Handel

Når politikken sprer gift i verdensøkonomien, går det før eller siden galt

Det er all mulig grunn til å legge til side alle naive og formildende forestillinger om president Trumps ødeleggelsespotensial. Vi har å gjøre med verdensøkonomiens største urostifter. Hverken mer eller mindre.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 3. september 2019

Da lederne i G20-landene møttes høsten 2008, etter utbruddet av finanskrisen, ga de hverandre et løfte om ikke å ty til proteksjonistisk handelspolitikk. Det var ment både som et bevis på kollektiv lærdom av den ødeleggende økonomiske nasjonalismen i mellomkrigstiden, og for å motvirke den opplevde politiske usikkerheten i næringslivet. Ifølge forskningsgruppen Global Trade Alert økte likevel antallet registrerte proteksjonistiske tiltak blant G20-landene jevnt og trutt mellom 2009 og 2018, attpåtil på et høyere årlig nivå enn tidligere, til tross for løftet om det motsatte i 2008.

Krypende proteksjonisme

Det anti-proteksjonistiske løftet ble gjentatt ved hvert påfølgende G20-møte, inntil møtet i Buenos Aires på slutten av 2018, på et tidspunkt da handelskrigen mellom USA og Kina allerede var i full gang. Fra dette møtet til mai i år, altså før Trump varslet den siste eskaleringen av handelskrigen, har antall gjennomførte nye handelshindringer blant G20-landene økt til det dobbelte av det registrerte nivået for tilsvarende perioder mellom 2009 og 2018. Et ytterligere illevarslende tegn på konsekvensene av signalene fra G20-møtet i Argentina er at antallet nye handelshindringer gjennomført utenfor G20-gruppen ble tredoblet frem til mai i år. Det er derfor ingen grunn til å tvile på at det finnes en sammenheng mellom ord og handling, også når det gjelder internasjonal handelspolitikk.

Et vesentlig faktum, som ofte overses, er at den senere tids alvorlige eskalasjon av handelskrigen mellom USA og Kina inntreffer på et tidspunkt hvor verdensøkonomien allerede flere år i forkant hadde opplevd jevnt krypende proteksjonisme, med forutsigbare negative ringvirkninger på internasjonal økonomisk integrasjon, investeringer og vekst. På denne bakgrunn er president Trumps hensynsløse undergraving av det regelbaserte multilaterale handelsregimet ytterst problematisk.

Det store reformetterslepet

For å forstå hvor ødeleggende den Trump-initierte bilaterale handelsnasjonalismen fort kan vise seg å bli for hele verdensøkonomien, er nøkkelordet usikkerhet. All økonomisk aktivitet er naturlig forbundet med usikkerhet om fremtiden. For å mestre denne usikkerheten, og omforme den til vekstfremmende og innovative fremtidsmuligheter, har vi etablert institusjoner, i form av spilleregler som skaper forutsigbare rammebetingelser. På sitt beste er spillereglene rettferdige, gjelder likt for alle, skaper produktive incentiver og gir alle næringsaktører en grunnleggende ramme av trygghet som oppmuntrer til risikotaking og fremtidsrettede investeringer.

For de senere tiårenes utbredte globalisering har det multilaterale regelverket for frihandel innen WTO, siden etableringen i 1995, utgjort en institusjonell hjørnesten av stor betydning. For at dette regelbaserte samarbeidet skal fungere best mulig er det dessuten helt nødvendig at reglene vedlikeholdes og reformeres i tråd med utviklingen. Dessverre har dette arbeidet vært forsømt i mange år, med den konsekvens at viktige områder som digitale tjenester, subsidier og teknologioverføring fortsatt ikke er ivaretatt i det generelle regelverket. Ikke overraskende er det innenfor disse områdene vi har registrert mange nye handelshindringer det siste tiåret. Dermed har også konfliktpotensialet fått lov å utvikle seg i ukontrollerte former.

Det eksisterende reformetterslepet i WTO gjør det heller ikke enklere å ta fatt i en serie andre presserende utfordringer, fra internasjonal bedriftsbeskatning, cybersikkerhet, korrupsjon, nye digitale handels- og betalingsplattformer og tiltak mot klimaendringer.

Vilkårlighetens pris

I denne situasjonen har Trump utvist en global hensynsløshet som har forbløffet en hel verden. Han vil bort fra multilateralismens åpenhet og likebehandling, og heller deale bilateralt, og true seg til best mulige vilkår for USA vis-à-vis hvert enkelt land han forhandler med. Dermed har den bisarre situasjonen oppstått at verdens mektigste land, som en gang ledet an i utviklingen av multilateralt samarbeid ut fra en vinn-vinn-forståelse, plutselig har begynt å oppføre seg som om internasjonal handel er et nullsum-spill.

Alvoret i dagens situasjon understrekes av et mønster som avtegner seg i kjølvannet av Trumps handlinger, hvor alle tilgjengelige virkemidler benyttes med stor grad av diskresjon og vilkårlighet i et bilateralt maktspill: økte tollsatser, spesielle straffetoller, direkte sanksjoner mot land og enkeltforetak, teknologi-krig, krav om direkteinngrep i næringslivet i andre land for å oppnå bilateral handelsbalanse, eksportforbud mot enkeltforetak, anklager om valutamanipulasjoner, sanksjonerende koblinger mellom sikkerhetspolitikk og handelspolitikk. Trumps vilkårlighet blir dermed som en giftig blekksprut utstyrt med fangarmer som kan gripe inn overalt.

Giftige ringvirkninger

Siden Trumps mange vilkårlige intervensjoner i internasjonal økonomisk politikk inviterer til å bli besvart med samme mynt – «øye for øye, tann for tann» – blir resultatet en egen politisk dynamikk som sprer seg. Summen av denne kombinasjonen av politisk skapt usikkerhet og uforutsigbarhet utgjør en fundamental trussel for verdensøkonomien. Advarslene kommer nå fra alle kanter: Fra IMF, OECD, EU, WTO, Japan, Kina m.fl. Men Trump gir blaffen i alle, og krymper dermed USAs innflytelse i verden i rekordfart.

Aldri før har den globale Economic Policy Uncertainty Index målt høyere nivåer på usikkerhet enn nå, og denne usikkerheten virker nå som gift på verdensøkonomien. Siden begynnelsen av 2018 har veksten i næringslivets investeringer gått merkbart tilbake over hele verden, og blant rike land har nedgangen vært svært markant i USA, til tross for store skattereduksjoner for bedriftene. Den mangeårige svake oppgangen i verdenshandel og verdiskaping slo over i lavere veksttakt allerede i 2016-2017. I land med mye industri og eksport av industriprodukter, som Tyskland og Sverige, ser vi nå tegn til nedgang i både industriproduksjon og eksport.

Både OECD og IMF advarte allerede før sommeren mot fortsatt svekket vekst fremover, men disse advarslene forutsatte at ikke handelskrigen mellom USA og Kina eskalerer ytterligere. Siden den forutsetningen blir mindre troverdig for hver dag som går, er det i det minste all mulig grunn til å legge til side alle naive og formildende forestillinger om president Trumps ødeleggelsespotensial. Vi har å gjøre med verdensøkonomiens største urostifter. Hverken mer eller mindre.

Artikkelen er publisert hos Minerva 1.9.18.