Globalisering i fraværet av en tillitsvekkende atmosfære

Det kan være en idé å se til Walter Eucken i en tid preget av illusjonsrik og prinsippløs omgang med internasjonal økonomisk politikk. Kjernen i Euckens tenkning er en bevaring av de institusjonelle spillereglenes liberale kvaliteter. Lars Peder Nordbakken i Minerva.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 9. september 2019

Det er nå snart seksti år siden Walter Eucken, den ledende økonomen av den såkalte ordoliberale Freiburgerskolen, skrev den banebrytende boken Grundsätze der Wirtschaftspolitik. Boken er i ettertid blitt stående som bauta i prinsipielle diskusjoner om økonomisk politikk, og dessuten gjort Eucken kjent som «hovedarkitekten» bak den moderne markedsøkonomiens institusjonelle rammebetingelser, samt EUs konkurransepolitikk.

Ett av Euckens varige bidrag til økonomisk-politisk tenkning er av høy aktualitet i en verden som for alvor er i ferd med å føle konsekvensene av den giftige radikale usikkerheten som har fått lov til å utvikle seg i kjølvannet av en illusjonsrik og prinsippløs omgang med internasjonal økonomisk politikk. De viktigste stikkordene er velkjente: Trump, undergraving av regelbasert multilateral frihandel, økonomisk nasjonalisme, handelskrig, teknologikrig, administrative sanksjoner mot enkeltland og enkeltbedrifter, samt Brexit, Putin og autoritær populisme. Hvis Eucken fortsatt hadde vært blant oss, er jeg ikke i særlig tvil om at han ville sett urovekkende mange paralleller til mellomkrigstidens ødeleggende drivkrefter, som han gjorde til sin hovedoppgave å bekjempe og forhindre for ettertiden.

Liberal forutsigbarhet

Hva kan vi så lære av Eucken i dag? For det første har vi god grunn til friske opp vår egen forståelse av hvor kritisk en velfungerende markedsøkonomi er avhengig av både gode og stabile rammebetingelser. Slik Eucken forstod det, var forutsigbare rammebetingelser helt avgjørende for alle fremtidsrettede satsinger og investeringer, og dessuten kritisk betinget av kvaliteten på rammebetingelsene. Med dette mente Eucken at vi, realistisk sett, kun kan regne med å sikre god forutsigbarhet i den grad vi lykkes med å sikre de institusjonelle spillereglenes liberale kvaliteter. Her er vi ved selve kjernen i Euckens tenkning.

Kjernepunktet er at en velfungerende og bærekraftig markedsøkonomi må bygge på fri konkurranse og fri prisdannelse som overordnet prinsipp, hvilket forutsetter et sett av rettferdige spilleregler som skaper produktive incentiver og som maksimerer den virksomme friheten og minimerer alle former for maktkonsentrasjon og maktmisbruk – alt innenfor en sosial og miljømessig ansvarlig ramme. I tillegg betonte Eucken at slike spilleregler ikke er noe vi kan fikse én gang for alle, men tvert i mot må vedlikeholdes og reformeres aktivt over tid i møte med vesentlige samfunnsendringer, samt endringer i teknologi og maktforhold. I fraværet av et slik aktiv liberal vedlikeholds- og reformpolitikk, vil institusjonene lett forvitre, utvikle dysfunksjonelle trekk, miste støtte i befolkningen og invitere til en serie usammenhengende, kontraproduktive og lite forutsigbare politiske handlinger.

Neglisjerte problemer

Når vi overfører Euckens grunnleggende tenkning til de institusjonelle spillereglene for vår tids globalisering er det vanskelig å unngå en konfrontasjon med følgende hovedproblem: Det multilaterale handelssamarbeidet gjennom WTO er knapt nok oppdatert og reformert siden 1995. Konsekvensen av dette er mange og alvorlige: 1) At land som Kina og Sør-Korea fortsatt har status som utviklingsland, med særlige unntak fra krav om likebehandling; 2) at viktige temaer i kjølvannet av den nye globaliseringen siden 90-tallet, som digitale tjenester, behandling av subsidier og regler for teknologioverføring ikke er ivaretatt av regelverket; samt 3) at det nevnte institusjonelle etterslepet samtidig har svekket mulighetene til å ta aktivt tak i aktuelle utfordringer knyttet til internasjonal selskapsbeskatning, korrupsjon, cybersikkerhet, nye digitale handels- og betalingsplattformer og internasjonal klimapolitikk.

For å løse dette problemet ville et euckensk veivalg naturlig bestått i en markant opptrapping av det internasjonale samarbeidsengasjementet, med sikte på å reformere, oppdatere og styrke det regelbaserte handelssamarbeidet gjennom WTO. Bare på denne måten kan de multilaterale rammebetingelsene for fremtidens globalisering bli tilført mer relevans, attraktivitet og forutsigbarhet over tid. Grunnene til at denne veien ble neglisjert og forlatt er mange og kompliserte. Helt sikkert er det at USAs mangeårige og tiltagende tendens til selvtekt og internasjonal alenegang, basert på en nasjonalistisk preget nykonservatisme, må bære en hoveddel av skylden. At nettopp dette landet endte opp med en surrealistisk internasjonal urostifter som president er en tragedie for hele den vestlige verden, spesielt i en tid som påkaller helt andre presidentkvaliteter.

Normbrudd og maktspill

I forlengelsen av den mangslungne og giftige usikkerheten som dominerer dagens internasjonale situasjon er det nærliggende å stoppe opp ved en annen euckensk innsikt, som Eucken selv ga navnet Interdependenz der Ordnungen – at alt henger sammen med alt. Det er ikke noe nytt at undergraving av internasjonale spilleregler starter med normbrudd, løgner og aggressiv nullsumretorikk, før det går over i ensidige maktdemonstrasjoner, institusjonelle sabotasjehandlinger, og et bombardement av trusler og pressmidler for å tvinge gjennom sin egen vilje ved å tvinge motparten i kne. Mellomkrigstidens historie er fullspekket av paralleller.

Det nye er, for det første, at den globale urostifter #1 sitter i Det hvite hus i Washington D.C., dominerer det internasjonale nyhetsbildet multimedialt, og bombarderer verdenssamfunnet med en stri strøm av ytringer og handlinger som fornekter og undergraver alle verdier og institusjoner som en gang ble forbundet med Vesten, og som langt på vei en hel verden lot seg tiltrekke av, på grunn av institusjonenes åpenhet og likeverdighet. For det andre ser vi en tiltagende tendens til at de bilaterale truslene og de aggressive handlingene forsterkes gjennom sammenveving av ulike politikkområder og temaer: trusler om straffetoll og andre handelsinngrep knyttes til alt fra NATO-bidrag til krav om lojalitet i forhold til ensidige sanksjoner mot Iran, via trusler om inngrep i finanstransaksjoner utført i amerikanske dollar. Alt som har berøringspunkter med USAs internasjonale relasjoner er tilsynelatende en potensiell kilde til en eller annen ensidig sanksjon i et bilateralt maktspill.

Giftig uforutsigbarhet

På dette grunnlaget er det ikke lenger realistisk å snakke om radikal usikkerhet. Det egenrådige, upålitelige og hensynsløse adferdsmønstret som Trump-administrasjonen nå utfolder internasjonalt er i ferd med å skape en uforutsigbarhet som sprer en farlig og giftig form for usikkerhet gjennom hele verdensøkonomien. Allerede nå ser vi klare tegn til nedkjøling av verdenshandelen, industriproduksjon og ikke minst en markant stagnasjon i næringslivets investeringer i mange land, inklusive i USA. Samtidig spør Gideon Rachman i Financial Times 9. august betimelig om hva som skjer når verden ikke lenger kan stole på USA, og Fareed Zakaria spør i siste utgave av Foreign Affairs om de reglene, normene og verdiene som USA en gang tilførte den internasjonale verdensorden vil overleve, nå som USA i realiteten har avskaffet seg selv som garantist for den liberale verdensorden.

Den nye nasjonalismens giftige ringvirkninger kan også leses ut av den månedlige globale Economic Policy Uncertainty Index. Den har aldri, siden starten i 1998, vist høyere nivå på målt usikkerhet enn akkurat nå, og nivået nærmer seg det dobbelte av toppnivået under finanskrisen. Med hodet fylt av dårlige erfaringer fra mellomkrigstiden, mente Walter Eucken for snart seksti år siden at denne formen for giftig usikkerhet frarøver økonomien den «tillitsvekkende atmosfæren» som er så viktig for å fremme investeringer i fremtiden. Dessuten delte han den erfaringen at giftig usikkerhet også har en tendens til å fremme ødeleggende former for monopoldannelser og maktkonsentrasjon i næringslivet. Dette lyder kjent, også i dag.

Et reformtaktskifte må til

En oppsummerende konklusjon, som Walter Eucken trolig ville delt, er at den politisk skapte usikkerheten vi opplever nå også bør forstås som en fundamental trussel mot markedsøkonomiens integritet og funksjonsdyktighet. Samtidig som vi står på terskelen til et nytt teknologisk skifte, med potensielt store konsekvenser for den globale arbeidsdelingen og for arbeidslivet generelt, det viktig å skape en ny «tillitsvekkende atmosfære» i det internasjonale politiske samarbeidet. Det betyr at vi nå trenger en vestlig snuoperasjon og et reformtaktskifte med tydelige liberale kjennetegn, og den snuoperasjonen må starte i Europa.

Innlegget var publisert i Minerva 8. september 2019.