Utvikling, bistand, globus, verden, hender, globalt, bistansutvikling, — Foto: iStockphoto.com

Bistandspolitikkens skjulte nyanser

Skillelinjene i stortingspartienes utviklingspolitikk er mer sammensatte enn bistandsorganisasjonene skal ha det til.

Publisert: 16. juli 2025

Vi får, spesielt i valgår, ofte høre om hvilke partier som har «best» eller «verst» politikk for global utvikling, basert på rangeringer fra ulike bistandsaktører.

For eksempel har Kirkens Nødhjelp nylig gitt terningkast til alle partiene basert på kriterier som våpeneksport og bruk av oljefondspenger.

I et nylig publisert Civita-notat tydeliggjør jeg at de ulike partienes utviklingspolitikk er mer nyansert enn slike rangeringer fanger opp. Partiene skiller seg ikke så mye fra hverandre, og politikken følger heller ikke den tradisjonelle høyre-venstre-aksen.

Notatet bygger på partiprogrammer, men også andre dokumenter som alternative budsjetter og komitéinnspill til statsbudsjettet, og ser på reelle politiske prioriteringer.

Sistnevnte er viktig, fordi dette er et politikkområde der regjeringen står relativt fritt. Bistand får lite oppmerksomhet her hjemme, så politikere ansvarliggjøres heller ikke på samme måte som eksempelvis i skole- eller helsepolitikken.

Når skoler legges ned i Norge eller helsekøene øker, kjenner vi kanskje noen som blir berørt, og vil derfor også lettere engasjere oss. Når det omprioriteres i bistanden er det derimot vanskeligere å legge merke til, siden det foregår langt unna.

For eksempel halverte regjeringen nylig Norges støtte til vaksinealliansen Gavi. På grunn av nedbetaling av eldre forpliktelser bruker regjeringen nå kun fem milliarder på vaksiner i alliansens neste periode, kun halvparten av de ti milliardene forrige regjering forpliktet Norge til. Denne endringen kan ha dramatiske konsekvenser, siden mindre finansiering betyr færre livreddende vaksiner til verdens barn, men får lite oppmerksomhet.

Alle norske partier er i praksis bistandspositive. FrP vil redusere bistanden ned til FN-nivået på 0,7 prosent av BNI, et nivå som bare de aller mest positive bistandspartiene vil løfte bistanden opp til i andre europeiske land.

Derfor er det mer interessant å se på hvordan partiene vil innrette bistanden. Da dukker det opp mer relevante spørsmål om hvordan partiene vil prioritere bistandsbudsjettet til verdens fattige, sett opp imot norske og globale interesser.

Det kan handle om hvorvidt bistanden bør brukes til å finansiere flyktningutgifter i Norge, globale klimakutt, eller knyttes til innvandring.

Det finnes tydelige skiller mellom de partiene som ønsker å bevare målet om fattigdomsbekjempelse i bistanden, og de som er likegyldige til dette som mål eller er positive til andre innretninger. KrF og SV er eksempler på førstnevnte, mens FrP og Sp på sistnevnte.

På samme måte som interesser veies ulikt politisk, er det også stor forskjell i hva partiene anser som vellykket bistand. Omtrent alle vil mene at det bør være et mål å bruke bistandsbudsjettet effektivt, men det er stor variasjon i hva som legges i begrepet.

SV har for eksempel et systemorientert blikk på bistandseffektivitet og vil vektlegge hvordan bistand påvirker politikk, institusjoner og rettigheter. Arbeiderpartiet og Høyrevektlegger bistandens katalytiske effekt, at den skal gi langvarige endringer i skattesystemer eller mobilisere privat kapital.

Flere partier, deriblant Høyre og Venstre, forstår effektivitet som kostnadseffektive tiltak, konsentrasjon av Norges innsats, og resultater som kan måles og ettergås.

Mange partier skriver riktignok at de vektlegger konsentrasjon av bistanden, men viser i egen politikk og programmer at dette er lettere sagt enn gjort.

Det er ingen partier som kun vektlegger bistand som et verktøy for global utvikling, men det varierer hvilke andre tiltak partiene vil bruke. Privat kapital og investeringer kan være viktig for utviklingsland. Det samme kan gjelde økt handel og bedre handelsvilkår, håndtering av gjeldskriser, eller bedre skattesystemer.

Her vektlegges blant annet frihandel og investeringer som mer positivt hos Høyre, FrP, MDG, og Venstre, og mer negativt blant annet hos Rødt og Sp. Slike interessante og mer ideologiske skillelinjer er det mange av.

Tross nyanserte skillelinjer i utviklingspolitikken viser erfaring at det sjeldent skjer store endringer på feltet, ut over at enhver regjering flytter noen få prosent på budsjettet til egne hjertesaker.

Bistandsbudsjettet er stort sett bundet opp i mangeårige avtaler, som er positivt for mottakernes forutsigbarhet, men som også betyr at forskjellene mellom partiene handler like mye om profilering som prioritering.

Men de små nyansene mellom partiene rommer prinsipielle prioriteringer som kan trekke bistanden i ulike retninger – og det gjør dem viktige å få øye på.

Teksten er publisert i Dagsavisen 14.6.2025.