Vinteren kommer, 1962.
Hvor kom de fra, kaosrytterne som så intenst forsøker å overbevise oss om at verden ikke har gått fremover?
Publisert: 20. mars 2023
For en del år siden fikk interessen for postapokalyptisk litteratur, filmer og TV-serier et skikkelig oppsving. Den interessen ser ikke ut til å gi seg. Siste skudd på stammen er den mesterlige zombieserien The Last Of Us, som ser ut til å fange et mye større publikum enn normalt for sjangeren.
Serien føyer seg inn i trenden for nyere postapokalypse: At mennesker blir sin egen verste fiende når sivilisasjoner, fellesskap og normer bryter sammen. Vi er tross alt dyr, flokkdyr.
Dystopiske historier ser ut til å peake i tider der mange føler på usikkerhet og tapt fremtidstro. Etter verdenskrigen skulle atombomben bli et slags dreiepunkt for en rekke dystre fortellinger om menneskehetens undergang. Særlig On The Beach av Neville Shute og Alas, Babylon av Pat Frank blir husket og trykkes stadig i nye opplag.
Den britiske forfatteren John Christophers dystopier har også funnet veien til trykkpressene igjen. I hjemlandet Storbritannia er han mest kjent for Tripod-serien, som også ble en seriesuksess på BBC på åttitallet. Christopher forbindes gjerne med underholdningslitteratur, men er også å finne i Penguins Modern Classic-serie. Som den Fluenes Herre-aktige Death of Grass (fra 1956), om hvordan kultiverte middelklassefolk forfaller til beinhardt barbari i kampen for å overleve i ruinene av Storbritannia etter atombomben.
Christophers beste er helt klart The World in Winter (fra 1962); en roman som er underlig aktuell. Den kan leses som en identitetspolitisk tidskoloritt. Men den kan også̊ tolkes som en resignert metafor for vår egen tid.
Den ytre handlingen i The World In Winter er om en ny istid som fører til at Storbritannia og resten av den nordlige halvkule praktisk talt blir ubeboelig. Ekstrem sult og massedød følger og de med nok ressurser og forsyn flykter til Afrika for å overleve. En av dem er journalisten Andrew Leedon, som etter mye strev klarer å komme seg til det tidligere britiske protektoratet Nigeria. Der oppdager han at pengene hans er verdiløse. I tillegg er rasepolitikken snudd på hodet. I et område som tidligere hadde vært sentrum for europeisk slavehandel og europeisk kolonialisme blir det praktisert apartheid mot de hvite – i alle fall om de hvite er fattige. De svarte har hvite konkubiner, de hvite bor i slummen.
Overalt møter den hjemløse Leedon svarte mennesker som snakker til ham som annenrangs. Det går ikke bra med Leedon, inntil han får hjelp av en nigeriansk journalistkollega som han en gang hadde hjulpet i London. Ved et lykketreff får Leedon en god jobb, godt med penger og et fint hjem. En middelklassetilværelse i Afrika.
Det var nok relativt freidig av Christopher å skrive denne boka i en tid da de britiske imperiene hadde falt og Enoch Powell herjet nasjonen med sine innvandringsdommedagsprofetier. På metaplan kan romanen leses som en kommentar til Storbritannias forhold til sine tidligere kolonier og ikke minst til sine undersåtter.
The World in Winter er et tidsbilde, med et språk som oppfattes som rasistisk i dag. Ord som negro, nigger, sambo, mammy og darkie går igjen, uten at forfatteren tar noen litterære grep som egentlig diskrediterer bruken av disse. Men her ligger også noe av det interessante i boka, nemlig dens tvetydighet og historiske (u)ballast, som man bare kan håpe ikke fanges opp av sensitivitetsetterforskere, eller andre gartnere.
I forordet beskriver den britisk-indiske forfatteren Hari Kunzru The World in Winter som «Christopher’s tale of national and racial untergang». Den er en «klagesang over tapt status» men også et «progressivt tankeeksperiment», skriver Kunzru. For selv om Christopher gir oss en fortelling om den grusomme skjebnen til en hvit middelklassemann som mister alt og be- handles som et dyr, er underteksten like fullt også moralsk: Hva du ikke vil at noen skal gjøre mot deg, det skal du ikke gjøre mot andre.
Mot slutten reiser Leedon sjøveien tilbake til London med en nigeriansk ekspedisjon på jakt etter ressurser (altså en slags kolonialisme i revers). Der møter de overlevende briter som har organisert seg i ekstremt voldelige, lutfattige gjenger. På tross av kulde, matmangel og barbariske tilstander velger Leedon likevel å bli værende i London. Heller enn å reise tilbake til et godt klima med greie fremtidsutsikter og vennskap.
The World in Winter kan betraktes som en slags Candide oversatt til etnisitet og rase: Du skal dyrke din egen hage, du skal bli med ditt folk, eller forbli ensom. Den kan også leses som et universelt klageskrift, om en menneskehet som nærmest av legning vil hakke på «fremmede» og aggressivt målbære interessene til sin egen gruppe. Det er her boka virkelig er interessant.
Hari Kunzru skriver: «Christopher er ingen ‘white supremacist’, sinnet hans mot ondsinnet fordomsfullhet står der svart på̊ hvitt. Men The World in Winter er også en bok for sin tid, noe som betyr at den illustrerer tidens forestilling om raseforskjeller som en slags avgrunn og at svarte og hvite aldri vil kunne forstå og identifisere seg med hverandre fullt ut».
Kunzrus forord leder til et annet spørsmål: Kan det være at gapet han beskriver har funnet andre former i våre dager? At den kan leses som et speilbilde på vår egen tid?
For har vi ikke kommet langt siden 1962? Er vi ikke blitt mye bedre til å forstå og identifisere oss med hverandre? Noen vil hevde at det er naivt.
Særlig i de kretsene som er drivere for polariserende identitetspolitikk. Høyrepopulister vinner frem med programmer som hviler på etnisk nasjonalisme (nativisme), mens progressive egentlig speilvender de samme ideene. Identitet hviler på gruppetilhørighet snarere enn på enkeltmennesker.
I dag uroer mange seg for at verden tilsynelatende har gått i revers, at ideer som dominerer debatter og nyhetsbildet trekker folk fra hverandre og ikke nærmere hverandre: Woke, antiwoke, kanselleringskultur, ytringsfrihetens grenser og what have you not… Mange andre klør seg i hodet og spør seg hvor viktige disse larmende fenomenene egentlig er.
Hvor kom de fra, kaosrytterne som så intenst forsøker å overbevise oss om at verden ikke har gått fremover?
Hvem ville trodd, om ikke John Christopher?
Teksten er publisert hos Trønderdebatt 18.3.2023.
Relatert
Posering fra SV om lokaldemokrati
Er penger viktigere enn demokrati?
Uheldige tiltak for å heve valgdeltakelsen
Er norske medier woke?
Færre valg gir bedre demokrati
