«Enten er du med oss, eller så er du mot oss»

Identitetspolitikken til venstre og høyre bekrefter hverandres verdensbilder. Men hvem vil komme best ut fra hoppkanten etter koronakrisen, spør Bård Larsen i Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 6. august 2020

Felles identitetsmarkører er en styrke. Det gir trygghet og maner til samhold og felles kjøreregler. Det er et grunnleggende menneskelig trekk at vi søker fellesskap gjennom felles identitet.

Men felles identitetsmarkører er også kimen til store og små konflikter, som har oppstått og fremdeles oppstår i verden. Vår evne til medfølelse, eller fellow feeling som filosofen David Hume uttrykte det, har en sørgelig tendens til å skru seg av for de som står utenfor flokken: «Enten er du med oss, eller så er du mot oss».

Identitetspolitikkens utfordringer er størst der andre får sitt selvbilde utfordret. Altså der det er «konkurranse» om ulike identiteter og/eller kamp om hegemoni.

Identitetspolitikkens opprinnelse finnes i helt genuin borgerettskamp og kamp for minoriteters rettigheter – da i en tid der idealet var likhet og like muligheter til å være en del av fellesskapet. Slik vi bruker begrepet i dag – altså identitetspolitikk i snever forstand – har det fått en annen mening og ofte en negativ konnotasjon. I korte trekk vektlegges varig gruppetilhørighet fremfor både individualisme og fellesskap. Målet er ikke å løfte grupper inn i et større fellesskap, i alle fall ikke på kort sikt. Snarere er målet å utdype ulike gruppers eksepsjonalitet og grunnleggende annerledeshet. Sagt enklest mulig er nåtidens identitetspolitikk et resultat av glidende overganger fra gårsdagens fellesskapstanker til gruppetenking.

To varianter

Grovt sett kan dagens identitetspolitikk deles inn i en progressiv variant og en nasjonalistisk variant, som begge er tilbakeskuende, for ikke å si reaksjonære.

Sett med et litt kynisk blikk er nasjonalistisk identitetspolitikk enkel og uforandret. Det dreier seg fremdeles om ulike grader av etnisk nasjonalisme, om den forbigåtte (hvite) majoriteten. Om et autentisk folk og deres kulturelle egenart som er blitt fordrevet eller fremmedgjort av multikultur og globalisering. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg ytterliggående høyrekrefter uten innslag av fremmedfiendtlighet.

Den progressive identitetspolitikken er derimot mer kronglete og inkonsekvent i bunnen, der et mangfold av ulike gruppers interesser blir fremmet på bakgrunn av etnisitet, religion, kjønn eller seksualitet.

På den ene siden snakkes det om fellesskap. På den andre siden dyrkes nettopp utenforskapet, med vekt på forestilte strukturelle og institusjonelle majoritetsprivilegier og nesten ugjennomtrengelige maktstrukturer som plasserer gruppene i en tilsynelatende permanent tilstand av utenforskap. Her hører det også til at slike maktstrukturer er nedfelt i det ubevisste, som historisk og kulturell arv gjennom generasjoner, i språket, i måten vi derfor betrakter «de andre» på.

På bakgrunn av slike bevisste og ubevisste maktstrukturer er genuin identitet noe som må oppleves innad i gruppen. Virkelig empati er altså ikke noe som kan innhentes intellektuelt, den må erfares blant de som har opplevd det samme, eller som mener at de har opplevd det samme. Implisitt betyr det også at vi ikke kan forstå hverandre på tvers av gruppene. Med gruppen som stedfortreder sitter man også på definisjonsmakten, fordi kritikk av den som ytrer noe ikke bare er et angrep på en person, men en hel gruppe. Anklager som selvsagt kan være velbegrunnede, men også høyst ubegrunnede, og like fullt vanskelig å forsvare seg mot. Man setter altså opp premisser som er nærmest uangripelige, fordi kritikk oppfattes som angrep på grupper inndelt etter rase, kjønn, seksuell legning: Dine meninger er autoritative ene og alene i kraft av din identitet.

Identitetspolitisk hestesko?

«Identitetspolitikk handler ikke om å konfrontere urettferdighet, men om å omdirigere den», har britiske Kenan Malik skrevet. Det er kun ved å utfordre identitetspolitikk at vi virkelig kan utfordre ulikhet og urettferdighet, mener han. For «hvis identitetspolitikk er et gode, hva da med hvit nasjonalisme?».

En logisk følge av identitetspolitikkens essensialisme er altså at den er «gyldig» i alle sammenhenger: hvit er hvit, farget er farget og muslim er muslim. Men du kan i det minste velge din egen dikotomi innenfor den identitetspolitiske diskurs: Den fortrukne flokken kan enten betraktes som offer eller overgriper.

For de som kan litt historie er det helt åpenbart. Identitetspolitikken til venstre og høyre bekrefter i realiteten hverandres verdensbilder. Det er som Malik har skrevet:

«Det er i begrepet rase – insisteringen på at mennesker er delt inn i en rekke essensielle grupper, og at gruppeidentitet bestemmer vår moralske og sosiale plass i verden – at vi finner den opprinnelige identitetspolitikken, fra hvor ideene om hvitt overherredømme vokste frem.»

Identitetspolitiske ideologer erklærer gjerne at liberalt demokrati (lest som liberalisme) og menneskerettigheter er for universelle, at det å behandle alle likt ikke kan bli rettferdig.

Venstresidens identitetspolitikk fremmer interessene til undertrykte minoritetsgrupper. Siden gruppene er utsatt for maktubalanse og strukturell makt, kreves det derfor særkrav på vegne av gruppen, siden det liberale utgangspunktet om at alle skal behandles likt hviler på falske premisser om likhet.

Hva skjer når hvite nasjonalister adopterer slike tanker? Nativister vil gjerne hevde at universalisme, globalisering og internasjonal rett lammer nasjonen og truer det autentiske folket gjennom innvandring. En variant er konspirasjonsteorien The Great Replacement. Her ligger mye av forklaringen i begrepet; det er snakk om en villet politikk fra den liberale eliten der den europeiske befolkningen møysommelig skiftes ut med ikke-europeiske folk.

Kulturen må vernes mot påvirkning utenfra, for å bevare sin styrke og enhet og forhindre at den blir vannet ut. Nasjonalistisk og progressiv identitetspolitikk utfyller hverandres rolle. De bekrefter hverandres antagonismer som komplementære størrelser i polariseringens tildragning. De utfyller også hverandre i en rivalisering om forjævligsering av motsetninger og den generelle tilstanden i det bestående.

«Jeg vil at de skal snakke om rasisme hver eneste dag», sa Steve Bannon til The American Prospect: «Hvis venstresiden insisterer på identitetspolitikk og vi insisterer på økonomisk nasjonalisme, så vil vi knuse Demokratene.» Bannon er ikke dum. Det er i denne sentrifugalkraften det blir tomt i midten. Det politiske sentrum kommer til kort.

Problemet er hvordan vi skal forholde oss til det.

I fremdriften til moderne liberale demokratier har radikal aktivisme utvilsomt gitt sine positive bidrag. Små og store revolusjoner har vært nødvendige korrektiv til konservatisme og mangel på fornyelse og endring, mens det er sentristers «forbannelse» at de står i fare for å havne i kryssild, noen ganger også i limbo.

Sentrum smuldrer opp

Det er en plausibel innvendig at frykten for ytre høyre ikke skal diktere hvordan vi skal forholde oss til verden. Akkurat den problemstillingen er forbeholdt de moderate, det politiske sentrum,. Den identitetspolitiske venstresiden har for lengst bestemt seg for å kjøre løpet helt ut. De har naturlig nok ingen ønsker eller visjoner som kan sammenfalle med nasjonalistisk identitetspolitikk. Det gir seg også uttrykk i at det politiske sentrum smuldrer opp mange steder.

Innvandring og integrering er vanskelig og går ikke alltid så bra. Der hvor aktivister skylder på rasisme og fordommer, skylder andre på minoritetenes raskt voksende størrelse, samt deres kultur og holdninger.

Å balansere slike betraktninger blir gjerne møtt med sarkasmer om at å møtes på midten; det er et sted mellom rasisme og antirasisme. Det kan kulturkrigere hevde fordi de sitter på en radikal definisjonsmakt med dramatiske virkelighetsbeskrivelser.

Antirasisme og white fragility

Å være mot rasisme er uinteressant i henhold til det ideologiske prosjektet «antirasisme». Det holder ikke å gi uttrykk for forskrekkelse over rasisme, da har man ikke forstått alvoret – eller hvor dypt rasismen stikker. Har man ikke forstått rasismens anatomi og den ideologiske gospelen som er påkrevet innsikt – inkludert «interseksjonalitet», «maktubalanse» og «hvite privilegier» – er man heller ingen genuin antirasist. Logikken er at selv om du påberoper deg antirasisme er dine meninger rasistiske, og blir du fornærmet trekkes et annet trumfkort fra ordboka: White Fragility, hvit skjørhet.

Siden det er veldig mange som ikke passer inn i den ideologiske folden, enten fordi de ikke er enig i den eller ikke har begreps- og analyseverktøyene i orden, blir resultatet at progressiv identitetspolitikk er temmelig ekskluderende og sekterisk i sin påståtte mangfoldighet. Identitetspolitikk blir ikke enklere av at de ulike grupperingene som kjemper for sine rettigheter, har egne definisjoner på hva som er akseptert analyse. Det er mange koder som skal knekkes og mange begreper som skal forstås. Det er lett å falle utenfor de aksepterte normene og grensedragningene.

Etter korona

Koronakrisen og ettervirkningene av den kan fort vise seg å bli en fenomenal katalysator og reeboot av identitetspolitikk. Om ikke den venstreorienterte identitetspolitikken har møtt seg selv i døra før, kan de få den ettertrykkelig i fleisen nå. Dessverre.

Mange har undret seg over at ikke den mer radikale venstresiden har kunnet utnytte handlingsrommet i årene etter finanskrisen, sosialdemokratiets forvitring og den generelle mistroen mot elitene. Men de er ikke alene om beinet. Vi har lenge sett at nativisme, antielitisme og velferdsstat fint lar seg kombinere, slik det blant annet er tydelig i en rekke høyrepopulistiske bevegelser som har et «sosialdemokratisk» sosialt program.

Det er neppe for dristig å spå at nativisme kan få bein å gå på i hvis koronakrisen vedvarer og har store skadevirkninger. Den lar seg effektivt kombinere med sosioøkonomisk frustrasjon og misnøye. Hva er vel ikke bedre da enn å legge skylda på de andre, på den globale verden, liberale verdier og – trommevirvel – innvandring og progressiv kulturkrig?

På sitt vis er progressiv identitetspolitikk den fredsæle middelklassens projisering av sin egen indre kamp, mens hypernasjonalisme ligner mer på de hvite knokers kamp om ressursene.

Kronikken var publisert i Minerva 4. august 2020.