Identitetspolitikk

Kan man være rasist – dersom rasismen rettes mot hvite?

Debatten illustrerer hovedproblemet med identitetspolitikken. Den dyrker forskjellene mellom folk og grupper, fremfor hva som forener.

Eirik Løkke

Publisert: 11. august 2018

Få temaer skaper sterkere følelser enn debatten om rasisme i amerikansk offentlighet. Den historiske arvesynden knyttet til slaveriet og borgerrettighetsbevegelsen har lenge vært åpne verkebyller. Imidlertid var det en utbredt oppfatning om at rasismen ble et stadig mindre problem. Valget av Barack Obama ble i så måte en milepæl; et symbol på at USA nå var blitt et post-rase samfunn.

Som så mye annet ble denne persepsjonen endret gjennom valget av Donald Trump.

Dette fordi Trump bygget deler av sitt kandidatur på rasisme. Rent faktisk var det «birther-bevegelsen», altså ideen om at Obama ikke var født i USA og således en illegitim president som bidro til å løfte Trump frem i den politiske offentligheten. Hvoretter han i juni 2015 annonserte sitt presidentkandidaturved å omtale mexicanere som kriminelle voldtektsmenn. Trump fortsatte i samme stil ved å omtale en dommer (Curiel) som en «mexicaner», underforstått han var ikke egnet til å dømme i en sak som angikk Trump, noe Paul Ryan omtalte som definisjonen på rasisme. Trump fortsatte å appellere til rasistiske grupperinger da han for et år siden, (markering fra ulike rasistiske organisasjoner) i anledning Charlottsville insisterte på at det var «gode folk» på begge sider av demonstrasjon. Det er derfor ikke rart at Trump har pustet nytt liv i rasismedebatten.

Den siste uken har likevel rasespørsmålet blitt snudd på hodet. Etter at New York Times ansatte Sarah Jeong, en journalist som i ulike anledninger har ytret seg i hatefulle termer mot hvite, har det oppstått en debatt som litt forenklet kan oppsummeres: Kan rasisme også ramme hvite?

Debatten gjenspeiler den identitetspolitiske tidsånden – der deltagerne er dypt nedi i skyttergravene. Og for å understreke at påstanden om rasisme fra Jeong ikke er fremmet uten grunn – la meg sitere noen av kommentarene hennes på twitter.

«White men are bullshit»
«#cancelwhitepeople»
«White people have stopped breeding. you’ll all go extinct soon. that was my plan all along.»
«Are white people genetically disposed to burn faster in the sun, thus logically being only fit to live underground like groveling goblins».
«oh man it’s kind of sick how much joy I get out of being cruel to old white men.»

Andrew Sullivan i New York Magazine er ikke i tvil. Jeongs uttalelser kvalifiserer utvilsomt til å bli karakterisert som rasist. For som Sullivan understreker: Du kan tenke deg reaksjonene som hadde kommet fra progressive/venstresiden, dersom man hadde byttet ut «white» med «black» eller «jew». Internett hadde bokstavelig talt kokt over av emosjonelle reaksjoner. Og med god grunn.

Det er simpelthen ikke slik man omtaler andre folkegrupper eller mennesker. Likefullt har progressive på nettstedet VOX kommet til Jeongs forsvar ved å hevde at man må vise forståelse for minoriteters følelser og at dette ikke kan sammenlignes med når hvite utøver rasisme. Men for de av oss som tror på moralsk universalisme i betydning prinsipper skal gjelde likt for alle, er denne type forsvar svært problematisk.

Ikke misforstå meg. Jeg deler oppfatningen om at minoriteter i USA opplever mer rasisme (diskriminering) enn hvite. Er du en svart amerikaner har du i gjennomsnitt større utfordringer enn hvis du er hvit. Men en urett rettferdiggjør ikke en annen urett. Det å generalisere om folkegrupper og dehumanisere dem kan knapt aksepteres fordi man selv tilhører en gruppe som har opplevd urett. Det vil være et eklatant brudd med det liberale etos om likebehandling som Martin Luther King så briljant formulerte i sin tale i 1963:

I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin, but by the content of their character.

At progressive velger å forsvare denne type oppførsel eller i det minste insisterer på forskjellsbehandling er ikke bare uetisk, det er også politisk katastrofalt. Det er oppskriften på hvordan man kan sørge for at Trump blir gjenvalgt. For tro det eller ikke: Hvite amerikanere liker ikke å bli kalt rasister uten grunn, og de legger merke til hvordan identitetspolitikere i økende grad legger skylden på alt som er galt på hvite amerikanere. Reaksjonen, eksempelvis blant såkalte millenials, er at de i økende grad søker mot republikanerne. Og det burde man ikke bli så overrasket over: Når man omtaler hvite som en egen gruppe, burde det knapt overraske om de etterhvert også begynner å identifisere seg selv som del av en gruppe.

Debatten illustrerer hovedproblemet med identitetspolitikken. Den dyrker forskjellene mellom folk og grupper, fremfor hva som forener. Identitetspolitikerne er mer opptatt av hvem som uttaler noe, enn hva som blir uttalt. Tilfellet Sarah Jeong er et eklatant eksempel på nettopp dette.

New York Times har valgt å forsvare ansettelsen, og Jeong selv mener uttalelsene er «tatt ut av kontekst» og har beklaget dem. Mange vil si at folk bør få en ekstra sjanse. Hennes konservative kollega, spaltist Bret Stephens, argumenterer langs disse linjene i en kommentar i NY Times.

Mange kan ha noe å lære av Stephens – inkludert Sarah Jeong.

Artikkelen er publisert hos Minerva 9.8.18.

Publisert: 19. mai 2023