Finn på siden

Kraftmarkedet: Høye strømpriser er et signal om å investere i ny fornybar energi

Dette notatet ser på hvordan det norske og europeiske kraftsystemet fungerer, og forklarer hvorfor kraftprisene er så høye nå. Notatet ser også på hvorfor et velfungerende kraftmarked er viktig for vårt fremtidige behov for mer fornybar kraftproduksjon.

Sondre Hansmark

Publisert: 29. november 2021

Skal vi skal løse klimakrisen trenger vi mer fornybar energi, og den må brukes smartere.

Med rekordhøye strømpriser og internasjonale klimaforhandlinger settes dette nok en gang på agendaen. Dersom vi skal sikre en rask og lønnsom omstilling fra fossil til fornybar energibruk, er det helt nødvendig med et velfungerende kraftmarked.

Last ned og les notatet her:

Kraftmarkedet: Høye strømpriser er et signal om å investere i ny fornybar energi pdf · 2 MB

Innledning

Dersom vi skal løse klimakrisen trenger vi mer fornybar energi, og den må brukes smartere.¹ Med rekordhøye strømpriser og internasjonale klimaforhandlinger settes dette nok en gang på agendaen. Dersom vi skal sikre en rask og lønnsom omstilling fra fossil til fornybar energibruk, er det helt nødvendig med et velfungerende kraftmarked.

Det norske og europeiske kraftsystemet har gjennomgått store endringer de siste tiårene, og omstillingen kommer ikke til å bli mindre i tiårene fremover. Måten vi produserer, forbruker og handler energi på kommer til å endre seg.

Høsten 2021 har vi hatt rekordhøye kraftpriser, både her i Norge og i resten av Europa. I én og samme avis kan man gjerne lese oppslag som feirer de høye gassprisene og de inntektene og arbeidsplassene som det gir oss, mens et annet oppslag fortviler over økte strømpriser og hva det betyr for vanlige folks lommebøker.

Bildet som tegnes burde være mer nyansert. Selv om høye kraftpriser definitivt kan ha uheldige fordelingseffekter, gi redusert kjøpekraft for husholdninger og økte kostnader for industri og bedrifter, gjør det også at det blir mer lønnsomt å bygge ut fornybar energi. En sentral grunn til at det er slik, er det markedsbaserte kraftmarkedet i Norge og Europa. I stedet for å skrote et system som gir forsyningssikkerhet og grønn omstilling, bør man heller kompensere for de økte strømprisene på andre, mer målrettede måter.

De fleste politiske partier har et ønske om lave og stabile strømpriser og om å elektrifisere store deler av Norge, samtidig som det er økende folkelig og politisk motstand mot å bygge ut mer fornybar energi. Det er et regnestykke som ikke går opp. En vellykket omstilling krever tvert imot lønnsomhet for nullutslippsløsninger og politisk aksept for utbygging av fornybar energi.

Dette notatet beskriver hvordan det norske og til dels det europeiske kraftsystemet fungerer, og forklarer hvorfor kraftprisene er så høye nå. Det tar for seg overgangen fra et byråkratisk forvaltningsregime for kraftproduksjon til et markedsbasert system, hvor tilbud og etterspørsel setter kraftprisen, som igjen påvirker kraftproduksjon og forbruk. Til sist tar det for seg det fremtidige behovet for utbyggingen av fornybar kraftproduksjon og hvordan et velfungerende kraftmarked setter rammene for det. Det sentrale poenget er å vise hvorfor et markedsbasert kraftsystem er bedre enn alternativene, både for forbrukerne og for klimaet.

Foto: Statkraft SF

Fra forvaltning til forretning

Historien om den norske kraften er en suksesshistorie: om industriutvikling, velstandsøkning og lave klimagassutslipp. Så godt som 100% av kraftproduksjonen vår er utslippsfri,² og elektrisitet har gått fra å være luksusvare til å bli en helt nødvendig del av hverdagen vår. Hvis vi hadde hatt en tilsvarende elektrisitetsmiks som gjennomsnittet i EU, ville våre CO2-utslipp vært mer enn det dobbelte av i dag. ³ Kraftindustrien har i seg selv blitt en viktig del av økonomien. Den sysselsatte om lag 33 000 mennesker i 2019⁴ og er den mest produktive næringen etter olje- og gassektoren.⁵

The Global Energy Architecture Performance Index gir en vurdering av hvor godt de nasjonale energisystemene fungerer i ulike land. I indeksen er 125 land vurdert ut fra energisystemets effekt på økonomisk vekst, klima- og miljøpåvirkning og energitilgang og -sikkerhet. Den norske energisektoren har vært rangert som enten nummer én eller to siden indeksen ble lansert i 2013.⁶

Norge har vært velsignet med en natur og et vær som har gitt svært gode forhold for vannkraft. Stor magasinkapasitet og rikelig med nedbør har gjort kraften tilgjengelig når vi har trengt den. Allerede på slutten av 1800-tallet begynte vi å bygge ut vannkraftverk, men det var først etter krigen og frem til 1980-årene at de storstilte utbyggingene kom. Selv om vannkraften i sin helhet ga store verdier til Norge, var flere av disse utbyggingene preget av manglende lønnsomhets-vurderinger, store naturinngrep og dårlig ressursforvaltning.

Liberaliseringen av kraftsystemet

Etter mange tiår med et mer eller mindre planøkonomisk system for utbygging, produksjon og prissetting av kraft, begynte systemet å slå sprekker. Det var grunnlaget for at et samlet Storting i 1990 valgte å liberalisere og deregulere kraftsektoren. Den norske kraftproduksjonen gikk fra forvaltning til forretning: fra et system hvor politikerne i stor grad bestemte priser og produksjonsvolum, til et system hvor tilbud og etterspørsel avgjør hvor mye kraft som produseres og hva den skal koste.⁷

Under det gamle regimet ble det gjerne produsert mer kraft enn det som var nødvendig. De lokale elektrisitetsverkene var lovpålagt en såkalt oppdekningsplikt, det vil si en plikt til å dekke forventet forbruk i sitt område til en fast pris for forbrukerne, såkalt fastkraft. Kraften som var «til overs», såkalt tilfeldigkraft, kunne omsettes i et marked eller selges til Sverige og Danmark til avtalt pris. I et slikt system ble kraft produsert helt uavhengig av hvorvidt det var lønnsomt, og tilbud og etterspørsel sammenfalt ikke. Siden hvert elektrisitetsverk måtte være selvforsynt, ble ikke prosjekter bygget ut etter grad av lønnsomhet eller hvor naturinngrepene var minst.

At den kraften som var til overs etter å ha dekket forbruket i en region ble kalt for tilfeldigkraft er illustrerende. Som energi- og industrikomitéen på Stortinget skrev i sin innstilling til den nye energiloven: «Flertallet konstaterer […] at de senere års tilsigsforhold som følge av unormalt høye nedbørsmengder har synliggjort klare svakheter ved dagens administrerte system for kraftomsetning. En av konsekvensene har vært at betydelige kraftmengder har blitt solgt til meget lave priser i det svenske og danske marked, samtidig som store mengder vann har blitt sluppet forbi kraft-turbinene».⁸ Oppdekningsplikten gjorde at hvert konsesjonsområde måtte være selvforsynt med kraft, og situasjonen på 1980-tallet, beskrevet over, viser tydelig hvordan det svekker verdien av den ellers så verdifulle vannkraften.

Utbyggingsprosjekter ble basert på politiske vurderinger av fremtidig forbruk i hver region, og i mindre grad på bakgrunn av kraftpriser og lønnsomhet. Det betydde at forbrukerne kunne bli belastet med høyere priser når lite lønnsomme prosjekter i deres region ble bygget ut. Kraftverk med høye utbyggingskostnader ble bygget ut før verk med lavere kostnader.⁹ I tillegg gjorde mangelen på prissignaler om knapphet og overproduksjon at det ble bygget ut mer vannkraft enn det som var nødvendig, noe som fra et naturvernperspektiv er uheldig.¹⁰

Et godt eksempel på det er utbyggingen av Altavassdraget rundt 1980. Kraftverket var ikke lønnsomt med mindre prisene på tilfeldigkraft ble høyere enn de var, og det kunne bare oppnås om det ble bygget nye overføringslinjer sørover. Men med kostnaden på slike overføringslinjer var prosjekter i Sør-Norge billigere å bygge ut. «Altautbyggingen ble likevel trumfet igjennom for å tilfredsstille kravet om lokal oppdekning».¹¹ Etter at det ble mulig å kjøpe strøm på et nasjonalt marked, åpnet det for mer kostnadseffektive investeringer med mindre naturinngrep i prosjekter lokalisert i andre områder.¹²

Mangelen på et godt utbygget overføringsnett mellom forskjellige regioner gjorde (og gjør fortsatt) at prisen kunne variere mye mellom ulike områder. I områder med stort kraftbehov ble det bygget ut vannkraftverk til høy kostnad og store naturinngrep, mens mer fornuftige prosjekter i områder med mindre kraftbehov ikke ble bygget ut.

Da Norge slapp markedskreftene til i kraftmarkedet på 1990-tallet var vi et av de første landene i verden som gjorde det. Det må likevel ikke forstås som at det var eller er et fravær av reguleringer: Selv om kraftprisene er markedsstyrt, er det politikere som setter rammene rundt kraftproduksjon og -utbygging. Det er politikere som bestemmer skatteregimet (og dermed kan avgjøre lønnsomheten i produksjonen), som tildeler areal og konsesjoner til kraftutbygging, som stiller miljøkrav, som gir konsesjoner til kraftkabler og mellomlands-forbindelser, som eier både Statnett og Statkraft, og som setter elavgift og moms på strømregningen. Overføringsnettet er eid og driftet av Statnett for å sikre upartisk og rettferdig konkurranse mellom ulike kraftprodusenter og -leverandører. Kraftsektoren var, og er fortsatt, dominert av et sterkt offentlig eierskap. Da Norge deregulerte kraftmarkedet var det ingen tanke om å privatisere vannkraftverkene. Energiloven og kraftmarkedet har tvert imot vist at også offentlig eide selskaper kan og bør konkurrere for å utnytte samfunnets ressurser mest mulig effektivt.

En viktig del av liberaliseringen var at oppdekningsplikten forsvant. Som nevnt tidligere var oppdekningsplikten en plikt som konsesjons-haverne hadde til å dekke opp det forventede forbruket i sitt konsesjonsområde. Rik ressurstilgang i en annen region var således ikke av betydning for hvor mye kraft en annen region måtte produsere for å dekke etterspørselen. Kraftprodusentene ble med omreguleringer ikke lenger bundet til å levere kraft til et bestemt område, men stod fritt til å tilby kraft til hele markedet.¹³ Samtidig ble det også fritt frem for forbrukerne å velge hvilken kraftleverandør de ville bruke, som igjen tilbød ulike strømavtaler til kundene.

istockphoto.com

Kraftutveksling med andre land

Både før og etter liberaliseringen har det norske kraftmarkedet vært tett integrert i det nordiske og europeiske kraftmarkedet, men etter at vi fikk den nye energiloven ble integrasjonen sterkere. Vi er fysisk og markedsmessig koblet til et samlet nordisk kraftmarked. Fysisk gjennom kraftkabler til andre land, og markedsmessig gjennom Nord Pool: et felles nordisk og baltisk spotmarked for krafthandel.

Hver dag melder kraftprodusenter inn hvor mye de er villige til å produsere til en gitt pris, og kraftleverandørene melder inn hvor mye de er villige til å kjøpe til en gitt pris. Det er her tilbud og etterspørsel setter markedslikevekten og danner balanse i systemet. Det er Statnett som er system- og balanseansvarlig, og de må sørge for at det alltid er samsvar mellom produksjon og etterspørsel. Kraftmarkedet sørger dermed for at det produseres så mye kraft som trengs, altså at det er balanse i systemet. I tillegg vil markedet alltid reflektere de under-liggende fysiske forholdene: er det lite vann i magasinene, eller om det er ventet lite vind og sol, vil kraftselskapene melde inn lavere volum enn når ressurstilgangen er rikelig. På den andre siden vil kraftleverandørene melde inn forventet kraftforbruk på vegne av forbrukerne.

Et velfungerende felles kraftmarked er ikke mulig uten nok over-føringskapasitet innad i og mellom land. Norge har 17 strøm-forbindelser med andre land,¹⁴ der vi både eksporterer og importerer kraft. Mellomlandsforbindelsene gjør at vi kan importere strøm billig, dersom det er overskudd og lave priser i andre land, og selge strøm til utlandet, dersom vannkraften gir god avkastning der. Når vi er på vei til et Europa med mer væravhengig kraftproduksjon, blir det også stadig viktigere å binde sammen ulike områder hvor både kraftproduksjonen og -forbruket kan variere over tid.

Noen politiske partier bruker det misvisende begrepet «eksportkabler»¹⁵ for å skape et inntrykk av at kraften bare flyter én vei, ut fra Norge. Sannheten er at Norge både importerer og eksporterer strøm basert på hvilken verdi det har for oss. Siden strøm er ferskvare og vanskelig å lagre, og siden produksjons- og forbruksprofilen varierer på tvers av regioner og land, gir mellomlandsforbindelser en mer effektiv utnyttelse av kraften enn om hvert land skal være 100% selvforsynt hele tiden.
En situasjon uten mellomlandsforbindelser kan godt sammenlignes med hvordan det gamle kraftsystemet fungerte. Dersom hvert land skal ha oppdekningsplikt og sørge for nok kraftproduksjon på de tidene hvor det er høyest forbruk, vil det kunne føre til at utbyggingsprosjekter med høye kostnader og store naturinngrep blir gjennomført selv i en situasjon der det er tilstrekkelig kraftproduksjon, hvis du ser flere land under ett. Det vil også kunne bety at noen land blir avhengig av å bygge ut fossil kraftproduksjon, fordi den kan reguleres opp og ned uavhengig av sol- og vindforholdene.

Alt i alt har overgangen til et markedsbasert kraftsystem med utvekslingskapasitet til andre land gitt økt lønnsomhet, bedre ressursutnyttelse og mindre naturinngrep enn det gamle systemet. Ikke minst har det dannet grunnlaget for økende lønnsomhet i fornybar kraftproduksjon. Mer om det senere.

Hvorfor er kraftprisene høye nå?

Da vi gikk fra politisk bestemt produksjon og pris til et markedsbasert kraftsystem, ble det tilbud og etterspørsel som fastsatte kraftprisen, og som deretter påvirket produksjonsvolumet og kraftkonsum. Høyt forbruk og lav ressurstilgang på kraft, vil bety høye priser. På den andre siden vil lavt forbruk og rikelig ressurstilgang gi lave priser. Kraftprisene reflekterer de underliggende fysiske forholdene, eller sagt på en enklere måte: hvis vannmagasinene er lave, det er overskyet og det blåser lite, vil høye priser være et signal på knapphet. På samme måte som at det blir dyrere å bygge et hus dersom det er knapphet på tømmer, vil strømprisene gå opp dersom det er knapphet på kraft.

Denne vinteren har vi sett rekordhøye kraftpriser både i Norge og i resten av Europa. Det er flere grunner til det. Mangel på gassleveranser, økning i kvoteprisene på CO2 i EU, høye priser på kull, lite vind og sol, og ikke minst økt forbruk på vei ut av en pandemi. For å forklare hvordan disse faktorene spiller inn på kraftprisene, må vi først forstå hvordan kraftmarkedene fungerer.

Strømprisen settes i skjæringspunktet mellom hvor mye kraft produsentene ønsker å produsere til et gitt prisnivå, og hvor mye forbrukerne vil bruke til ulike prisnivå. Ut fra de bud som kommer inn på tilbuds- og etterspørselssiden, blir prisen bestemt av det som gir likevekt mellom produksjon og forbruk.¹⁶ Strømprisen settes til enhver tid av den kraften som er dyrest å produsere, altså den siste kraften som må til for at systemet skal være i balanse mellom produksjon og forbruk. I Europa vil det ofte være gass eller kull som utgjør marginalkraften i systemet, og da vil prisen på kull eller gass «sette prisen» i kraftmarkedet den dagen. I og med at gassprisene har økt, samtidig som kvoteprisene for CO2 har gått kraftig opp, vil det bli dyrere å produsere kraft ved hjelp av gass, og kraftprisene vil gå opp.

Selv om utbyggingen av vindkraft og solenergi har skutt fart i Europa, er dette væravhengige energikilder som ikke nødvendigvis sikrer balanse i kraftsystemet. Da blir gass og kull brukt for å sikre samsvar mellom den kraften som brukes og den som må produseres.

Det norske kraftmarkedet skiller seg i vesentlig grad fra det europeiske. Her er det vannkraften, ikke kull og gass, som setter strømprisen. Den fysiske og markedsmessige integrasjonen med andre land gjør likevel at kraftprisen påvirkes av variasjoner andre steder. Vannkraften vår er billigere å produsere og er mer fleksibel enn mange andre energiformer, og det vil gjøre at etterspørselen etter kraften stiger. Høye kraftpriser i Europa vil gjøre det dyrere å importere kraft dersom det skulle oppstå behov for det frem i tid. Dermed øker vannverdien, noe som gir økte strømpriser i dag. Samtidig ville det i en situasjon uten mellom-landsforbindelser alltid måtte holdes igjen mer vann i magasinene for å sikre tilstrekkelig produksjon dersom det blir perioder med lite tilsig. Dette underbygges av analyser gjort av NVE.¹⁷

I tillegg har de norske vannmagasinene hatt historisk lav fyllingsgrad. Det øker sannsynligheten for knapphet på kraft, noe som gjør at kraftprodusentene ønsker å holde igjen mer vann, noe som øker strømprisene.

Høye strømpriser er et signal om å investere i ny fornybar energi
Fornybar energiproduksjon er med på å kutte klimagassutslipp. Dersom verden skal nå sine klimamål må vi bytte ut fossil energi med utslippsfri, fornybar energi. En forutsetning for at bedrifter og enkeltindivider skal ta i bruk nullutslippsteknologi, er at det er lønnsomt. Over store deler av verden ser vi nå at vind- og solkraft utkonkurrerer fossile brensler, rett og slett fordi det er billigere. I Norge er nå vindkraft på land konkurransedyktig uten subsidier.

I en situasjon med høye kraftpriser er det ekstra lønnsomt å bygge ut fornybar energi. I og med at marginalkostnaden for å produsere kraft ved hjelp av vind og sol er tilnærmet lik null, vil en høy marginalpris på kraft øke lønnsomheten i utbyggingen og produksjonen. Vind, sol og vann er innsatsfaktorer som er gratis, så når investeringen i solceller eller vindkraftanlegg først er gjort, koster det ikke noe å øke produksjon av kraft med én enhet til.

I takt med at det bygges ut stadig mer fornybar energi, vil etterspørselen etter kull og gass falle. Prisen på kraft fremover vil blant annet avhenge av hvor viktig kull og gass blir for å balansere kraftsystemet og hvor mye disse innsatsfaktorene koster, som igjen henger sammen med hvor tett det europeiske kraftmarkedet er integrert og hvor fleksibelt det er på forbruker- og produsentsiden. Etter hvert som kvoteprisene i EU går opp, vil det øke marginalkostnaden i kull- og gasskraftverkene og dermed også fortjenestene for fornybar energiproduksjon.

Grunnen til at kull- og gasskraft ofte blir brukt som marginalkraft i systemet, er at det er regulerbar kraftproduksjon, i motsetning til vind og sol. Denne kraftproduksjonen blir ofte omtalt som balansekraft. Det gjør at det å bygge utvekslingskapasitet mellom regioner med ulik produksjons- og forbruksprofil blir stadig viktigere. I stedet for at hvert land blir avhengig av et kull- eller gasskraftverk for å sikre balanse i produksjonen, kan ulike land med ulik ressurstilgang veksle kraft seg imellom. Den norske vannkraften er spesielt verdifull i et slikt system, siden den både har null utslipp, er fornybar og regulerbar. Det finnes flere nullutslippsteknologier som kan bidra til å balansere kraftsystemet, men en av de mest effektive er kraftutveksling mellom ulike regioner. Et velfungerende marked hvor prisene varierer i takt med tilbud og etterspørsel, vil også gjøre det lønnsomt å investere i andre teknologier og løsninger som bidrar til å balansere nettet. Et eksempel på dette kan være batterier som kan lagre energi når produksjonen er høy, som igjen kan levere kraft til nettet når produksjonen er lav og forbruket høyt.
I et markedsbasert kraftsystem med velutbygget utveksling med andre land vil samfunnets og kraftprodusentenes interesser være sammenfallende: produsentene vil bruke og selge vannkraften når den er mest verdt, og vi som samfunn vil ha tilgang på kraft når etterspørselen er der.

Økte kraftpriser gir også incentiver til å tilpasse forbruket. En utfordring som et moderne fornybart kraftsystem må løse, er hvordan vi skal dekke etterspørselstoppene i forbruket. Hvis alle skal lade elbilen når de kommer hjem fra jobb, og deretter slå på komfyrer, ovner og gjerne vaske klær samtidig, vil kraftsystemet ha vanskelig for å dekke etter-spørselen. Det er ikke alltid produksjonen skal tilpasses forbruket – fremover er det nødvendig at forbruket også tilpasser seg produksjonen. Lading av elbiler er et godt eksempel på et forbruk som kan og bør være fleksibelt. Personbiler står stille 95% av tiden, og ladingen kan gjøres når kraftforbruket ellers er lavt.¹⁸

En kombinasjon av høyere prising av karbonutslipp i EU og en rivende teknologisk utvikling for fornybar energi, gjør at markedet håndterer veldig mange av investeringene selv. Statnetts langsiktige kraftmarke-dsanalyse forventer at hele den europeiske energisektoren blir utslippsfri til 2050, og at kraftproduksjon fra vind og solkraft tidobler seg fra i dag.
Høye kraftpriser gjør det lønnsomt å bygge ut mer kraftproduksjon, og med fallende livsløpskostnader for solceller og vindkraft kommer investeringene til å øke. Med et integrert og fleksibelt kraftmarked på tvers av landegrenser vil kraftprisene falle ettersom fornybar energi-produksjon med null marginalkostnad overtar stadig større deler av produksjonen.

Samtidig vil det være behov for fleksibilitet i systemet. Omgjøring av kraft til energilagring i hydrogen og batterier kan være særlig aktuelt i tider med høy fornybarproduksjon, som igjen kan omgjøres tilbake igjen som balansekraft dersom det er underproduksjon. For investorer og kraftselskaper vil dette være lønnsomt, fordi man ved overproduksjon har priser som nærmer seg null. Dersom energi lagres i hydrogen og batterier, kan kraften selges på et annet tidspunkt når kraftprisene er høyere; nok et eksempel på hvordan markedsbaserte systemer gir forsyningssikkerhet. Vannkraftprodusenter vil alltid ha incentiver til å holde tilbake kraftproduksjonen til når den trengs mest og når prisen dermed er høyest. Da gir det mest avkastning for kraftselskapene, og forbrukerne er sikret tilgang på energi ved knapphet.

Med den ventede kraftforbruksveksten i årene fremover vil Norge få kraftunderskudd og høyere kraftpriser relativt til våre naboland dersom det ikke kommer ny produksjon utover det som nå er under bygging.¹⁹ I lys av økende politisk motstand og Stortingets vedtak om endret konsesjonsregime for vindkraft på land, legger NVE til grunn en lav vekst innen landbasert vindkraft, men forutsetter at det kommer en god del ny vannkraft, mer solkraft, og at det fra 2030 blir bygget ut havvind, selv om det ikke ser ut til å bli lønnsomt uten subsidier de første årene.

En situasjon med lavere kraftpriser i tiårene fremover vil gjøre det nødvendig med mer subsidier til fornybar energi og gjøre det relativt mer lønnsomt å produsere kraft med fossile kraftverk. Høyere priser på kull, gass og CO2 gjør at utbyggingstakten for vind- og solkraft, elektrolyse og elektrifisering blir høyere enn i scenarier med normale eller lave kraftpriser, og at utfasingen av fossile kraftverk skjer raskere.²⁰ Statnett regner med at høye priser vil føre til lavere kraftpriser i fremtiden som følge av en raskere omstilling, lavere teknologikostnader og at faktorene som ga høyere pris, nemlig dyre innsatsfaktorer i fossil kraftproduksjon, ikke lenger påvirker kraftprisene.

Høye kraftpriser i Europa gjør også at vi kan utnytte såkalte flaskehalsinntekter mellom ulike inntektsregioner. Hittil i år har Statnett tjent 2,9 milliarder kroner på salg av kraft til utlandet. Det reduserer utgiftene som norske husholdninger har for å betale nettleie.²¹

Hvordan ser fremtidens kraftmarked ut?

I forkant av klimatoppmøtet i Glasgow i 2021 lanserte IEA en studie som viser hvordan overgangen til et energisystem som er i tråd med 1,5-gradersmålet kan se ut. Ifølge studien vil det ikke være behov for å lete etter nye petroleumsressurser, dersom verden skal lykkes med å begrense oppvarmingen ned mot 1,5 grader. Dette er altså ikke en normativ analyse av hva vi bør gjøre, men det viser hvordan lønnsomheten for olje og gass kan komme til å utvikle seg, dersom verden klarer å nå sine klimamål. I skrivende stund har ikke verden på plass politikken for å nå de ambisiøse klimamålene våre: selv om alle deltakerlandene på COP26 gjennomfører den politikken de har meldt inn, vil det gjøre at vi bommer på målet om å begrense den globale oppvarming ned mot 1,5 grader. Selv om ambisjonsnivået og løftene kom styrket ut av klimaforhandlingene i Glasgow, må de fortsatt heves og implementeres fremover.²²

Både NVE, Statnett og Statkraft lager langsiktige markedsanalyser og scenarier for energi tiår inn i fremtiden. I alle disse scenariene øker behovene for fornybar kraftproduksjon, dersom vi skal nå klimamålene. De siste ti årene har vi sett enorme kostnadsreduksjoner for sol- og vindkraft. For landbasert vindkraft er kostnadene halvert de siste ti årene, og for solkraft har kostnadene falt med 85%.

Teknologiutviklingen har gjort at levetidskostnaden målt i kostnad per energienhet produsert har falt drastisk for fornybar energi. Det betyr at det blir «billigere å bygge ut fornybarkapasitet enn å betale for kull og gass som brensel til å kjøre fossile kraftverk».²³

Lønnsomheten for og etterspørselen etter olje og gass vil avhenge av teknologiutviklingen og lønnsomheten for andre type kraftproduksjoner og den overordnede klimapolitikken. Selv om mange scenarier peker på en rolle for olje og gass flere tiår frem i tid, er bildet helt krystallklart: etterspørselen etter fossile brensler kommer til å falle, og etterspørselen etter fornybar energi øker, samtidig som kostnadene for utbygging av fornybar energi faller.

For at fornybar energi skal være mulig å bruke i stor skala, må det også være lønnsomt å produsere og forbruke. Ikke minst blir det lettere å sette mer ambisiøse klimamål og å gjennomføre utslippskutt når kostnaden ved å kutte utslipp blir lavere.²⁴

En mer ambisiøs klimapolitikk i EU gjør at etterspørselen etter fossile brensler kommer til å reduseres raskere enn forventet. I et system hvor mer av kraftproduksjonen blir uregulerbar og væravhengig, vil det øke verdien av kraftproduksjon som er regulerbar og har null utslipp. Slik som norsk vannkraft er.

Konklusjon

Naturressurser må forvaltes klokt, til det beste for klimaet og fellesskapet. Selv om Norge har vært heldig med våre naturgitte forhold, er de politiske rammene viktige for hvordan vi har skapt verdier og hvordan fremtiden kommer til å se ut.

I World Energy Outlook fremhever IEA det nordiske kraftmarkedet som en viktig årsak til at landene i Norden det siste tiåret har opplevd jevn økonomisk vekst uten tilsvarende vekst i klimagassutslipp.²⁵

Overgangen fra forvaltning til forretning i kraftsektoren har vært et gode for den norske økonomien, miljøet og forsyningssikkerheten. Det er forståelig at høye strømpriser kan bli et politisk problem, men i stedet for å rokke ved kraftmarkedet og prissignaler i seg selv, bør politikere gjennomføre mer målrettede tiltak for å kompensere for høye strømregninger.

Regjeringens forslag om å senke elavgiften er lite målrettet, og det svekker incentivene til å spare energi. Som nevnt i dette notatet, er det også nødvendig at forbrukerne tilpasser seg produksjonen fremover. Energieffektivisering i hjem, og fordeling av forbruket gjennom døgnet, blir viktigere faktorer i et moderne kraftmarked med null utslipp.
De høye strømprisene vi opplever for tiden er et signal om at det er økende etterspørsel, og at innsatsfaktorene i fossil kraftproduksjon blir dyrere fremover. Det kommer til å tvinge frem investeringer i fornybar kraftproduksjon. Med godt utbygde mellomlandsforbindelser, og et kraftmarked som setter balanse mellom tilbud og etterspørsel, kan vi få et Europa som samarbeider tettere om å skape en utslippsfri energiforsyning.

Kraftmarkedet: Høye strømpriser er et signal om å investere i ny fornybar energi pdf · 2 MB

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita er uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Den enkelte publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemelding, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected].