En liberal ytringskultur er viktig – også for minoriteter
Det vi aller minst trenger er å skape en offentlighet hvor folk er redde for å delta og uttrykke meningene sine.
Publisert: 8. juli 2022
Det er vanskelig å overvurdere betydningen av et godt offentlig ordskifte, hvor ulike stemmer får dele sine tanker i en atmosfære av saklighet – i den betydning at det er det er sak og argumenterer som brynes, og ikke person. Denne tilnærmingen bygger på ideene til den tyske filosofen Jürgen Habermas og refereres ofte til som «kraften i det bedre argument». Det liberal ideal er en offentlighet som søker sannhet og der argumenter utforskes. Dette er et ideal som norske medier i stor grad etterlever, i hvert fall forsøker å etterleve.
Norske debattredaksjoner preges av en liberal tilnærming og er opptatt av å publisere et mangfold av stemmer. Det understreker at det ikke bare er de formelle rettighetene knyttet til ytringsfrihet som er sterke i Norge: også ytringskulturen har sterke liberale røtter. Det synes jeg er positivt, men jeg har de siste årene observert en økende tendens til at man, fremfor å argumentere mot innholdet i debattinnlegg man er uenig i, snarere argumenterer for at innlegget aldri burde vært publisert.
Får dette synet, som kan kalles «woke», gjennomslag, vil det begrense ytringsrommet ytterligere. På mange måter har tidsånden allerede lagt en demper på ytringsrommet; undersøkelser viser at veldig mange er redde for å ytre meningen sin. Det gjelder ikke bare i USA og Storbritannia. I Norge svarer over halvparten av de spurte i UNG2022-rapporten til Opinion, at de ikke lenger kan si det de mener som følge av at samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt. Denne rapporten er en illustrasjon på hvilken påvirkning woke-bevegelsen har på offentligheten i Norge, og det styrker inntrykket om en økende trend hvor man vil kansellere fremfor å argumentere.
Denne debatten har fått nye omdreininger etter angrepet i Oslo og Pride. Vi bør ta et lite forbehold om at vi ikke vet bakgrunnen for angrepet enda, men i alle tilfeller er sinnet og redsel fra mange skeive selvsagt forståelig. Likefullt har ordskiftet i etterkant av angrepet vært smått surrealistisk. Sosiale medier har flommet over av hissige angrep på personer som har uttalt seg kritisk om deler av Pride. Den som gikk lengst i disse angrepene er den mye leste Gunnar Tjomlid, som sågar mener at Jordan Peterson er relevant i diskusjonen om angrepet på Oslo. At gjerningspersonen skulle ha blitt radikalisert eller inspirert av Peterson er ekstremt lite sannsynlig. PST har uttalt at angriperen har tilknytning til ekstremt islamistisk miljø, og vitner hørte ham rope «Allahuh Akbar» under skytingen i Oslo. Det burde i seg selv motsi analysene til Tjomlid og hans likesinnede.
Som Minerva-redaktør Nils August Andresen påpekte i en kommentar (Terroristen vinner kulturkrigen): «Det er altså omtrent like søkt å klistre angrepet på folk som er kritiske til undervisning om kjønn i barnehagen, som det ville vært å koble den venstreekstreme terrorgruppen Rote Armee Fraktion på folk som er kritiske til profitt i private barnehager«.
Mer enn noe illustrerer debatten rundt Pride behovet for å senke temperaturen i diskusjonen. Debatt omkring Pride sin rolle i barnehagen, spørsmålet rundt kjønnsidentitet og biologisk kjønn og ikke minst spørsmålet om surrogati, er spørsmål vi som samfunn trenger å diskutere, utforske og forstå på en bedre måte enn i dag.
Det vi aller minst trenger er å skape en offentlighet hvor folk er redde for å delta, og redde for å uttrykke meningene sine. Altså en offentlighet som domineres av woke-kultur. Selvsagt har alle et ansvar for å ta avstand fra hatefulle ytringer, sjikane og hets, der slike forekommer, men det fordrer at man ikke blander sammen kritikk med hatefulle ytringer. Og selv om folk kan ha forskjellig forståelse av hva som er legitim kritikk og hva som er i overkant polemisk, så tror jeg de aller fleste, om de forsøker, greier å forstå forskjellen på kritikk og hatefulle ytringer.
Man kan gjerne være uenig med J.K. Rowling eller være dypt uenig med dem som mener at kjønn er binært, men å omtale det som hatefullt bidrar til å forpeste det offentlige ordskiftet. Det er også kontraproduktivt for minoriteter, all den tid ytringsfrihet og liberal ytringskultur har vært et viktig verktøy for minoriteters evne til å skape sosial forandring.
Derfor tror jeg det er viktig at mediene fortsetter å kultivere en liberal ytringskultur, og ikke lar seg lede inn i Woke-fristelse. Selvsagt må redaktørstyrte medier prioritere, og naturligvis finnes det ytringer som er bortenfor relevans og interesse. Fornuftige mennesker kan være uenig om hvor denne grensen går, og det er noe som debattredaksjonene i norske medier daglig må forholde seg til. Rent generelt vil jeg likevel avslutte med å parafrasere Thomas Jefferson: Det er bedre å leve med konsekvensene av å være for liberal i publiseringspraksisen enn det motsatte.
Innlegget ble publisert i Vårt Land 6. juli 2022.
Relatert
En kulturpessimist krysser sitt spor
Knirk og mistenksomhet
Er norske medier woke?
Ytringsfrihetens infrastruktur er under press
Hvorfor er det så få importerte konflikter i Norge?
