Ytringsfrihet: Grensen ingen kan definere
Kristian Tonning Riise svarer Anne Holt om ytringsfrihet: «Ett eller annet sted» må det gå en grense for hvor krenkende en ytring har lov til å være før den er straffbar, mener Anne Holt. Men hvor skal denne grensen gå, og hvem skal bestemme? Innlegget er på trykk i Dagsavisen.
Publisert: 20. desember 2013
Av Kristian Tonning Riise, rådgiver i Civita.
«Ett eller annet sted» må det gå en grense for hvor krenkende en ytring har lov til å være før den er straffbar, mener Anne Holt. Men hvor skal denne grensen gå, og hvem skal bestemme?
I en kronikk i Dagsavisen i går kritiserer Holt mine betraktninger om ytringsfriheten i en artikkel i Aftenposten 16. desember. I kronikken min argumenterer jeg for at også de mest ekstreme ytringene må ha et juridisk vern, og at §135a i straffeloven («rasismeparagrafen») derfor bør fjernes.
Ytringsfriheten har grenser. Loven bør, etter mitt syn, kunne ta stilling til hvorvidt en ytring truer noens personlighetsvern, eller representerer en farlig oppfordring til vold. Det jeg derimot ikke mener at loven bør ta stilling til er krenkningsgraden på en ytring. Det er ganske enkelt ingen rettighet ikke å bli krenket i et liberalt samfunn. Det må gjelde både milde krenkelser og grove krenkelser, samme hvor ubehagelig vi synes de siste er.
Holt forsøker også å definere alt annet enn offentlig forhåndskontroll ut av sensurbegrepet. Det var altså ikke sensur, ifølge Holt, da Salman Rushdies «Sataniske vers» ble forbudt i India syv dager etter den var publisert? Hun har rett i at §135a ikke legitimerer forhåndssensur, men poenget med loven er like fullt å fjerne en viss type ytringer fra det offentlige rom, samt skremme andre fra å ytre lignende. Da kan hun ikke hevde at retten til å lytte og imøtegå er uberørt.
Holt mener det er en avgjørende prinsipiell forskjell på offentlig forhåndskontroll og etterfølgende straffeforfølgelse, men gjør helomvending på dette prinsippet når hun senere i kronikken ikke har noe problem med forbud mot Holocaust-fornekting. Ser hun virkelig ikke hvor dypt problematisk det er å forby historisk revisjonisme? Konsekvensene av slik prinsippløs tenkning ser vi i tilfellet med folkemordet på armenerne. I Tyrkia er det forbudt å mene at det daværende tyrkiske/osmanske keiserriket bedrev systematisk utrydning av armenerne under første verdenskrig. I Frankrike er det forbudt å fornekte folkemordet på armenerne. Begge land har dermed lover som umuliggjør noen diskusjon om en hendelse snart 100 år tilbake i tid.
Holts kronikk kan i grunnen oppsummeres med at det er mange ytringer hun ikke liker, og som hun derfor mener kan straffeforfølges. En slik holdning er ikke spesielt liberal eller tolerant. Jeg vil legge til at den også er ganske farlig.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 20.12.13.
Relatert
Faktisk helt feil om valget i Oslo
Bedre grunner for å slå sammen lokalvalg og stortingsvalg
Felles dato for stortings- og lokalvalg har flere fordeler enn ulemper
Penger og politikk: LO går over streken
Verdikampen mot det autoritære
