Arbeidsliv

Arbeidstidsregulering: For mye vern og for lite fleksibilitet

Det at arbeidstidsutvalget ikke har gått langt nok i å foreslå endringer, fritar ikke regjeringen og lovgiver fra ansvaret de har for å sørge for at vi har arbeidstidsreguleringer som er gode nok for dagens og fremtidens arbeidsliv. Torstein Ulserød i Dagens Næringsliv.

Torstein Ulserød

Publisert: 13. mai 2016

Arbeidstidsutvalget la 6. januar 2016 frem NOU 2016:1, Regulering av arbeidstid – vern og fleksibilitet. Utvalgets oppdrag fra Solberg-regjeringen var å ”gjennomgå og vurdere de samlede arbeidstidsreguleringene”. Det var et viktig oppdrag. Hvordan vi innretter arbeidstiden er avgjørende for både verdiskaping og offentlige velferdstjenester.

Arbeidstiden i Norge er regulert gjennom et komplekst samspill mellom lovgivning, tariffavtaler og individuelle arbeidskontrakter. Selv om utvalget foreslår noen endringer, er hovedinntrykket fra rapporten at behovet for reformer er lite. Utvalget er nøye med å slå fast at dagens system ”i all hovedsak fungerer godt”, og mener ”omfattende endringer ville innebære usikkerhet og risiko for utilsiktede virkninger.” Dette er lite overbevisende. Utvalget burde foreslått mer omfattende reformer og overlatt til politikerne å vurdere om ”usikkerheten” eventuelt blir for stor. Det er nemlig mye som tyder på at det er større problemer knyttet til de norske arbeidstidsreguleringene enn de utvalget beskriver.

I et Civita-notat som publiseres i dag, har vi sett nærmere på arbeidstidsreguleringene i lys av arbeidstidsutvalgets vurderinger. En hovedkonklusjon som kan trekkes, er at det er god grunn til å spørre om utvalgets forslag virkelig vil sørge for god nok balanse mellom hensynene til vern og fleksibilitet i fremtidens arbeidsliv.

Det er særlig to områder der det ser ut til å være store svakheter ved dagens arbeidstidsreguleringer. Disse svakhetene er bare delvis belyst av arbeidstidsutvalget.

Det første problemet handler om manglende fleksibilitet for virksomheter uten tariffavtale. Arbeidsmiljøloven inneholder detaljerte, og i utgangspunktet nokså rigide, regler om når og hvor mye det er lov til å jobbe. Men mange av reglene kan fravikes ved avtaler på ulike nivåer. Grovt sagt er systemet slik at det er sterkt begrenset hva det er mulig å avtale individuelt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, mens det i tariffbundne virksomheter kan avtales nesten en hvilken som helst arbeidstidsordning mellom partene, så lenge sentrale fagforeninger går med på det. Virksomheter uten tariffavtaler, typisk små og mellomstore bedrifter, har derimot liten fleksibilitet.

Tariffavtaledekningen i privat sektor er om lag 50 prosent, og dermed er det klart at svært mange virksomheter og arbeidstakere har liten mulighet til å inngå avtaler om alternative arbeidstidsordninger. Dette er et reelt problem, som flere av organisasjonene som har gitt innspill til arbeidstidsutvalget, også har påpekt. Det er, som arbeidstidsutvalget er nøye med å fremholde, mange fordeler med et organisert arbeidsliv. Men det er påfallende at utvalget synes så lite opptatt av om systemet er godt nok for virksomheter uten tariffavtale, og helt unnlater å drøfte om det er prinsipielt riktig at det skal være slik at virksomheter og arbeidstakere må være organisert for å få lov til å inngå avtaler som gir nødvendig fleksibilitet.

Det andre problemet gjelder de særegne arbeidstidsordningene i petroleumssektoren. Den vanligste ordningen på norsk sokkel er i dag en såkalt 2-4-ordning, som er en fast rotasjonsordning med to uker arbeid etterfulgt av fire uker fri. Ordningen er for komplisert til at det er mulig å redegjøre for alle detaljer her. Men rotasjonsordningen bidrar til at petroleumsnæringen utmerker seg med en kostbar kombinasjon av kraftig redusert arbeidstid sammenlignet med nær sagt alle andre arbeidstakergrupper og desidert høyest lønnsnivå av samtlige næringsområder i Norge.

Som produktivitetskommisjonen har pekt på, er det åpenbart slik at ”den høye avlønningen i norsk oljenæring, herunder arbeidstidsordningen, representerer et tap for samfunnet.”

Hvis man skal få endret disse arbeidstidsordningene, forutsetter det endringer i lovgivningen. Å fortsette med å ”legge til grunn” at partene tar opp dette, slik utvalget gjør, er det samme som å si at man ikke ønsker endringer av betydning. Vi kan bare slå fast at det er svært kostbart for samfunnet.

Arbeidsmiljøspørsmål er et av de mest polariserende temaene i norsk politikk. Men gitt den store samfunnsmessige betydningen av arbeidstidsreguleringene, kan ikke hensynet til å unngå opphetede politiske debatter være en akseptabel grunn til å la være å utrede behovet for reformer. At et ekspertutvalg ikke har gått langt nok i å foreslå endringer, fritar ikke regjeringen og lovgiver fra ansvaret de har for å sørge for at vi har arbeidstidsreguleringer som er gode nok for dagens og fremtidens arbeidsliv.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 11. mai 2016.