Samme feil, en gang til
Hver gang det er en økonomisk krise dukker det opp et krav om at permitteringstiden skal forlenges. Hver gang gir myndighetene etter. Og hver gang konkluderer forskere at effekten av endringene gir økt arbeidsledighet på sikt, skriver Haakon Riekeles i VG.
Publisert: 3. juli 2020
Hver gang det er en økonomisk krise dukker det opp et krav om at permitteringstiden skal forlenges. Hver gang gir myndighetene etter, gjerne etter anklager fra opposisjonen om at regjeringen ikke tar arbeidsledigheten på alvor. Hver gang ser forskere på effekten av endringene i ettertid, og kommer med den samme, klare konklusjonen: lengre permitteringstid gir økt arbeidsledighet på sikt. Skal vi nå gjenta samme feil nok en gang?
I slutten av forrige uke sendte Jonas Gahr Støre et brev til Stortingets presidentskap, der de krever en ekstraordinær samling av Stortinget for å utvide permitteringsreglene. Uansett ser det nå ut som at også Frp, etter litt vingling, er for en utvidelse, og da blir det senest vedtatt i høst. Dette er som en blåkopi av forrige krise. I 2015 gjentok Arbeiderpartiet til det kjedsommelige at regjeringen gjorde «for lite, for sent» mot ledigheten, og viste særlig til makslengden for permittering.
Utvidet permittering høres unektelig positivt ut. Å bli permittert er en stor belastning, men det er enda verre å bli sagt opp, uten håp om å komme tilbake til den gamle jobben.
Problemet er bare at permittering er et tveegget sverd. For de arbeidstakerne som blir kalt tilbake til arbeid fordi bedriften de jobber for øker aktiviteten, så innebærer permittering kortere tid som arbeidsledig. Men for de som ikke får den gamle jobben tilbake, blir tiden som arbeidsledig ofte svært mye lenger for de som ble permittert, enn for de som i stedet ble sagt opp. Grunnen er at permitterte, som har krav og plikt til å returnere til sin gamle jobb hvis aktiviteten tar seg opp, i mye mindre grad søker andre jobber eller øker sin kompetanse mens de er ledige. Håpet om å få den gamle jobben tilbake blir altså en felle.
Det er det ekspertene i Nav konkluderte med hadde skjedd da de så på de to forrige gangene permitteringstiden ble utvidet, i 2009 og 2015, et funn som for øvrig var i tråd med all tidligere forskning.
At permittering kan bli en felle er ikke et argument mot all permittering. Målet er å bruke permittering der det er stor sannsynlighet for at jobben vil komme tilbake. Akkurat hvilke jobber som kommer tilbake, er nesten umulig å spå. Men vi vet at desto lenger tid det har gått, desto mindre sannsynlig er det at det skjer. Det er et argument for å holde den maksimale permitteringstiden kort. Det har faktisk ingen fordeler å forlenge permitteringstiden; forskningen viser at det ikke blir flere som kommer tilbake til den gamle jobben når permitteringstiden er lengre.
Hvorfor er da både LO og NHO for å forlenge permitteringstiden? For arbeidsgivere er det positivt å holde på potensiell arbeidskraft, selv når sannsynligheten for at jobbene kommer tilbake er lav. Det er tross alt enklere å kalle tilbake permitterte ansatte enn å finne nye. LO støtter nok lang permitteringstid fordi det er det medlemmene ønsker, siden det føles mindre utrygt å være permittert enn sagt opp. Men det er, som forskningen viser, en falsk trygghet. LO burde prioritere sine medlemmers faktiske interesser høyere enn deres ønsker.
Disse grunnene til at utvidet permittering er uheldig er etter hvert godt kjent. Argumentet som gis for å likevel utvide permitteringstiden akkurat denne gangen, er at koronakrisen er unik. Men finanskrisen var også unik i forhold til tidligere kriser. Det samme kunne man si om oljekrisen i 2015. Etter hver unik krise finner likevel forskere det samme: for lang permitteringstid bidrar til at arbeidstakere blir værende uten jobb lenger enn nødvendig, og for noen betyr det at de aldri kommer tilbake i arbeid. I akkurat denne krisen er det faktisk spesielt gode grunner til å ikke forlenge permitteringstiden. Det er særlig mange i reiselivsbransjen som er permitterte. Det er lite som tyder på at turismen vil komme tilbake for fullt før Covid-19 er beseiret en gang for alle, og forretningsreiser kan bli varig redusert etter at bedrifter har lært seg digitale løsninger. Samtidig har etterspørselen innenlands tatt seg opp igjen etter nedstengningen i mars. Det er bedre for de som er uten jobb i reiselivsnæringen å få seg andre jobber så fort som mulig, heller enn å være permittert i opptil ett år, og så kanskje likevel ikke få den gamle jobben tilbake.
Å ville hjelpe de mange arbeidsledige er en prisverdig intensjon. Men det finnes bedre måter å gjøre det på. For eksempel har det blitt foreslått å tillate en ny permitteringsperiode etter den første er ferdig, men da kreve at arbeidsgivere må betale den vanlige arbeidsgiverperioden på 15 dager, slik at kun de bedriftene med et reelt håp om å komme tilbake til vanlig drift benytter seg av ordningen. Eller man kan gjøre som mange andre land har gjort, øke betalingen til alle ledige, oppsagte og permitterte, for eksempel fra dagens 64 prosent av tidligere lønn, til for eksempel 74 prosent. Mer penger til ledige er kraftig motkonjunkturpolitikk, og så lenge kompensasjonen fortsatt er en del under 100 prosent, er incentivene til å søke ny jobb fortsatt til stedet.
Dette er ikke en gang første gang under koronakrisen at Stortinget legger press på regjeringen for å vedta uheldige og lite gjennomtenkte endringer. Ledet an av Arbeiderpartiet, presset opposisjonen gjennom tiltak i den første krisepakken som gjorde det svært fordelaktig for bedrifter å permittere. Dette ble kritisert av en rekke eksperter, fordi det kunne gi høyere arbeidsledighet. Det slo til, arbeidsledigheten økte mye raskere i Norge enn i flere sammenlignbare land. Ingen kan vite sikkert hvor mange ekstra arbeidsledige det ga, men det kan ha vært mange titusener.
Opposisjonen gjorde også detaljerte endringer i arbeidsledighetstrygden, som Nav advarte om at ville gjøre det umulig å utbetale støtten folk hadde rett på innen rimelig tid. Den advarselen ble ignorert, og resultatet ble forutsigbart. I stedet for å ta selvkritikk, har opposisjonen kjeftet på Nav for at utbetalingene ble utsatt.
Jonas Gahr Støre ser ikke ut til å ville nøye seg med å først sørge for at flere enn nødvendig ble permittert, og deretter sørge for at disse ikke fikk pengene de hadde rett på på flere måneder. Nå risikerer han altså å bidra til at flere blir værende arbeidsledig lenger. Kanskje det er på tide å heller lytte litt til fagfolkenes entydige råd?
Innlegget var publisert i VG onsdag 1. juli 2020.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
