
Den tiltakende motreaksjonen i retning økonomisk nasjonalisme og proteksjonisme, som for alvor fikk sitt gjennombrudd i Bismarcks Tyskland fra rundt 1880, ble en viktig komponent i den destruktive økonomisk-politiske miksen i den autoritære mellomkrigstiden, med alvorlige konsekvenser for en verdensøkonomi i oppløsning.
Etter vedtaket av den drastiske Smoot-Hawley-loven i USA i 1930, som økte tollsatsene til prohibitive høyder og forsterket den økonomiske depresjonen i både USA og Europa, kapitulerte etter hvert også frihandelens siste skanser, Storbritannia, Sveits, Nederland og de skandinaviske landene, for den proteksjonistiske malstrømmen.
Etter andre verdenskrig tok USA på seg hovedansvaret for å bygge opp en serie internasjonale institusjoner for å gjenreise verdensøkonomien og fremme en liberal og demokratisk verdensorden. USA bidro sterkt gjennom Marshall-hjelpen og Bretton Woods-institusjonene, var toneangivende i spredning av multilateral frihandel gjennom GATT, senere WTO, og oppmuntret til realiseringen av det brede europeiske samarbeidsprosjektet som etter hvert skapte det åpne indre markedet, med stor bevegelsesfrihet for varer og tjenester, kapital og mennesker på kryss og tvers av landegrensene i Europa.
Som følge av en mangslungen global liberaliseringstrend siden slutten av 1980-tallet og Kinas gryende deltagelse i den globale arbeidsdelingen, har vi vært vitne til en stadig tettere global økonomisk integrasjon.
Den internasjonale liberaliseringens seiersgang har imidlertid ikke blitt besvart med en tilsvarende liberalisering og styrking av markedsøkonomiens rammebetingelser i mange land. Mange toneangivende land har heller ikke lyktes med å gjennomføre en stabiliseringspolitikk som favner både penge- og finanspolitikken, samt stabiliserende rammebetingelser for den sterkt voksende finanssektoren. I senere tiårene har vi også opplevd alvorlige tegn på institusjonelt forfall og økt økonomisk ulikhet i mange vestlige land, samtidig som mer nasjonalistiske og autoritære politiske ideer har fått større innflytelse.
Dette sammensatte, nasjonale liberaliserings- og stabiliseringsunderskuddet har hemmet mange lands evne til å dra nytte av globaliseringens muligheter og bidratt til unødige friksjoner i tilpasningen til nye mønstre i den globale arbeidsdelingen. Likevel har den stadig mer integrerte verdensøkonomien, til tross for sine mange skavanker av nasjonal opprinnelse, gitt helt avgjørende bidrag til løfte rundt en milliard mennesker ut av fattigdom i løpet av bare tre tiår. Den økonomiske veksten og velstandsutviklingen i den rikeste delen av verden har heller ikke stått stille, den internasjonale finanskrisen til tross, selv om enkelte land har mye å stå til rette for når man ser på hvor skjevt globaliseringens gevinster er blitt fordelt.
I dette perspektivet er det tragisk at nettopp USA, det landet som bidro mer enn noen andre til å gjenreise en liberal internasjonal økonomisk orden etter andre verdenskrig, er det vestlige landet som har sunket dypest ned i omfavnelsen av de mest håpløse og før-økonomiske misforståelsene som en gang ble forfektet av Thomas Mun og Jean-Baptiste Colbert.
Til Mun og Colberts forsvar må sies at de ikke hadde tilgang til skriftene til Smith, Hume, Ricardo, Say og Bastiat. Den unnskyldningen kan ikke deltagerne i den siste amerikanske presidentvalgkampen påberope seg.
Den kunnskapsfattige presidentvalgkampen i 2016 en konkurranse i merkantilistisk populisme og om hvem som kunne tilby de mest hardtslående beskyttelsestiltakene mot all den «urettferdige» konkurransen fra Mexico, Tyskland, Kina og Japan, som ble beskyldt for å ha «stjålet arbeidsplasser fra amerikanske arbeidere».
Den nye presidenten, Donald Trump, gikk seirende ut av konkurransen om å fremsette de mest bombastiske merkantilistiske valgløftene. Løftene om bringe tilbake «frastjålede» industriarbeidsplasser, kombinert med et løfte om å doble veksttakten i amerikansk økonomi, er fantastiske nok i seg selv. Men ikke mer fantastiske enn at tenkningen bak lett lar seg inkludere i Adam Smiths beskrivelse av «the sophistry of merchants inspired by the spirit of monopoly, confounding the common sense of mankind».
Man må trolig helt tilbake til 1930-tallet for å finne en like bredt forankret forekomst av samfunnsøkonomisk forvirring og analfabetisme blant den jevne amerikaner.
Både i sin politiske retorikk etter valget, i utvelgelsen av nære rådgivere i handelsspørsmål, i samtaler med flere utenlandske ledere, og i sin nylige, selsomme ordre om å gjennomføre en grundig undersøkelse av USAs handelsunderskudd med flere utvalgte land, helt ned på en sammenligning etter produktgruppe, fremkommer et konsekvent mønster: USA har fått en president som snart har brukt opp alle retoriske fristelser i den økonomiske nasjonalismens verbale arsenal: «America first», «Buy American. Hire American», og «protection will lead to great prosperity and strength» het det i Trumps innsettelsestale – som et ekko fra 30-tallet.
Trump har ellers beskyldt andre land for å være valutamanipulatorer, truet med straffetoll og «grenseskatt» og luftet en idé om å korrigere den amerikanske handelsstatistikken slik at «juksemakere» som eksporter det samme som de importerer, ikke lenger skal telle med i en alternativ eksportstatistikk. Trump har videre avsluttet USAs forhandlinger rundt TPP og TTIP, hyllet Brexit, sådd tvil om EUs fremtid, nektet å signere et forslag til G-20-opprop til støtte for frihandel og uttrykt skepsis mot WTO og multilaterale avtaler. Han har en tilsvarende sterk preferanse for bilaterale handelsavtaler, hvor det er lettere for USA å sette hardt mot hardt for å tvinge gjennom «gode dealer» på bekostning av andre land.
Vel så interessant er det å registrere hvor lite som faktisk er gjennomført av aktive proteksjonistiske tiltak så langt: tilnærmet ingenting.
Kanskje har det sunket inn at USAs WTO-forpliktelser begrenser proteksjonistiske fristelser og legitimerer at andre land kan stevne USA for WTOs domstol hvis traktatfestede grenser brytes. Kanskje har også flere andre ubehageligheter begynt å synke inn: At økte tollsatser og diskriminering av import i en verden med mange integrerte verdikjeder er dømt til å skade en rekke amerikanske eksportører som importerer innsatsvarer fra utlandet.
Dessuten finnes det et helt økonomisk-historisk bibliotek å ta av som minner om at proteksjonistiske tiltak fra ett land lett fremprovoserer minst like sterke straffetiltak i retur, med stygge konsekvenser for alle, spesielt for arbeiderne i de mest berørte næringene.
Utenlandske handelsministre og diplomater har dessuten merket seg at Trump-administrasjonen ennå ikke har fått på plass en offisiell forhandlingsleder i handelsspørsmål. I mellomtiden kan en hel verden observere Donald Dealmakers dalende stjerne som bilateral merkantilist, i historisk konkurranse mot Thomas Mun og Jean-Baptiste Colbert.
Det kan fort vise seg at det trumpske retoriske gufset fra merkantilismens tidsalder forsvinner like fort som det i sin tid dukket opp i det offentlige rom. Det er like greit, for alternativet er at den demokratiske stormakten USA kan bli gjort til latter for en hel verden, med langvarige skadevirkninger – langt utover inneværende presidentperiode.
Trumps mange kollisjoner med virkeligheten minner oss også om at populistiske løsninger alltid fremstår som enkle – inntil de møter den komplekse virkeligheten. Kanskje vil Trump-administrasjonens merkantilistiske tilbøyeligheter få utilsiktede konsekvenser for ettertiden: En hel verden kan få en oppfriskende leksjon i den økonomiske nasjonalismens teoretiske og praktiske elendighet.
Innlegget er publisert hos Minerva 29.4.17.
Relatert
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
Den instinktive fascisten Trump
