Bistandsgodteposen

Bistanden har gått fra å være en politisk godtepose til å bli en politisk verkebyll. Nikolai Hegertun i Vårt Land:

Publisert: 9. november 2015

Av Nikolai Hegertun, prosjektleder i Civita

Én prosentmålet har sikret at bistandsbudsjettet alltid har økt. Ettersom kutt ikke har vært nødvendig har bistanden vært en politisk «godtepose»: en rekke aktører i en rekke sektorer har alle fått smake. I kombinasjon med stadig nye ambisjoner og mangelen på en overordnet strategi har dette gitt en fragmentert bistand. At bistanden nå skal «konsentreres» om 85 land sier vel alt.

Men forutsetningene for spillet er nå endret. For å dekke inn kostnader til mottak av asylsøkere har regjeringen foreslått kraftige innhogg i de delene av bistandsbudsjettet som ikke dekker flyktningutgifter. I et land der politikere stort sett bare er gode på å lansere nye satsinger, måtte det bli storm.

Sivilsamfunnsorganisasjoner fikk det største kuttet, og sammen med opposisjonen mobiliserte de. Betegnelser som «krigserklæring», «farvel solidaritet», «svart dag» og «horribelt» ble brukt, og enkelte mente endog at budsjettforslaget var en beskjed til sivilsamfunn i utviklingsland om å «legge seg ned og dø».

Småpenger. Dette er interessant, i en tid der mange regner «bistandsæraen» som over. Bistand, spesielt fra lille Norge, er blitt fremhevet som småpenger og langt fra avgjørende for fattigdomsbekjempelse. Civita fikk blant annet kritikk for å gi ut et notat om «anakronismens» bistand.

Dette har nå snudd. I kritikken av kuttene løftes bistand frem som et slags universalmiddel. Langsiktig bistand kan stanse kriger, redusere migrasjonen, og sikre demokrati, fred og rettsstatsutvikling. Regjeringens kutt betyr at Norges intensjon om fattigdomsbekjempelse «er død og begravet».

Hvordan kan det ha seg at bistanden plutselig går fra å være en anakronisme til en avgjørende faktor for utvikling? Kort sagt handler det om «bistandsbransjens» eget kunnskapsproblem.

Komplekst. Sosial, politisk og økonomisk utvikling i nær hundre utviklingsland er noe av det mest komplekse man kan engasjere seg i.

Verdens fremste forskere sliter fortsatt med å forstå hva som ledet til den arabiske våren. Ingen så den komme, selv om vestlige land lenge har hatt bistandseksperter arbeidende med nettopp demokrati og menneskerettigheter i de samme landene.

De langsiktige effektene av bistand er vanskelig å måle. «Bistand» er et konglomerat av kanaler, initiativ og aktører. En omfattende og ressurskrevende «revisjonsagenda» har til gode å finne gode svar. I fjor kom en nedslående rapport som understreker at vi vet veldig lite om effekten av norsk bistand.

Men noe vet vi. UNICEF og Det Globale Partnerskapet for Utdanning har nylig fått sterk kritikk i evalueringer. Likevel beskyttes de — i motsetning til norske sivilsamfunnsorganisasjoner som ifølge enkelte bistandseksperter er «svært effektive» og «mest fattigdomsrettet». Problemet er nemlig at regjeringen har profilert seg på bistand til utdanning. Eksempelet avdekker dermed spenningen mellom «fag» og politikk.

Ikke enkelt. Bistand som skal fremme demokrati og sivilt samfunn i «vårt bilde», er heller ikke enkelt. Forskning viser tvert imot at denne form for bistand også kan øke den uformelle klientismen i utviklingsland og bli en karrierevei for allerede ressurssterke mennesker.

Kort sagt vet vi lite om utviklingsprosesser i utviklingsland — og om de samlede effektene av vår egen bistand.

At regjeringen hevder de skjermer innsatser som kan «hindre at nye kriser oppstår», samtidig som kritikerne hevder det nettopp er denne form for bistand som kuttes, er illustrerende.

Forbløffende. Nettopp derfor er det så forbløffende at flere uttrykker så usedvanlig sterke meninger om hva kuttene kan forårsake. Kanskje er det slik opposisjonen og kritikerne sier, men vi har ikke overbevisende funn som underbygger dette.

På den annen side, hvis bistand faktisk bidrar til økonomisk vekst kan det tvert imot øke migrasjonen. Dessuten: migrasjon er også utvikling. I gjennomsnitt får en migrant ti ganger høyere inntekt og 16 ganger lavere spedbarnsdødelighet. Pengene migranter sender hjem, er tre ganger så mye som all bistand.

Planløst kutt? Norge har lenge fått kritikk for at bistanden formes tilfeldig og ad hoc. Ifølge OECD legger Norge stadig nye «lag av kompleksitet» på bistanden, uten at dette rotfestes i en gjennomtenkt strategi. Rent faglig er det en tvilsom tradisjon, politisk er det derimot forståelig. Det er lurt å ha en fleksibel godtepose.

Dessverre kan det se ut som om regjeringens budsjettkutt er like overfladiske som debatten og like planløse som tidligere tiders budsjettøkninger.

Norge virker like dårlige til å kutte, som til å legge til. Det er så å si kuttet over hele fjøla. Resultatet er et like fragmentert budsjett — bare mindre på hver enkelt tue.

Lite sannsynlig. Gitt de ideelle organisasjonenes posisjon er det lite sannsynlig at kuttet godtas i Stortinget. Effekten kan da til slutt være en videreføring av bistandens brede kompromisser og noe nærliggende status quo. Samt en hyggelig politisk seier til regjeringens samarbeidspartnere.

Slik sett handler bistand — også i dårlige tider — fortsatt mye om «oss», og lite om hva som virker der ute. En mer strategisk konsentrasjon av bistanden kunne gitt en sårt trengt debatt om bistandens rolle i utvikling.

I stedet har man igjen havnet i en polarisert debatt om volum og sektorer, en debatt uten retning, der verden ofte forenkles og Norge ofte forstørres.

Innlegget var publisert i Vårt Land lørdag 7. november 2015.