Munch og de skuffede

Ved å fjerne, retusjere og omdøpe sporene fra fortiden mister vi av syne at historie er endring. Det er noe reaksjonært over det hele, og det kan man saktens undre seg litt over, skriver Bård Larsen.

Bård Larsen

Publisert: 16. juni 2021

Vi blir ikke ignoranter av at et par Munch-bilder omdøpes. Men saker som denne føyer seg inn en lang rekke av lignende saker i den polariserte kulturkrigen.

Den siste utstillingen i det gamle Munchmuseet har fått tittelen «Gi meg et navn». Det første man møter, er et hundre år gammelt Munchportrett av en sort mann titulert Neger med grønt skjerf. Munchmuseet mener at flere av Munchs titler kan oppfattes som rasistiske og at de derfor skal revideres.

Moralen er selvsagt enkel å forstå: Vi sier ikke «neger» lenger. Et maleri med en slik tittel ville ikke sluppet ut på galleri i våre dager. Selv ikke om det var ment som satire over rasismens idioti.

En av bidragsstyrene til utstillingen, kunstneren Ahmed Umar, forteller at han ble «skuffet» over Munch da han så bildene.

En slik uttalelse er kanskje forståelig, men den er også historieløs. De fleste skjønner at det gir liten mening, men mye patos, å hevde at man blir skuffet over kvinnesynet til Cherokee-indianerne i Nord-Amerika på 1700-tallet. Skuffet kan man være over folk man har forventninger til, ikke folk som har vært døde i lang tid.

At folk tenkte annerledes – ofte på måter som er langt fra dagens moralske og politiske standarder – vet vi jo. Og slik har det vært til alle tider. Vi slutter ikke å forundres over fortiden, ikke i går, ikke i dag og forhåpentligvis heller ikke i morgen.

Noe som er fint med utstillingen, er at arrangørene har undersøkt hvem modellen til Munch var, nemlig en mann med afrikansk bakgrunn som (muligens) het Abdul Karem. Lars Toft-Eriksen, som er kurator for utstillingen, sier interessant nok at det er grunn til å spørre om Munch reproduserer datidens holdninger, eller om han peker på datidens holdninger. Det må man helt bokstavelig talt kalle forbilledlig kontekstualisering.

Kunstverkene har titler som fremstår både fremmede, merkverdige og kjipe sett med dagens øyne. Her sitter man altså på en historisk «gullgruve», et flott utgangspunkt for pedagogisk problematisering, som kan fortelle oss mye om fortidens syn på annerledeshet og «rase» som det het den gang. Et stykke på vei forvaltes den godt. Likevel vil de gjøre om på titlene, og derved miste muligheten for fullt ut å kunne gjøre slike betraktninger/komparasjoner i fremtiden. Selve grunnlaget for å kunne stille de rette spørsmålene. De debattene vi får i dag, vil være glemt i morgen.

Det kan godt være at arrangørene mener at de omtalte bildene til Munch vil være gjenstand for debatt selv uten originaltitlene, fordi, som det sies, Karem fremstilles uten navn, som et eksotisk objekt. Men titlene på bildene er også en integrert del av denne fremstillingen, og det er titlene som skaper mest oppmerksomhet. Det er bare å se på mediedekningen i disse dager.

Nå er det vel slik at Munch veldig ofte malte mennesker uten å gi dem et navn. Men at det fremstår eksotiserende er det liten tvil om. Mørke mennesker var en sjeldenhet i Norge på den tiden. Det er jo også en kunnskap å ta med seg. Man stilte svarte mennesker ut på sirkus, mens de mer kultiverte tok med seg afrikanere hjem til London for å vise dem frem i overklassens salonger. Det var en annen tid, det var ikke vår tid.

Historien vår er for det meste historie sett «ovenfra»; om mennesker som hadde betydning i samtiden. Problemet, slik noen ser det, er at de også mente og gjorde ting som vi i dag oppfatter som forskrekkelige. Det leder til spørsmålet om hvordan vi kan forstå historien og viktige arkitekter bak vår egen kulturhistorie. Bør vi kunne forvente en høyere standard av dem som levde før oss enn det de faktisk hadde?

For noen ideologer er kunnskap om fortidens spøkelser en bekreftelse på at demonene er en konstant i den vestlige verden. Vi har ikke endret oss så mye som mange vil ha det til, og det som er uakseptabelt i dag, må være like uakseptabelt i går.

Her forveksles relativisme med historieforståelse. Logikken er at hvis vi aksepterer en syttenhundretalls dramatiker på torget, så aksepterer vi også de tankene vedkommende eventuelt hadde om den hvite europeerens overlegenhet.

Det er nok dessverre slik at i fortiden hadde folk et gammeldags syn på det meste. Det vi i dag betrakter som fordomsfullt, var en gang etablert «viten» og moral, slik det fremdeles er i mange hjørner av verden. Når vi begriper dette, forstår vi også at verden går fremover. Det er en verdifull innsikt. Det viser oss at vi lærer og blir bedre.

Vi skal være kritiske til vår egen fortid. Mange opplever kanskje at det er deres tur nå, at «seierherrene» i det vestlige hegemoni har hatt bukten og begge endene i fremstillinger av hvordan verden er skrudd sammen og hva som beveger den. Men det stemmer bare et stykke på vei. Vesten er også preget av intens sjelegransking og selvkritikk, særlig på områder som akademia, media, utdanning og kultur.

De aller fleste forstår at statuer og minnesmerker til ære for alle hitlere og leopoldere og andre ufordrageligheter ikke har noe å gjøre i det åpne rom – i alle fall ikke uten et betydelig innslag av kontekst. Det er rett og slett sunn fornuft (for øvrig et uttrykk som har forsvunnet ned i dekonstruksjonenes søppelkvern).

Et sentralt moment i den pågående og ganske intense kulturkampen er vårt forhold til historien. Et stykke på vei har vi glemt å tenke over hvordan vi skal forvalte den. Et helt avgjørende verktøy for å forstå den er det som gjerne kalles historisk empati.

Med historisk empati menes å forstå fortiden ut fra dens egne premisser. Uten denne evnen er det praktisk talt umulig å forstå hvorfor mennesker var som de var i gamle dager. Noen (for eksempel en del kulturkrigere) ser ut til å forestille seg at historisk empati er det samme som sympati. Det er det ikke.

Historisk empati handler om å forstå hvordan deres syn på verden påvirket dem (for eksempel ved å velge titler på bildene sine). Slik kan vi forstå litt bedre at fortidens mennesker var annerledes, men også ganske like oss i all sin komplekse sammensatthet; i all sin feilbarlighet, om man vil. Det mennesker sa og gjorde før i tiden, er de eneste referansepunktene vi har i så måte. Uten dem blir vi fattigere. Det blir veldig vanskelig å forstå hvorfor Munch titulerte bildene sine slik han gjorde, hvis vi ikke lenger har disse titlene. Sånn sett er både bilde og tittel uløselig knyttet til hverandre, og en vesentlig portal inn i vår tid.

Ergo er denne saken i delvis «ikonoklasme» (å ødelegge og fjerne bilder, synlige symboler og monumenter på grunn av religiøse eller politiske oppfatninger.) Det sies at ikonoklasme er å forholde seg aktivt til historien. Men fjernes sporene, fjernes også det vi kan ha aktivitet rundt.

Mens historikere i årevis har snakket om verdien av historisk empati og multiperspektiver, går kulturkampen i revers. Historien blir en ideologisk slagmark, om det kommer fra høyre eller venstre spiller liten rolle. I høyrenasjonalistiske land som Polen og Ungarn jobber regjeringene med full kraft for å retusjere historien til en gloriøs fortelling om ur-nasjonen.

Viraken handler ikke egentlig om rett/ galt, moral/umoral som sådan. Fortiden kan man uansett ikke gjøre noe med. Det handler mer om å røyke ut de og det som ikke lever opp til den standarden som det legges opp til fra identitetspolitikkens mest larmende inkvisitorer.

Det er her det paradoksale ved «woke»ikonoklasmen er på sitt mest påtrengende. Ved å fjerne, retusjere og omdøpe sporene fra fortiden mister vi av syne at historie er endring. Det er noe reaksjonært over det hele, og det kan man saktens undre seg litt over. Hvordan kan så presumptivt progressive mennesker være så lite opptatt av endringer og årsaksforklaringer?

Det kan alltid innvendes at denne saken ikke er viktig. Vi blir ikke ignoranter av at et par Munch-bilder omdøpes. Men saker som denne føyer seg inn en lang rekke av lignende saker. I Storbritannia og USA har retusjering av historien blitt en markant del av den polariserte kulturkampen. Kuratorer, redaktører, universitetsledelser etc. velger ofte minste motstands vei, det minst ubehagelige.

Om noen år vil vi altså kunne få en generasjon som tror at fortiden ikke egentlig var det den var. For eksempel at kunstnere som levde for snart hundre år siden og lenger tilbake, tenkte og agerte slik vi gjør på 2020-tallet.

Innlegget var publisert i VG 14. juni 2021