Demokrati og rettigheter

– Å omtale noen som fascist en alvorlig anklage

For noen av oss fremstår Sverige som kroneksempelet på hvor galt det kan gå når politikere og offentligheten legger lokk på den offentlige samtalen. Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 23. november 2018

For noen få år siden fikk vi et krasjkurs i deler av svensk debattkultur. Det skjedde etter at den svenske skribenten Henrik Arnstad i 2013 publiserte en kronikk i den liberale storavisen Dagens Nyheter med tittelen «Om den norska rasismen och nya regeringen». Arnstad var på dette tidspunktet ansatt i avisen.

Norge og norsk offentlighet ble av Arnstad fremstilt som brun og rasistisk, henført av det «fascistoide» og «utpreget rasistiske» Frp. Partiet som hadde «skolert» Anders Behring Brevik. Arnstad skrev at Frp i regjering var en «mørk hendelse i Europas historie», som ledd i en strategi der «målet er at rasismen skal bli en akseptert sannhet», der «den rasistiske fiendtligheten oppfattes som normal», og der «forsvar av ofrenes rettigheter dermed blir ekstremisme». Den norske rasismen var «unik i Europa».

Her hjemme ble Arnstads kronikk møtt med undring. Selv om Norge som andre land har sin dose rasisme, var det få som kjente seg igjen i Arnstads brunmaling. Heller ikke at Fremskrittspartiet, på tross av sin populisme, er fascister. Derfor gikk Kristin Clemet fra Civita, Øystein Strømmen (MDG-politiker og forfatter av flere bøker om høyreekstremisme) og Ketil Raknes (den gang fra SV) sammen om å skrive et svar til Dagens Nyheter.

Hovedbudskapet var ikke å fremstille Norge som en problemfri nasjon, men at kritikk må ha et minimum av sannferdighet. Ingen er tjent med ideologiserende karikaturer.

Det er her det merkelige begynte å skje. Det skulle nemlig vise seg at tilsvaret fra Clemet, Strømmen og Raknes var vanskelig å få på trykk. Det ble tidlig åpenbart at Dagens Nyheter ikke var interessert i nyanser. At de sto last og brast med Arnstads brunskimrende fremstilling av norsk offentlighet. Dagens Nyheter forsøkte seg med en lang rekke reservasjoner mot å sette svaret på trykk, som ved nærmere ettersyn ikke hang på greip. Underveis trykket avisen også flere andre tekster, pluss en leder, som kritiserte Norge etter Arnstads linjer. Svaret kom derimot aldri på trykk.

Spørsmålet er: Hvorfor all denne treneringen fra Dagens Nyheter?

Et mulig svar skulle jeg selv få på det såkalte Segerstedt-seminaret (for svenske og norske representanter for presse, debattanter og samfunnsvitere) i 2014. Der redegjorde en svensk redaktør for sitt moralske og pedagogiske ansvar. Leserinnlegg, der innvandringens følger ble diskutert, selv om disse var velbegrunnede og overhodet ikke rasistiske, kunne nemlig bli lest av personer med rasistiske holdninger. Derfor måtte slikt ikke publiseres.

Et nytt Segerstedt-seminar ble avholdt i Göteborg nå i høst. Der skulle nok en gang norske og svenske virkelighetsoppfatninger gå i spagat.

Flere i den norske delegasjonen var kritiske til hvordan noen i den svenske delegasjonen oppfattet sitt eget ytringsklima. Noen av oss lurte på hvordan et land der rasismebeskyldninger sitter veldig løst, der man så standhaftig har tatt på seg oppdragerrollen, i landet som selv oppfatter seg som så raust, likevel har et av de mest markant rasistiske av alle høyrepopulistiske partier i Europa. Hvorfor stemmer hver femte svenske på dem?

En av de svenske deltagerne forslo forsiktig at en årsak til at folk flokker seg om SD ikke er fordi alle er rasister, men fordi det ikke finnes andre partier som stiller kritiske spørsmål til innvandring og integrering. Men for mange av de andre svenske deltagerne fremsto slike problemstillinger som et forsvar av Sverigedemokratene.

Enkelte av de svenske deltagerne skulle skrive kritisk om sine erfaringer. Først ut var kulturredaktøren i Göteborgs-Posten, Björn Werner, som i en kraftig salve skrev at «den norske forsamlingen befant seg langt inne i en blåbrun konsensus der samarbeid med populistiske partier har blitt till normalitet» og der «motsvar fra kritiserte minoriteter» har blitt «ett forkastelig uromoment i den offentlige samtalen».

Werner skrev videre om at Sverige står stolt i stormen som en «humanitær stormakt», og at Norges og Sveriges ulike krigserfaringer muligens ligger til grunn. Det faktum at vi var okkupert av nazistene skal ha gjort oss til et særlig nasjonalistisk folkeferd, i motsetning til Sverige som fri fra krig har kunnet stå oppreist «i den metafysiske kampen mellom lys og mørke …», mente Werner.

Mye snus altså på hodet. En vrang leser ville kunne tolke det som om Werners mener at tyskerne et stykke på vei lyktes i å nazifisere Norge. Men mest vitner det om et selvbilde som kan forklare noe av det svenske debattklimaet. For det som ikke inngår i Werners tablå er at svenskekongen og stor deler av hæren var tyskvennlig, at Kong Haakon og regjeringen ble nektet innreise til Sverige, at den tyske krigsmaskinen til Norge var avhengig av velvillig transport av materiell og jernmalm gjennom Sverige, og at mange flyktninger ble sendt i retur av fascistvennlige grensevakter. Hvis man virkelig vil finne et undertrykt nasjonalt narrativ, er det bare å se over grensen.

Likevel er det brunskvettingen til Werner som er mest interessant. Vi som var i Göteborg var en sammensatt gjeng av sosialister, sosialdemokrater, konservative og liberale. Ingen tok til orde for at SD skulle inn i regjering. Flere av oss har markert oss som knallharde kritikere av den nasjonalkonservative populismen som brer om seg i Europa og USA. Likevel tok Werner frem det brune stempelet.

Å omtale noen som fascist en alvorlig anklage som krever presisjon. I en normal debatt ville Werner moderert seg. Men da Dagbladet-journalist Inger Merete Hobbelstad skrev et svar og lurte på hva han mente, trakk Werner bare på skuldrene og gjentok beskyldningene på paternalistisk vis: «Jeg forstår at Hobbelstad ikke ser seg på selv som blåbrun. At det er hun som holder den humanistiske fanen høyest når hun setter grenser på samme måte som SD setter grenser hver gang de blir kalt F-ordet», skrev Werner, som avsluttet med at det uroer ham at Hobbelstad ikke forstår at hun («söta bror») er brun i kantene.

Det ser heller ikke ut til at Göteborgsposten ønsker flere kritiske innlegg. De valgte i stedet å gi ordet til Henrik Arnstads norske tvillingbror, Dag Herbjørnsrud, som rigget opp et enda brunere tablå enn Werner, der «åsiktskorridoren», som Werner mener ikke eksisterer i land med ytringsfrihet, likevel finnes – i Norge.

For noen av oss fremstår Sverige som kroneksempelet på hvor galt det kan gå når politikere og offentligheten legger lokk på den offentlige samtalen. Det har oppstått et eget begrep, åsiktskorridoren (meningskorridoren), som beskriver hvordan de fleste former for kritikk av høy innvandring og konsekvensene av den har blitt satt i skammekroken. Mye av den underliggende logikken i denne formen for moraliserende offentlighet har vært at det som er sant, kan være skadelig. Like ens at man nesten av nødvendighet må innta motsatt posisjon av det innvandringskritikerne mener, uavhengig av saklighet (illustrerende nok uttalte en annen svensk kulturpersonlighet i Gøteborg at vi må slutte å snakke om eliter, fordi slike merkelapper er høyrepopulismens språk).

Resultatet er at det svært problematiske høyrenasjonalistiske Sverigedemokratene (SD) nå er blitt et av Sveriges største partier. For de andre partiene og brorparten av den artikulerte offentligheten har SD vært både en (kortvarig) velsignelse og en forbannelse. I og med at SD er politisk uspiselige har man kunnet skyfle all innvandringskritikk over dørstokken til SDs partikontorer. Det er egentlig et ganske imponerende stort feilgrep av svenskene. Det har ført fører til et bonusproblem: I et liberalt demokrati er kunnskap og viten – og sannhet – et helt grunnleggende premiss. Uten sannhet og ærlighet forkludres evnen til å skille mellom rett og galt. Når man insisterer på at bare fascister snakker om innvandringens utfordringer, vil velgerne velge fascister som er villige til å gjøre jobben.

Werners eget bidrag på konferansen var at alt snakk om åsiktskorridoren er det reneste tøv. Fordi det er ytringsfrihet i Sverige. Det er umulig å forestille seg at Werner selv mener at det er et overbevisende argument. At Werner ikke skulle forstå at det ikke bare er jus som setter grenser for en fri og åpen debatt er rett og slett utenkelig. Det er som å hevde at sosial kontroll ikke eksisterer.

Det er noe veldig merkelig med Werners stempelbruk. Han vet selvfølgelig bedre. Så hvem er det han egentlig snakker til? Kan det være noe i det Lars Anders Johansson ved den svenske tenketanken Timbro skrev på Minerva nylig? Nemlig at vi som var til stede på konferansen, egentlig var «statister i et hjemlig svensk drama»?

Werner er bekymret for norsk debattkultur, «denne tilstanden med fem år av høyrepopulistisk direkte makt» som har «gravd seg dypt ned den norske tilværelsen». Werner har tilsynelatende ikke fulgt med. Frp er en konstant og ofte fortjent prügelknabe i offentligheten. Det går ikke en dag uten at kronikører og kommentatorer høvler over partiet.

Men det som forundrer, er at Werner ikke ser hva som har «gravd seg ned» i den svenske tilværelsen: Et ordskifte der liberale, sosialister og sosialdemokrater uten blygsel blir øremerket som fascister hvis man trår det minste utenfor den opptråkkede stien.

Og hva er forbrytelsen? Å stille helt naturlige spørsmål ved et land der nesten 20 prosent av befolkningen stemmer på et parti med en nazistisk fortid. Altså et land med alvorlig demokratiske utfordringer fordi så mange mennesker ikke finner en åpning for sine bekymringer i den massive veggen av uvilje til å diskutere innvandringens følger. Da er de nemlig fascister, og hvem orker å stå oppreist med slikt rundt halsen?

Innlegget var publisert i VG 21. november 2018.

Publisert: 13. april 2023