En mer balansert skattepakke

Regjeringen kunne valgt å foreslå en skattepakke med skatteendringer, ikke bare skatteøkninger. Da hadde samfunnet som helhet kommet styrket ut på andre siden, fremfor å bare øke statens størrelse og makt over borgerne og privat sektor ytterligere.

Gard Løken Frøvoll

Publisert: 5. oktober 2022

Onsdag kom regjeringen med et forslag til skatteøkninger på hele 33 mrd. kroner. Hovedskjerpelsene er innføring eller økning av grunnrenteskatten på oppdrettsnæringen og vind- og vannkraft, samt et «høyprisbidrag» som gjør at vind- og vannkraftprodusenter beskattes ekstra når kraftprisen er høy.

De fleste skatter påvirker folk og bedrifters adferd. Skattleggingen gjør at aktørene gjør valg de ellers ikke ville gjort, og dette medfører nyttetap på individ- og bedriftsnivå, og et samfunnsøkonomisk tap på samfunnsnivå. Det samfunnsøkonomiske tapet øker eksponentielt for høyere skattesatser – en dobling av skattesatsen mer enn dobler det samfunnsøkonomiske tapet. Derfor er det et skatteøkonomisk prinsipp at skattene bør være lave og brede, i betydningen at alle næringer, investeringer og virksomhetsformer bør ha likest og lavest mulig skatter, for et gitt statlig inntektsbehov.

Det finnes imidlertid skatter som i liten grad endrer adferd, og de kalles nøytrale skatter. En klokt utformet grunnrenteskatt, begrunnet i at næringen betaler for lite for beslagleggelse av felles naturresurser, og der staten henter inntekter uten å påvirke næringenes beslutninger, kan være et eksempel på en nøytral skatt. Slike skatter er sjeldne, og regjeringen vil sannsynligvis høste klapp på skulderen fra mange økonomer. Hvor nøytral skatten er når den går fra økonomenes teorier og settes ut i praksis, gjenstår å se.

Regjeringen hadde imidlertid også fortjent kritikk fra økonomene, og fra alle som er opptatt av hvor mye av samfunnets ressurser som skal styres av politikere og staten, og hvor mye som skal styres av borgerne selv.

Selv om grunnrenteskatt på havbruk og kraftproduksjon sannsynligvis kan fungere godt, ved at staten henter inntekter på en måte som har lave kostnader for samfunnet, fredes sannsynligvis mange andre, mer skadelige skatter. Vi vet ennå ikke hvordan statsbudsjettet vil se ut, men med disse store økningene, samt varslede økninger av formues- og utbytteskatt, vil det sannsynligvis ikke være store behov for kutt i statens utgifter. Og siden utgiftene forblir høye, må vi også beholde et generelt høyt skatte- og avgiftstrykk, med store kostnader for samfunnet.

For eksempel utgjør inntektsskatten, både for «vanlige folk» (inntekt under 750 000 kroner, ifølge Hurdalsplattformen) og for de uvanlige med litt høyere inntekter, en kile i arbeidsmarkedet. Arbeidsgiver og arbeidstaker møter forskjellige priser for en arbeidstime, som gjør at folk har insentiver til å jobbe mindre enn de ellers ville gjort. Lavest på inntektsfordelingen, i et segment der mange fra før har en løs tilknytning til arbeidslivet, kan dette bety at noen knapt tilbyr arbeidskraft, ettersom lønnen allerede er lav før skatt, samtidig som kostnaden arbeidsgiver må betale er relativt høy. Høy marginalskatt for de høyest på inntektsfordelingen kan koste oss viktige arbeidstimer for noen av samfunnets mest produktive arbeidere, de som gjerne innehar en spesiell kompetanse. At flere havner helt utenfor arbeidslivet og at kirurger opererer færre i løpet av et år kan være negative, selvfølgelig ikke-intenderte, virkninger av å opprettholde en høy inntektsskatt.

Regjeringen kunne valgt å foreslå en skattepakke med skatteendringer, ikke bare skatteøkninger. Grunnrenteskatten er en god start, men skadelige skatter burde reduseres samtidig. Da hadde samfunnet som helhet kommet styrket ut på andre siden, fremfor å bare øke statens størrelse og makt over borgerne og privat sektor ytterligere.

Innlegget er publisert i Minerva 3.10.2022.