Ulikhet og utvikling

Publisert: 4. mars 2013

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita

Utviklingsminister Heikki Holmås har gjort fordeling til sin kongstanke for utviklingspolitikken. Som han sa i en stortingsdebatt nylig:

”vekst alene er ikke en tilstrekkelig forutsetning. For å få gode samfunn, for å få en god utvikling i utviklingsland, må ulikhetene mellom folk reduseres. For store ulikheter er ikke bare negativt for samfunnet, men det hemmer økonomisk vekst og holder flere i fattigdom enn en mer rettferdig og klokere politikk ville gjort.”

Spesielt mener Holmås at små forskjeller gir større tillit mennesker imellom, og at tillit er viktig for gode samfunn og økonomisk vekst. Dette siste er få uenige i. At relativ økonomisk likhet er en av faktorene som bidrar til økt tillit, er heller ikke kontroversielt. Men når Holmås skal bruke fordeling og ulikhet for å utmerke seg i rekken av bistands- og utviklingsministre, er faren at han legger for stor vekt på dette, på bekostning av andre faktorer vi vet er viktige for utvikling og fattigdomsbekjempelse.

Argumentasjonen er trolig inspirert av blant annet boken The Spirit Level, der forfatterne Richard Wilkinson og Kate Pickett argumenterer for at samfunn med små økonomiske forskjeller jevnt over er bedre enn samfunn der ulikhetene er store. Nå har denne boken åpenbare svakheter, men viktigere er det at selv disse forfatterne påpeker at den sammenhengen de finner, bare gjelder i rike land. Innbyggerne i fattige land må bli rike før likhet er viktigst for deres velferd.

Dermed må økonomisk vekst fortsatt være det fremste virkemiddelet for å bekjempe fattigdom. Tiltak for økt likhet kan skade denne veksten. For eksempel vet vi at sterk beskyttelse av eiendomsrettigheter er gunstig for vekst. Den enkleste metoden å øke den økonomiske likheten på, er å svekke disse rettighetene. Det vil være skadelig for fattigdomsbekjempelsen. En annen og effektiv metode for vekst og fattigdomsreduksjon er migrasjon, både innad i og mellom land. Dette vil samtidig, som oftest, medføre større ulikhet i en periode.

Holmås har likevel rett i at relativ økonomisk likhet er en av faktorene som påvirker tillit og vekst, og det er god grunn for utviklingsland til å se på tiltak som kan skape rettferdig politikk. Det finnes mange politiske løsninger som skaper større likhet uten å hemme den økonomiske veksten i nevneverdig grad. De fleste land kan hindre ekstremfattigdom med omfordeling i størrelsesordenen én prosent av BNP, noe som, gjort på riktig måte, neppe er særlig skadelig for vekstevnen. Enkelte tiltak, som for eksempel å sikre alle de samme, sterke eiendomsrettighetene, kan til og med bidra til økt vekst samtidig som det reduserer ulikhetene.

Det er klart at en type økonomisk vekst som utelukkende tilfaller noen få, ikke vil gi god fattigdomsreduksjon. Men det er også urealistisk å tro på økonomisk vekst uten at noen blir raskere rike enn andre. De rikeste kan også bidra med investeringer, arbeidsplasser og etterspørsel. Holmås bør lytte til sin forgjenger Erik Solheim, som kom til konklusjonen at ”Høyresiden har hatt rett når de snakket om økonomisk vekst. … Kaken må bli større. Derfor må vi tåle at noen kanskje blir veldig rike først, før folk flest i lavinntektsland kan løftes ut av fattigdom.” Derfor bør økonomisk vekst, ikke ulikhet i seg selv, fortsatt være viktigst for norsk utviklingspolitikk.

Viktigere for utviklingsministeren enn å forsøke å endre ulikhetene innad i andre land, bør det være å overbevise sine kollegaer i Regjeringen om å forandre den norske politikken vi vet bidrar til større ulikhet mellom land, for eksempel reguleringen av handel og migrasjon.

Innlegget er publisert hos Minerva 4.3.13.

Publisert: 15. august 2024