SP, SV og Rødt truer norsk næringsliv og velferd
De internasjonale verdikjedene er mer integrerte enn noen gang, dermed vil handelsproteksjonisme gjøre stor skade, skriver Lars Peder Nordbakken.
Publisert: 5. september 2017
Kombinasjonen av åpnere markeder, internett og digitalisering har muliggjort nye former for internasjonal arbeidsdeling gjennom fremveksten av globale verdikjeder, og gitt opphav til begrepet «den nye globaliseringen».
Globale verdikjeder beskriver det fenomenet at et produkt eller en tjeneste er satt sammen av en rekke komponenter og ytelser fra ulike produsenter i flere land. Et eksempel er svensk bilindustri, hvor den importerte foredlingsverdien utgjør hel 70 prosent av eksportverdien. Motsatsen er den gamle forestillingen om internasjonal handel, hvor en vare ble produsert fra begynnelse til slutt i ett land, for deretter å bli eksportert til et annet land. Slik ser ikke verden ut lenger. Mellom 1995 og 2008 er det beregnet at andelen av verdenshandelen som inngår i globale verdikjeder har økt fra om lag 40 prosent til 50 prosent av den samlede verdenshandelen i varer og tjenester.
Når fremveksten av internasjonalt integrerte verdikjeder betegnes som noe fundamentalt nytt, som har endret innholdet i begrepet globalisering siden 1990-tallet, skyldes det i hovedsak to forhold.
For det første har det geografiske omfanget av de globale verdikjede-nettverkene økt kraftig, og inkluderer mange flere enn tidligere.
For det andre har digitaliseringen gjort det økonomisk mulig å koordinere og kontrollere en langt mer kompleks og finmasket organisering av produksjonsprosesser på tvers av landegrenser. Dermed har også mulighetene for å kombinere høyteknologi og spisskompetanse i rike land med arbeidsintensiv produksjon i utviklingsland og fremvoksende markeder økt.
For å forstå hvilken radikal endringskraft de globale verdikjedene representerer, er det viktig å forstå at den nye globaliseringen, slik handelsøkonomen Richard Baldwin har beskrevet det, har bidratt til at internasjonal handel i det 21. århundre typisk fremstår som en sammenveving av følgende elementer:
- Handel i deler og komponenter.
- Internasjonale bevegelser og flytting av produksjonsanlegg, personell og know-how.
- Tjenester som er nødvendige for å koordinere den spredte produksjonen, spesielt infrastrukturtjenester som telekommunikasjon, internett, ekspresslevering av pakker, flyfrakt, handelsrelaterte finanstjenester, tollklarering mv.
I dette nye globaliseringsbildet flyter både varer, tjenester, immaterielle rettigheter, kapital og mennesker i begge retninger. Sammenkoblingen mellom handel, investeringer og tjenester er blitt gradvis sterkere, slik at avhengighetsforholdet mellom handel og investeringer også er intensivert. At disse særtrekkene ved den nye globaliseringen har konsekvenser for internasjonal handelspolitikk er hevet over tvil.
En viktig konsekvens er at alle former for proteksjonisme og handelshindringer er dømt til å få sterke negative konsekvenser for landet som forsøker å bygge opp importbarrierer – allerede før andre land eventuelt svarer med mottiltak. Den økonomiske nasjonalismens selvskadingspotensial har med andre ord økt betydelig.
I vår sammenvevde verden øker verdien av integrerte avtaler som EØS-avtalen, som sikrer Norge deltagelse i et stort indre marked med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft – og likeverdige konkurranseforhold for norsk næringsliv.
Derfor er det et stort paradoks at flere politiske partier nå går til valg på et program som helt eller delvis vil demontere EØS-avtalen. Senterpartiet, SV og Rødt vil faktisk avskaffe EØS-avtalen i sin helhet. Gjennomført i praksis er dette ensbetydende med å påføre norsk næringsliv dårligere internasjonale rammebetingelser som vil true den samlede verdiskapingen i landet, og dermed sette arbeidsplasser og velferdsordninger i fare.
I en tid hvor det er spesielt viktig for norsk økonomi å lykkes med en differensiert og verdiskapende omstilling representerer angrepet på EØS-avtalen et høyt spill med landets økonomiske framtidsutsikter.
Både Norge og verden trenger mer frihandel, ikke mindre. Norge er best tjent med å føre en aktiv frihandelspolitikk som styrker den gjensidige, internasjonale næringsfriheten i sin fulle bredde. Det betyr å bidra aktivt til å videreutvikle og liberalisere globaliseringens spilleregler.
Samtidig er det på høy tid å ta et oppgjør med de kreftene som vil stenge grenser, bygge murer og kneble næringsfriheten ved nasjonalstatens grenser.
Innlegget er publisert hos Minerva 3.9.17.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
