Investeringer hjelper fattige land
Jeg håper min artikkel var nyansert nok til å vise at jeg ikke tror «blindt» på noe i bistands- eller utviklingspolitikken. Men i valget mellom en sterk satsing på tradisjonell gavebistand og massive investeringer i infrastruktur og næringsvirksomhet, tror jeg nok mest på det siste nå, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 6. desember 2015
I en kommentar til min artikkel «Bistand i endring» i Aftenposten 29. november skriver professor Benedicte Bull 1. desember at vi ikke må «gå fra en blind tro på bistand til en blind tro på investeringer».
Det er jeg helt enig i, og jeg håper min artikkel var nyansert nok til å vise at jeg ikke tror «blindt» på noe i bistands- eller utviklingspolitikken.
Men i valget mellom en sterk satsing på tradisjonell gavebistand og massive investeringer i infrastruktur og næringsvirksomhet, tror jeg nok mest på det siste nå.
Bull har rett i at begrepet «utvikling» etter hvert omfatter så mye at det nesten har mistet sin betydning. Men hvis vi snevrer inn målet for politikken til å være fattigdomsbekjempelse, som jeg tror mange fattige er interessert i, blir det kanskje lettere å velge adekvate virkemidler. Økonomisk vekst, som i lang tid ikke har vært bistandens primære mål, er ingen garanti for at de fattige får det bedre. Men det finnes ingen eksempler på at fattige har fått det bedre uten økonomisk vekst. Derfor er økonomisk vekst viktig for fattigdomsbekjempelse.
Ingen land har, meg bekjent, oppnådd økonomisk vekst over tid uten et høyt investeringsnivå, og fattige land kan bare oppnå et høyt investeringsnivå og en mer differensiert økonomi, dersom de tiltrekker seg investeringer fra andre land. Dette var tilfellet for Norge, som for 100 år siden tiltrakk seg store utenlandske investeringer innen industri, bergverk og vannkraft – og senere i petroleumssektoren. Det samme gjelder mange andre land i Europa, og i Kina, Sør-Korea og Singapore – for å nevne noen. Lønnsomme investeringer er nøkkelen til et høyere inntektsnivå, økte skatteinntekter, velstand og arbeidsplasser. Eller for å sitere Erik Solheim: «Veien til utvikling er et velfungerende næringsliv som investerer og reinvesterer.»
Også forskning viser en positiv og sterk sammenheng mellom utenlandsinvesteringer (FDI) og fattigdomsreduksjon i Afrika, men med store regionale forskjeller og størst virkning i de fattigste landene.
Men heller ikke investeringer er en «quick fix». Investeringer fremmes av god styring, politisk stabilitet, en godt utdannet befolkning og velfungerende infrastruktur – og hemmes av for eksempel korrupsjon. Internasjonale investeringsstrømmer påvirkes også av konjunkturer og situasjonen i verdensøkonomien. Derfor er deltagelse av «Development Finance Institutions», som for eksempel Norfund, og utviklingsbanker viktig, fordi de kan bidra til å jevne ut investeringsstrømmer, avlaste risiko for private investorer og gå foran som eksempler på ansvarlige investorer.
Dette betyr likevel ikke, slik jeg skrev i artikkelen min, at bistand er blitt overflødig. Men det betyr at den bør endres. Hvis for eksempel bistandsmidler kan brukes til å fremme en mer effektiv skatteinnkreving i utviklingsland, vil det ha meget stor betydning. Bare én prosent økning i skatteinntektene i utviklingsland vil, ifølge OECD, utgjøre nesten 250 milliarder dollar årlig.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 5.11.15. Forfatteren er også styreleder i Norfund.