Vil den norske tilliten forvitre?

Den generelle tilliten – det vil si hvorvidt vi stoler på folk i sin alminnelighet – er høy i Norge. Historiske årsaker som lavt konfliktnivå, høy grad av likhet – både etnisk, kulturelt og økonomisk – og ikke minst liberalt demokrati med en fungerende rettsstat og gode institusjoner, er avgjørende for den høye tilliten, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Dagsavisen.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 2. juli 2015

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

At staten er sterk (som ikke må forveksles med stor) bidrar til at vi kan senke skuldrene i møte med naboen. Vi vet at staten beskytter vår eiendom. Det gjør det lettere å stole på våre medborgere. At vi stoler på andre mennesker fører igjen til at vi lettere blir kjent og utvider tilliten: Vi samarbeider i alt fra garasjelag til frivillige organisasjoner, men jussen henger hele veien med som et bakteppe. Det vil ikke hjelpe naboen at han er ansatt i embetsverket hvis han gjør underslag i borettslaget. Vi har likhet for loven og lite korrupsjon. Og likheten for loven preger også vår egalitære samfunnskultur: Det skal ikke være forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo.

Politisk forveksles ofte norsk egalitær kultur og likhet med fravær av ulikhet. Da fanger man ikke essensen i likhetsbegrepet, som er likeverd. Vi tåler en viss grad av forskjeller og ulikheter så lenge de er skapt på et likeverdig grunnlag og ikke av forskjellsbehandling og privilegier.

Velferdsstatens betydning for tillit må nyanseres. De som overvurderer velferdsstatens betydning, tror at vår velferdsmodell enkelt kan overføres til andre land. Man glemmer at tillit først og fremst er en forutsetning for velferdsstaten. Høy generell tillit gjør at felles velferdsordninger anses som fornuftige ordninger av en stor majoritet. Vi vet på den ene siden at statlige institusjoner relativt effektivt driver inn skatter og slår ned på forsøk på juks. På den andre siden er det å snylte ansett som sosialt uakseptabelt, og vi stoler på at folk flest skjønner at velferdsstaten er et spleiselag som alle må bidra til. Men skjønner alle dette i dagens Norge? Er vi naive? Ser vi tendenser til at tilliten forvitrer? På generelt nivå er tilliten i Norge høyere enn noen gang. På tross av det venstresiden ofte frykter, blant annet liberalisering og globalisering, har den generelle tilliten økt i Norge siden 1980. Andre vil kanskje bli overrasket av at heller ikke den økte innvandringen har påvirket den generelle tilliten nevneverdig. Men generell tillit forklarer ikke alt.

Undersøkelser fra Sverige og Danmark viser at mangfold som følge av innvandring kan ha negativ effekt på tilliten, når denne måles på lokalt nivå. At det samme gjelder for Norge er ikke usannsynlig. Teoretisk kan dette forklares med at mangfold og etnisk ulikhet gir lavere gjennomsnittlig tillit, fordi innvandrere kommer fra lavtillitssamfunn og bringer med seg lave tillitsnivåer. Videre kan normer, sosial adferd og kultur være forskjellige, slik at man ikke utvikler kontaktpunkter hvor tillit kan utvikles.

Kombineres økt flerkultur med økonomisk stagnasjon, økt økonomisk ulikhet og arbeidsløshet, kan den lokale tilliten være ekstra utsatt. I boken Den svala svenska tilliten (2013), skrevet av Lars Trägårdh, Susanne W. Lundåsen, Lars Svedberg og Dag Wollebæk, antydes flere forhold som viktige for tillit i nærmiljøet. Lavt innbyggertall, kulturell likhet, det at folk hilser på hverandre i lokalmiljøet og tar ansvar for det nære fellesskapet henger ofte sammen med høy lokal tillit. Forfatterne viser at områder i Sverige hvor det bor mange innvandrere har lavere lokal tillit. Slike problemer kan vi også få i Norge. Hvordan vi løser dette problemet er vanskelig å svare på, men verdier som ligger i det liberale demokratiet er utvilsomt viktige å beskytte.

Hvis grupper i det norske samfunnet begynner å oppfatte myndighetene som partiske eller ikke som deres myndigheter, vil det svekke tilliten på flere nivåer. Et integrert – og dermed sterkt – sivilsamfunn har vært viktig for at Norge har utviklet en sterk stat med høy tillit både til institusjoner og mellom folk flest. Et integrert sivilsamfunn utelukker ikke det flerkulturelle samfunn, men innvandring kan by på utfordringer, hvis tilliten til og oppslutningen om staten svekkes. Vi kan gjerne ha et flerkulturelt sivilsamfunn med store variasjoner, så lenge alle oppfatter statens lover som de øverste. Men et integrert sivilsamfunn handler ikke bare om at minoriteter må integreres i majoriteten. Minoritetsvern er også en del av rettsstaten og er viktig for tillit mellom ulike grupper. Det er ikke bare rettslig integrering, som at man anerkjenner lovens autoritet, som er viktig. Integrering i arbeidsmarkedet og i sivilsamfunnet som helhet er avgjørende. Spredt bosetningsmønster og lav grad av segregering kan være viktig for lokal tillit. Det er positivt at den generelle tilliten ikke er svekket av innvandring, men man må også ha med seg at konkrete og lokale forhold er avgjørende.

Den nordiske modellen er langt på vei en suksess, men stiller høye krav til utdanning og produktivitet blant dem som er i arbeid. Det tenkes at tendenser til et samfunn hvor majoriteten lykkes og er innenfor arbeidsmarkedet, tjener relativt godt og har høy privat velferd, samtidig som en stor minoritet står utenfor arbeidsmarkedet og i høy grad er avhengig av offentlige overføringer, kan svekke tilliten i Norge. Det er mulig at denne effekten vil forsterkes, hvis de som er utenfor, i tillegg har innvandrerbakgrunn. Man må derfor ha konkrete ideer om hvordan innvandrere skal lære seg språket og skaffe seg produktivt arbeid. Skal vi ivareta den høye tilliten må både de innenfor og de utenfor arbeidsmarkedet anerkjenne at det er produktivitet og arbeid som finansierer velferden og at man må gjøre sin plikt før man krever sin rett.

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 2.7.15. Se også nytt Civita-notat:

Civita-notat nr. 16 2015: Den nordiske tilliten

Tilliten i Norge og Norden er høy sammenlignet med tilliten i resten av Europa og verden. I dette notatet forsøker vi å forklare hvorfor det er slik.

Betydningen av sterke stater – dvs. rettsstater eller det vi kaller liberale demokratier med effektive institusjoner – står sentralt. I tillegg vektlegges Nordens historiske egenart, en fri økonomi, velstand og et høyt utdanningsnivå som viktige årsaker til de høye tillitsnivåene. Velferdsstaten og sosial, kulturell og økonomisk likhet anses også som viktige for tillit, men kanskje er velferdsstaten en funksjon av fri økonomi og høy tillit, heller enn omvendt.

Vi ser også på ulike hypoteser om hva som truer det høye tillitsnivået i de nordiske landene. Når man måler tillit lokalt, ser man enkelte utfordringer.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_16_2015