Identitetspolitikkens steile fronter
Identitetspolitikk er gift for samfunn som er avhengig av gjensidig tillit. Bård Larsen i VG.
Publisert: 28. januar 2020
De såkalte «grooming»-skandalene er stadig gjenstand for mye oppmerksomhet og debatt i Storbritannia. I korthet innebærer disse skandalene at tusenvis av unge jenter har blitt utnyttet og seksuelt misbrukt i en rekke britiske byer uten at myndighetene har grepet inn. Jentene har som oftest en bakgrunn preget av sosiale problemer, mange av dem har vært under tilsyn av barnevernet. Det er snakk om arbeiderklassens dårligst stilte barn og tenåringer. Overgrepene skal ha skjedd fra omtrent 1998 og helt opp til våre dager.
Sakene har naturlig nok lenge vært gjenstand for ubehag og sterke følelser i den britiske offentligheten. Av to årsaker. For det første fordi politi og sosialmyndigheter beviselig har forsømt sine oppgaver. De unge jentene har blitt ignorert, forsømt og nedvurdert. Og for det andre – og det er her det blir ekstra følsomt – fordi overgriperne i overveiende grad er gangstere og småforbrytere av asiatisk, muslimsk opprinnelse. Løsningen for både politi, sosialvesen og store deler av storsamfunnet har derfor vært å stikke hodet i sanden og late som om problemene ikke eksisterer.
Dette siste har også ført til innenrikspolitiske kontroverser som til tider er både bitre og uforsonlige. På mange måter går både mediedekningen og den offentlige debatten rett inn i kjernen av den identitetspolitiske kulturkrigen som rir den vestlige verden, med fronter der både virkelighetsbeskrivelse og analyse er å finne på to helt forskjellige planeter. Taperne er, slik det ofte er i slike konflikter, en opplyst, ærlig samtale og ikke minst ofrene selv, her de unge jentene.
Tirsdag forrige uke la politisjefen i Manchester, Ian Hopkins, frem en knusende granskingsrapport. I følge Hopkins var politiet så opptatt av annen type kriminalitet at de ikke prioriterte overgrepene. Hopkins beklaget på det sterkeste. Det samme gjorde de sosiale myndighetene.
Andy Burnham, Labour-ordføreren i Greater Manchester, var mer direkte. De var ofre for «en institusjonalisert mentalitet» som innebar at jentene ble sett på som et problem og ikke som ofre, mente han. Denne mentaliteten oppsummerte Burnham som en miks av fordommer mot de unge jentene og politisk og institusjonell berøringsangst for det faktum at overgriperne nesten alle var av asiatisk opprinnelse. Burnham sa at rapporten var ekstremt vanskelig å lese, men at man bare kan lære av egne feil ved å snu alle steiner.
Maggie Oliver sa opp jobben som politietterforsker i frustrasjon over Manchesterpolitiets neglisjering av unge jenteofre. Hun hevder fraværet av handling var helt bevisst. Hun ble også aktivt motarbeidet da hun forsøkte å grave i sakene. Både fordi politiet hadde et fordomsfullt inntrykk av de unge jentene, men også fordi politiet ikke ville bli beskyldt for rasisme. Hun ble bedt om «å finne andre etnisiteter å etterforske».
Overgrep mot barn er verken nytt eller uvanlig. Det enorme omfanget av overgrep i den katolske kirken er et eksempel. Det finnes ingen som helst empiri som kan understøtte at overgrep mot barn er mer omfattende blant muslimer enn i andre grupper i samfunnet.
Men disse sakene har noen dimensjoner ved seg som har gjort dem nærmest uhåndterlige. Det mest nærliggende er åpenbart det faktum at overgriperne nesten utelukkende kommer fra etniske minoriteter, noe som kan fyre opp under de groveste former for rasistiske konspirasjonsteorier. Demagoger fra ytre høyre har ikke vært vonde å be i så måte. I mer moderate innvandringskritiske miljøer, særlig i deler av den temmelig konservative pressen, har sakene vært et yndet objekt for kritikk av venstreorientert identitetspolitikk. Dessverre ikke uten en viss rimelig grunn.
Det er her det blir komplisert, men også interessant. Satt litt på spissen skyldes en del av unnfallenheten og den kulturelle sensitiviteten at identitetspolitikk har fått et relativt solid feste i deler av det britiske samfunnet. Når to presumptivt svake grupper, minoritetsgrupper og unge, hvite jenter kommer i «konflikt» med hverandre, så har jentene måttet vike.
Derfor har sakene ofte blitt omtalt i mediene med en forbløffende forutsigbarhet, alt etter hvor man står politisk eller ideologisk. De radikale mediene har skrevet flittig om politiets fremferd. Men kritikken fra det holdet er som oftest blinde på det ene øyet. Det hoppes bukk over overgripernes bakgrunn. Men det hoppes også bukk over det faktum at misbruket av unge jenter langt på vei har blitt neglisjert av sosialvesenet som har hatt ansvar for mange av ofrene.
I The Times legger Davis Aaronovich vekt på forestillingen av ofrene som «vanskelige, villige, villfarne og perverse …» Det er ikke en holdning begrenset til personer med autoritet: «La oss se i speilet!», skriver Aaronvich. «De motbydelige fordommene mot de hovedsakelig hvite ofrene fra arbeiderklassen på steder som Rotherham og Rochdale var ikke begrenset til de hovedsakelig asiatiske gjerningsmennene, men også til politi og sosionomer», skrev The Observer på lederplass.
Så hvordan kunne britene komme dit at man skylder på ofrene? At barn ikke ble betraktet som barn? Noe skyldes nok en undertekst som har med det ganske inngrodde engelske klassesystemet å gjøre.
Det paradoksale er at også deler av den britiske venstresiden har adoptert en viss arbeiderklasseforakt, som igjen er en følgeskade av identitetspolitikk og misforstått toleranse. I den identitetspolitiske dreieboka opereres det med offerhierarkier. Underliggende også at hvite sitter på toppen av maktpyramiden. Mer ideologisk handler det om hvite privilegier, hvithet forstått som nedarvede rester fra vår felles koloniale og imperiale historie og om hvit overlegenhetsideologi, slik det også formuleres blant norske identitetspolitikere. I en slik forestillingsverden overføres arvesynd til de hvite som gruppe uten noen særlig høyde for nyanser. Til dem stilles det krav om sunne og nødvendige holdninger, for eksempel til kvinner, men det forbindes med ubehag å stille de samme kravene til minoriteter som allerede er ofre i dette verdensbildet.
Det man ser på deler av venstresiden, i Storbritannina og mange andre steder, er fruktene av glideflukten fra likhet, frihet og brorskap og over i gruppetenking. Den hvite arbeiderklassen har delvis blitt et fremmedelement, til ”deplorables”, som er en slags variant av filleproletariatet.
Det er selvsagt ikke slik at den identitetspolitiske venstresiden virkelig forakter den hvite arbeiderklassen. Det forholder seg snarere slik at de unge jentene er ofre for et ideologidrevet lojalitetsdrama.
Hvordan kunne institusjonene feile så kapitalt? Og hvordan kan overgripernes handlingsmønstre forstås? «Dette er spørsmål som ikke blir utforsket på riktig måte, fordi alle allerede tror de har svaret», skriver The Observer. Det som ligger til grunn for slik kriminell oppførsel vil sannsynligvis være ekstremt komplisert, mener avisen. Men den britiske debatten har malt seg opp et hjørne. I en polarisert debatt mellom de som hevder at mennenes rase og tro er hovedfaktor, og de som anstrenger seg for å benekte at det i det hele tatt spiller en rolle. Bare å antyde overgripernes etniske bakgrunn blir av noen stemplet som rasisme. Altså en polariserende effekt som vi har sett mange ganger før og som fører til både politisk og institusjonell lammelse.
Overgrepssakene går rett inn i hjertet av det moderne, flerkulturelle og tidvis kaotiske Storbritannia. Men også i det gamle, i et klassesamfunn som vi skandinaver ikke er i nærheten av å forstå før vi har tilbrakt litt tid der. Samtidig er berøringspunktene til felleseuropeiske erfaringer og konfliktlinjer åpenbare.
For også her hjemme diskuterer vi saker som fører til steile fronter på bekostning av fakta og forsøk på fellesskapsløsninger. Lærdommen bør være at unnfallenhet og lojalitetsdramatikk i lengden ikke fører til noe godt. Identitetspolitikk er gift for samfunn som er avhengig av gjensidig tillit, som igjen betinger at ingen blir overkjørt eller neglisjert på bakgrunn av den identiteten de er født inn i.
Kronikken var publisert i VG 26. januar 2020.
Relatert
En kulturpessimist krysser sitt spor
Knirk og mistenksomhet
Er norske medier woke?
Vinteren kommer, 1962.
Et enkeltmenneske kan umulig gå gjennom et helt liv uten å bli krenket
