Internasjonale institusjoner

Trumps aggressive unilateralisme truer Vestens verdier

Nå trenger virkelig Vesten en plan B, og den planen må inneholde noe helt annet enn proteksjonistisk gjengjeldelse overfor USA, skriver Lars Peder Nordbakken.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 13. juni 2018

Kombinasjonen av et fornærmet overlegenhetskompleks, overmodig alenegang og proteksjonisme peker mot avgrunnen. Vesten trenger en plan B.

Det verdifellesskapet som avtegnet seg som en fellesnevner for den frie verden og dens bærende institusjoner etter den andre verdenskrig, ble gjerne sammenfattet med begrepet Vesten.

Begrepet ble av sine fremste forsvarere forstått som navnet på en ny liberal verdensorden, som antydet noe om verdifelleskapets geografiske opphav, en form for enhet i mangfold, samt en avgrensning mot det anti-liberale.

En egenskap ved dette begrepet om Vesten, som mange i dag kanskje finner litt diffust og passé, var at det manifesterte seg på en veldig konkret måte: gjennom utviklingen av en serie gjensidige internasjonale spilleregler med et distinkt liberalt stempel.

Disse gjensidige spillereglene, uansett om de gjaldt internasjonal frihandel, universelle menneskerettigheter, NATO eller EU, var tuftet på prinsipper om åpenhet, frivillig tilslutning, like rettigheter, like plikter og rettferdig håndhevelse. Med to ord: liberal multilateralisme.

Denne vestlige modellen for internasjonalt samarbeid og åpenhet har vært en så stor suksess at det lenge så ut som om det var vanskelig å forestille seg et alternativ. Vestens veldokumenterte beviser og løfter om frihet og en menneskeverdig tilværelse, basert på liberale prinsipper for rettsstat, demokrati og markedsøkonomi, viste seg etter hvert å skape stor tiltrekningskraft og oppslutning på tvers av alle verdens kontinenter.

Spesielt har små land nytt godt av Vestens åpenhet, gjensidighet, likeverdighet og beskyttelse mot maktovergrep.

Vestens styrke har aldri vært knyttet til noe perfekt og idyllisk, men tvert i mot til den vestlige modellens evne til å sivilisere idé- og interessekonflikter, samt til å korrigere og reformere seg selv og dermed videreutvikle de institusjonene som gjør det åpne samfunnet mulig.

Det er de samme institusjonene, og deres periodiske reformer, som har gjort Vesten ledende på nær sagt alle utviklingsområder de siste 300 årene, fra vitenskap, teknologi og innovasjon, til økonomi, kultur og kunst.

I dag vet vi også at Vestens åpne verden er både sårbar og under press fra flere kanter. Trolig er også Vestens største svakhet et produkt av Vestens egen suksess.

Bill Emmott, tidligere redaktør av The Economist, har beskrevet denne svakheten som en direkte konsekvens av at måten vestlige samfunn fungerer på er så fri og desentralisert – og dessuten så preget av et fravær av inngripende masterplaner og detaljregulering av våre handlinger og måter å løse oppgaver på – at det blir så altfor lett å ta Vestens essensielle fortrinn og verdier for gitt. Fordi den vestlige modellen fungerer så godt, tar vi simpelthen friheten for gitt, og reflekterer sjelden over frihetens institusjonelle forutsetninger.

Derfra er veien kort til både å undervurdere behovet for periodisk vedlikehold av våre liberale institusjoner, og til å frakoble vår årvåkenhet overfor politiske handlinger som truer med å undergrave vår egen og andres frihet.

I dette perspektivet er det ikke så rart at vi har lettere for å se eksterne frihetstrusler, sammenlignet med de mer stillegående interne truslene.

Under den kalde krigen var de ytre truslene mot Vesten overtydelige, og de ble ofte overdrevet. Stiller vi oss i dag spørsmålet om for eksempel Russland har en alternativ modell til Vesten, som befolkningen i andre land i verden finner tiltrekkende, vet vi at svaret er nei. Det samme gjelder i stor grad for Kina, Ungarn og Tyrkia. Det er i det minste svært vanskelig å se for seg at disse landene vil evne å skape tiltrekningskraft tuftet på åpenhet, gjensidighet og likeverdige spilleregler.

Men hva skjer hvis Vesten selv, og spesielt det landet som en gang var en ledende i etableringen av det opprinnelige «lille Vesten» etter andre verdenskrig, nemlig USA, plutselig blir den største trusselen mot det vestlige verdifellesskapet? Og det gjennom systematisk undergraving av Vestens internasjonale prinsipper og institusjoner?

Hva skjer når den tidligere garantisten for en regelbasert internasjonal orden begynner å dyrke aggressiv alenegang og unilateralisme som sin internasjonale hovedlinje? Hva skjer når den tidligere beskytteren av Vesten gjør seg selv til utpresser og suverent setter seg over internasjonale rettsnormer?

Trump-administrasjonens krampaktige, aggressive alenegang over en bred front har for lengst bidratt til å sette spørsmålstegn ved Vestens pålitelighet, legitimitet, og oppslutning, senest etter G7 møtet i Canada. I dag fremstår USA som en krympet supermakt, omgitt av «fiender» og «bortskjemte snyltere» på alle kanter, et land med sterkt svekket internasjonal anseelse – også blant sine nærmeste allierte, med en president som gjør lite for å motbevise inntrykket av et land som er halvveis utmeldt av det vestlige verdifellesskapet.

Representative meningsmålinger i 37 utvalgte land våren 2017, på oppdrag fra Pew Research Center, viste for øvrig at den internasjonale tilliten til Donald Trumps evne til «å gjøre det rette på den internasjonale politiske arenaen» faktisk lå på et lavere nivå sammenlignet med både Vladimir Putin og Xi Jinping, og bare på det halve tillitsnivået når vi sammenligner med Angela Merkel.

USAs tendens til å bedrive aggressiv alenegang på den internasjonale arena kan spores tilbake til et overlegenhetskompleks som ble spesielt utbredt etter Berlin-murens fall og Sovjet-Russlands oppløsning. Dette overlegenhetskomplekset fikk sitt gjennombrudd i den neokonservative maktpolitikken under George W. Bush, med visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld som fremste eksponenter, og med Irak-krigen som sitt tragiske høydepunkt.

Ifølge den såkalte Bush-doktrinen hevdet USA suverent retten til å gripe inn globalt når administrasjonen anså landets nasjonale sikkerhet for å være truet. Might makes Right!

I handelspolitikken går USAs tilbøyelighet til å ty til ensidige straffetiltak i form av straffetoll og sanksjoner mot andre land enda lenger tilbake i tid. Som en følge av at presidenten siden 1990-tallet er gitt flere og flere fullmakter til å iverksette både handelspolitiske straffetiltak og anti-terrorsanksjoner mot andre land, har presidentens mulighet til å gjennomføre mer uforutsigbare, aggressive og unilaterale tiltak blitt vesentlig større enn tidligere.

Denne intervensjonsmakten ser det nå ut til at Donald Trump utnytter i et helt annet omfang enn vi tidligere har sett, animert av en giftig kombinasjon av narsissisme, neokonservativ maktpolitikk og AltRight-nasjonalisme.

Det mest alvorlige i den nåværende situasjonen er at Trumps demonstrative intervensjoner på flere internasjonale områder knyttes sammen til en selvforsterkende malstrøm av aggressiv økonomisk krigføring. Det ligner stadig mer på starten av en proteksjonistisk spiralbevegelse på full fart mot avgrunnen.

Det er i så måte lett å bli minnet om Charles Kindlebergers berømte spindelvevillustrasjon i boken The World in Depression, som dokumenterte den skrittvise destruktive økonomiske nasjonalismen på 1930-tallet – til skrekk og advarsel for ettertiden.

Det ligger nå et stort ansvar på skuldrene til «the rest of the West», anført av Angela Merkel og Emmanuel Macron, med sikte på å snu trenden gjennom nye multilaterale, liberaliserende initiativ.

Nå trenger virkelig Vesten en plan B, og den planen må inneholde noe helt annet enn proteksjonistisk gjengjeldelse overfor USA.

Artikkelen er publisert hos Minerva 11.6.18.