Demokrati på billigsalg
Frie markeder er utvilsomt et viktig redskap for å spre åpenhet og demokrati. De økonomiske reformene har endret Kina fra totalitarisme til partistyrt autokrati. Men utfallet kan like gjerne bli mindre lystelig. De autoritære statene på den ene siden og de demokratiske på den andre, forent i en global økonomi. Det kan bare skje med de demokratiske nasjonenes stilltiende aksept, skriver Bård Larsen i Dagsavisen.
Publisert: 27. november 2013
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
I debatten om Kina finner vi ulike måter å tolke landets forhold til menneskerettigheter og demokrati på. Den vanligste forklaringen er at Kinas kommunistparti ikke har forstand på det liberale demokratiet.
Denne fortellingen illustreres godt med de kinesiske myndighetenes håndtering av fredsprisen til Liu Xiaobo: Hvordan kunne den norske regjeringen godta en slik utdeling? Har de ikke kontroll over egne institusjoner? En slik analyse har nok noe for seg.
Det finnes en annen vinkling: At Kina (og Russland) ved en gjennomtenkt strategi gradvis endrer normene, altså våre syn på – og krav til – demokrati, i det internasjonale samfunnet. Erik Solheim gjentok i Dagens Næringsliv det som er blitt sagt før: At vi bør sitte stille i båten: «Norge må løse opp Kina-floken snarest, og utenriksminister Børge Brende og direktør Wegger Strømmen er et drømmelag som kan klare det. Men da må opposisjonen og kommentatorer gi dem støtte og rom til å finne en løsning.» Underforstått, støyete Kina-kritikk bør ikke fremmes i denne forsoningsprosessen.
En viktig årsak til at Kina vinner gehør på denne måten, ligger i kjølvannet av de to FN-konvensjonene om henholdsvis sivile/politiske rettigheter og økonomiske/sosiale rettigheter som kom i 1966. Verdenserklæringen av 1948 insisterte på retten til liv, ytringsfrihet, religionsfrihet, og frihet fra tortur, vilkårlig fengsling og internering, dom uten lov og rettergang, som de grunnleggende menneskerettigheter. Hele menneskerettsperspektivet ble derfor forskjøvet under den kalde krigen. Dermed lå det åpent for at Sovjet kunne respondere på menneskerettighetskritikk ved å kritisere Vesten for å bryte menneskerettighetene ved å ha arbeidsløshet. Slik kunne man også få inntrykk av at det ene er like bra som det andre.
Denne forskyvningen ser ut til å få sin renessanse. I dag lykkes Kina langt på vei med å befeste inntrykket av at folket er fornøyde, sysselsatte og mette. Den økonomiske velstanden fremstilles ofte på en betydelig overdrevet måte. Og det videreformidles ikke bare av særinteressenter som Gerhard Heiberg, men også av profilerte organisasjonsfolk som Erik Solheim, og ikke minst av vår egen utenriksminister Børge Brende. Sistnevnte sa ved tiltredelsen at det «står høyt på min agenda å ha en god dialog og et nært samarbeid med Kina» og at det «å skaffe folk mat på bordet, jobb og et sted å bo er også grunnleggende menneskerettigheter. Dette hører med i bildet.»
Under den kalde krigen sto Vesten på sitt: Demokratiet var en urokkelig del av den frie verden, selv om man også tok åpenbare antikommunistiske diktaturer under vingen av realpolitiske hensyn. Sovjetunionens forsøk på å redefinere menneskerettighetene var derfor mislykket. Diktaturet lot seg ikke sminke opp med historier om et nytt folkehjem, falskneriet var åpenbart for de aller fleste, selv om deler av venstresiden gjorde sitt for å spre glade budskap om reelt eksisterende sosialisme.
Det er ingen grunn til å tro at servilitet fra norske myndigheter er ideologisk betinget. Men det er mange som hevder at det kinesiske markedet er av vital betydning for norsk handel. Men det er ikke helt korrekt, som Torbjørn Færøvik har argumentert for. Kun to prosent av norsk eksport går til Kina. Selv om det er både rett og viktig at vi handler med Kina, er det også mulig å se på andre asiatiske markeder. I stedet står Norge i fare for å gjøre seg økonomisk avhengig av verdens største diktatur, og åpne for en enda større grad av servilitet i forhold til styresmaktene.
Frie markeder er utvilsomt et viktig redskap for å spre åpenhet og demokrati. De økonomiske reformene har endret Kina fra totalitarisme til partistyrt autokrati. Blant de ukuelige hegelianere, som tror på de internasjonale institusjonenes utrettelige ferd mot demokrati, er man viss på at partidiktaturet vil falle. Ikke minst er globalisering, frihandel og kommunikasjonsteknologi i det lange løp utenfor myndighetens kontroll. Men utfallet kan like gjerne bli mindre lystelig. Det internasjonale samfunn kan i overskuelig fremtid bestå av to parallelle globale systemer, gjensidig avhengige av hverandre: De autoritære statene på den ene siden og de demokratiske på den andre, forent i en global økonomi. Det kan bare skje med de demokratiske nasjonenes stilltiende aksept, hvor autoritære stater kan argumentere for at menneskerettigheter er et nasjonalt anliggende.
FN har i alle år hatt denne svakheten. De mest bisarre land har blitt satt i førersetet for menneskerettighetsspørsmål. Nylig fikk Kina, Russland, Cuba og Saudi-Arabia seter i FNs Menneskerettighetsråd. USAs FN-ambassadør Samantha Power sa på tørrest mulig måte at selve valget viser at mye av rådets arbeid gjenstår. UN Watch sammenlignet utnevnelsen av Saudi-Arabia med en by utnevner en pyroman til brannsjef. Det er lenge siden FNs menneskerettighetsråd ble tatt videre seriøst. Til det er forsamlingen for mye av en komedie. Det internasjonale diplomatiet har et lignende tilsnitt: en utglidning fra demokratienes krav om sivile og politiske menneskerettigheter. Derfor er det viktig for demokratiske statsledere å holde tunga rett i munnen i fremtiden.
Robert Kagan er talsmann for et Forbund av demokratiske stater, som et supplement til FN. Kanskje kan ideen luftes på nytt? En slik organisasjon ville ikke være begrenset til europeere og amerikanere, men inkludere verdens andre store demokratier, som India, Brasil, Sør-Korea, Japan og Australia. Det demokratiske samfunnet kan kreve at ledere må redegjøre for behandling av sitt folk. Det er mange som ikke liker ideen, ikke minst i det enorme internasjonale byråkratiet. Kagan mener at europeerne ikke behøver strekke seg etter revolveren fordi den republikanske kandidaten McCain har vært tilhenger av en slik organisasjon. Ideen oppsto hos amerikanske demokrater og liberale internasjonalister.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 27.11.13.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Statskupp i USA?
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
