Bistand i endring

Fattige land ønsker seg mer investeringer – ikke gaver. Bistanden bør legges om. Det krever at bistandsbransjen selv er modig og inviterer til en mer åpen og selvkritisk debatt om bruken av bistandsbudsjettet. Kristin Clemet i Aftenposten:

Kristin Clemet

Publisert: 30. november 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita

«Egentlig er budsjettavtalen historisk, for dette var siste gangen norske politikere slipper å prioritere», sa NRK-journalisten Fredrik Solvang da han innledet til Politisk kvarter forleden. Og han la til: «Fra nå av blir alt bare verre.»

Solvang har høyst sannsynlig rett. Norge har de siste 10 år opplevd en historisk gullalder. Det samme gjelder offentlig sektor. Veksten i offentlige utgifter har vært voldsom, og det har ikke stoppet under den blå regjeringen. I årene som kommer, må det vises større nøkternhet. Oljepengebruken må begrenses, og veksten i offentlige utgifter må bremses. Hvis ikke, overlater vi enorme problemer til generasjonene etter oss.

Et av de mest betente temaene i debatten om neste års statsbudsjett har vært bistandsbudsjettet. Alle er enige om at det er tillatt å finansiere nyankomne flyktninger med bistandsmidler, at Norge har gjort det lenge, og at alle andre land gjør det. Men mange mente at det denne gangen i for stor grad gikk utover resten av bistandsbudsjettet. Derfor er de borgerlige partiene nå enige om å øke bistandsbudsjettet til rekordhøye 37,4 milliarder kroner, hvilket er det største bistandsbudsjettet i verden pr innbygger. De ekstra pengene er fremskaffet ved økte utbytter fra statsselskapene, mindre skattelettelser og økte avgifter. Representanter for bistandsbransjen har kalt dette «modig», men det er det selvsagt ikke. Ingenting er lettere enn å bevilge mer.

Bistandsbransjen puster lettet ut, men bør den det?

Etter min mening nei.

Bistandsbudsjettet vil være under press i mange land i årene som kommer, og det er flere grunner til det:

Landene som gir, får stigende problemer med å finansiere sine egne velferdsstater, bl.a. på grunn av demografiske endringer og sviktende produktivitet. Og når det blir mindre penger, har politikere en tendens til å prioritere egne velgere. Land som Finland og Danmark har allerede begynt å kutte i bistand.
I møte med et stigende antall flyktninger som kommer fra fattige land, blir finansieringsproblemet større og til dels akutt. I Sverige er tilstrømmingen så stor at man kunne brukt 60 prosent av bistandsbudsjettet på nyankomne flyktninger.
Mottakerlandene har stadig mindre behov for tradisjonell bistand, bl.a. fordi de selv har oppnådd sterk økonomisk vekst. Bare fire land får nå mer enn 20 pst av statsbudsjettet sitt fra bistand. Men samtidig er lite bistand mer effektiv bistand enn mye bistand, som kan være ødeleggende.
Mange mottakerland vil ikke lenger ha tradisjonell bistand. De ser at den er styrt av giverlandenes interesser og veldig arbeidskrevende å ta imot. Enkelte regjeringer i utviklingsland rapporterer om at nesten all tid går med til å ta imot delegasjoner fra giverlandene og forsøke å leve opp til deres forventninger om hva som er viktig.
Mange, både i giverland og mottakerland, har kommet i tvil om bistanden faktisk virker. At den virker på mikronivå er de fleste enige om. Bygger man en skole eller en brønn, så virker det der og da. Men fører de mange små tiltakene til utvikling? Etter mer enn 60 år med bistand kan nok fortsatt ingen føre bevis for at bistanden har ført til økonomisk vekst. Vi har hatt svært høye ambisjoner, men målene er ikke nådd.
Det man kan si med større sikkerhet, er at bistanden også har skadelige virkninger. Den kan føre til korrupsjon, den svekker samfunnskontrakten mellom myndigheter og borgere, og den fører til åpenbare feilprioriteringer. Dersom mottakerlandet vet at giverne betaler for helse eller utdanning, kan man bruke egne penger på det som er mindre viktig.

Men selv om vi vet alt dette, er det vanskelig å omprioritere bistandsbudsjettet. Det har med oppriktig omsorg for de fattigste å gjøre, men det har også med den norske bistandsbransjen å gjøre. Også giverland har blitt «bistandsavhengige». Mange mennesker har meningsfylte jobber i «bransjen» og lønnes av bistandsmidler. Og de ønsker selvsagt størst mulig budsjetter – både for å bruke i fattige land og for å bruke i Norge.

Betyr dette at vi bare kan legge ned bistanden?

Nei, men den bør legges om. Og skal den legges om, krever det at bistandsbransjen selv er modig og inviterer til en mer åpen og selvkritisk debatt om bruken av bistandsbudsjettet.

Jeg skal ikke påberope meg å ha fasitsvar på hva som er god bistand i fremtiden, men jeg vil antyde noe:

Vi bør være ærlige nok til å innrømme at det ikke er sant at enhver reduksjon i bistandsbudsjettet går utover «verdens fattige.» I Norge har bistandsbudsjettet vokst så kraftig de senere år at UD har hatt problemer med å bruke opp pengene på en fornuftig måte. I verste fall har vi gjort mer skade enn gavn.
Vi bør diskutere hvor store bistandsmidler som skal brukes på nyankomne flyktninger. Det er de fattige og forfulgte vi bistår, enten de er i sitt eget land eller nettopp har kommet til Norge.
Vi bør konsentrere oss om færre land, sektorer, tiltak og virkemidler – slik at vi ikke mister oversikten. Det er ikke mulig å sikre kvaliteten på over 5000 individuelle avtaler, slik Norge prøver å gjøre nå. Bistandspolitikken er så kompleks og preget av bistandsbransjens egne ideologier og særinteresser at den risikerer å tape de viktigste målene av syne.
Hovedutfordringen er å skape jobber til Afrikas voksende befolkning. Da trengs det bedre utdanning og helse og en effektivisering av landbruket. Men det hjelper også veldig godt med investeringer i infrastruktur – i veier og (helst fornybar) energi – fordi det er en betingelse for at det kan skapes jobber.

For 20 år siden var bistanden i verden dobbelt så stor som utenlandske investeringer og private pengeoverføringer til sammen. I dag utgjør all internasjonal bistand bare en femtedel av direkteinvesteringene og en tredjedel av pengeoverføringene til utviklingsland. Og det fattige land ønsker seg mer av, er investeringer – ikke gaver.

Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 29. november 2015.