Uklart om voldtekt og juss
Anne Bitsch er bekymret for voldtektsofres rettsbeskyttelse, og hun liker ikke «liberalistiske» synspunkter. For øvrig er det ganske uklart hva hun egentlig mener, skriver Torstein Ulserød hos Aftenposten.
Publisert: 26. november 2014
Av Torstein Ulserød, jurist i Civita.
I en artikkel i Aftenposten 21.11 svarer Anne Bitsch på en kronikk jeg hadde 18.11 om voldtektslovgivningen.
Min kronikk var et innlegg mot et konkret forslag til utvidelse av voldtektsbestemmelsen i straffeloven, som nå er til vurdering i Justisdepartementet. Det går kort fortalt ut på å innføre såkalt samtykkeregulering, det vil si at manglende samtykke til seksuell omgang gjøres til et selvstendig vilkår for å dømme noen for voldtekt.
Min hovedinnvending er at en slik lovbestemmelse vil kunne skape alvorlige rettssikkerhetsproblemer for tiltalte i voldtektssaker.
Kronikken er basert på et Civita-notat der den politiske konteksten for forslaget drøftes, og Bitsch kommenterer også dette notatet.
Det er ikke plass til å gå nærmere inn på selve diskusjonen her, og jeg henviser derfor bare til Civita-notatet for interesserte lesere. Her vil jeg nøye meg med å kommentere innlegget til Bitsch, som til dels reiser andre spørsmål enn jeg har tatt opp, og som dessuten retter diverse beskyldninger mot meg.
Bitsch er enig i min hovedkonklusjon om at forslaget om å innføre samtykkeregulering i voldtektsbestemmelsen er en dårlig idé, og at det neppe er mangler ved lovteksten som er problemet i voldtektssaker.
Likevel er hun svært kritisk.
Det er ikke bra for min troverdighet at jeg kan plasseres på høyresiden politisk, ser det ut til. Dessuten er jeg, i følge Bitsch, både kunnskapsløs og «uredelig» og begår en rekke «grunnleggende feil».
Men selv om Bitsch karakteriserer min drøftelse av voldtektslovgivningen som «høyrevridd tåkeprat», har hun tydeligvis fått mye ut av det jeg har skrevet, siden hun har klare oppfatninger om hva jeg mener og hva som er mine motiver.
Jeg har angivelig «et liberalistisk syn om at staten skal være livssynsnøytral», og at staten «derfor ikke skal drive med holdningsendrende arbeid for å bekjempe voldtekt».
Hvor Bitsch har dette fra er ikke godt å si.
Jeg har stilt spørsmål ved om en utvidelse av voldtektsbestemmelsen i straffeloven er et godt virkemiddel i et slikt holdningsskapende arbeid, og jeg har kritisert forestillingen om holdningsproblemer i befolkningen som hovedforklaringsmodell for voldtekt.
Det betyr selvsagt ikke at jeg er imot holdningsskapende arbeid per se. Betydningen av å bidra til en sunn seksualkultur har jeg også eksplisitt understreket.
Som en motvekt til mine «høyrevridde» synspunkter presenterer Bitsch seg som den nøytrale forskeren, som etterlyser empiri og retter opp faktafeil.
Som profilert feminist og ansatt ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK), er det selvsagt ingen grunn til å mistenke Bitsch for selv å være politisk farget på noen måte.
Jeg skal derfor avstå fra å spekulere i hennes motiver. Men vi kan gjerne diskutere fakta og empiri.
La oss først ta faktafeilen Bitsch beskylder meg for, selv om dette nødvendigvis blir en litt teknisk diskusjon om lovtolkning.
Bitsch mener jeg har misforstått innholdet i straffelovens § 200 når jeg hevder at denne bestemmelsen også kan anvendes på forhold som må regnes som seksuell omgang.
Jeg har hevdet at tilfeller av ufrivillig seksuell omgang som ikke rammes av noen av alternativene i voldtektsbestemmelsen (straffeloven § 192), som et minimum vil kunne straffes etter § 200, som rammer den som «foretar seksuell handling med noen som ikke har samtykket til det».
Poenget mitt var å vise at det virker lite sannsynlig at det skulle finnes noen tenkbare tilfeller av ufrivillig seksuell kontakt som ikke er dekket av gjeldende straffebud om seksualforbrytelser, selv om alle slike handlinger hverken er, eller bør være, definert som voldtekt.
I straffelovens kapittel om seksualforbrytelser er «seksuell handling» og «seksuell omgang» sentrale begreper. Seksuell omgang betegner de mest intime handlingene, som for eksempel samleie, og avgrenses nedad mot seksuell handling, som betegner mindre intime former for seksuell kontakt.
Bitsch har altså rett i at seksuell handling dekker «mindre alvorlige seksuelle handlinger som uønsket beføling». Men hun tar feil når hun skriver at det «bare» dekker slike mindre alvorlige forhold.
Dette «bare», som Bitsch har lagt til i sin tolkning, finnes det ingen støtte for verken i Ot.prp. 22 (2008-2009), som Bitsch viser til, eller i andre relevante kilder.
Når man ser de ulike straffebudene om seksuallovbrudd i sammenheng og leser forarbeidene til disse, er det tvert imot rimelig klart at § 200 må leses med et uskrevet tillegg om at denne bestemmelsen gjelder, med mindre handlingen rammes av strengere straffebud.
Bitsch hevder videre at «det er lite som tyder på at jeg har lest» forskning som jeg viser til. Dette gjelder blant annet forskning som handler om mødres vold mot barn som jeg ifølge Bitsch «refererer til for å vise at kvinner er like voldelige som menn, om ikke mer».
Det er fristende å svare at det er lite som tyder på at Bitsch har lest notatet mitt særlig nøye.
Poenget med å vise til denne forskningen var ikke å vise at kvinner generelt er like voldelige som menn. Det er heller ikke mulig å tolke det jeg har skrevet som at jeg tror det er dette denne forskningen viser. Forskningen gjelder vold mot de minste barna.
Uansett burde det være rimelig klart at poenget med å bruke denne forskningen, og den politiske behandlingen av den, var å vise at det opereres med dramatisk forskjellige forklaringsmodeller på henholdsvis voldtekt og vold mot kvinner begått av menn, og vold og overgrep begått av kvinner.
Jeg henviser til notatet for en nærmere drøftelse.
Siden Bitsch er opptatt av faglig presisjon vil jeg avslutte med et par innspill som gjelder hennes omgang med juridiske spørsmål.
Hun har gjennomgått en rekke voldtektssaker for domstolene og funnet eksempler på frifinnelser som hun mener ikke er «fattet i tråd med lovgivers intensjon om at sex skal være frivillig». Hun viser til en liste med dommer som kan leses i en høringsuttalelse fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.
Disse dommene er, ifølge Bitsch, eksempler på saker «som kan tenkes å ikke bli straffeforfulgt med den nåværende lovteksten».
Jeg har også lest høringsuttalelsen fra STK, og det er fremdeles ganske uklart for meg hva Bitsch og STK egentlig mener at disse dommene viser og hvilke konklusjoner vi bør trekke på bakgrunn av disse sakene.
I det hele tatt er omtalen av disse sakene preget av en ganske rotete argumentasjon og en rekke merkelige uttalelser som vitner om manglende oversikt over strafferetten som fag.
Bitsch skriver for eksempel at disse «frifinnelsene ser ikke ut til å handle om at man fant direkte bevis for at fornærmede løy» – som om dette er den sentrale problemstillingen i straffesaker.
Det sentrale spørsmålet i en straffesak er om retten er overbevist om tiltaltes skyld. Tiltalte skal frifinnes, hvis det er rimelig tvil, som det heter, om skyldspørsmålet . Og tvil kan det selvsagt være selv om man ikke har «bevis for at fornærmede løy».
Bitsch viser i sitt svar også konsekvent til Ot. prp.22 (2008-2009) som «forarbeidene» til loven. Dette dokumentet gjelder den nye straffeloven som ennå ikke er trådt i kraft. Det er ikke helt irrelevant å vise til dette, men når man viser til «forarbeidene» er det vanlig å bruke forarbeidene til gjeldende lov.
Bitsch avslutter med å skrive at det finnes en del saker der kvinner og menn ikke gis den rettslige beskyttelsen mot overgrep som de har krav på etter norsk lov. Det er godt mulig, uten at det er helt lett å se hvordan Bitsch og STK har godtgjort at det er slik.
Men selv om det skulle forholde seg slik, står ikke denne virkelighetsbeskrivelsen i noen motsetning til de synspunktene på lovgivningen som jeg har tatt opp.
Det er ikke helt lett å forstå hvordan Bitsch mener voldtektsdebatten bør foregå og hva vi helst bør diskutere. Det kan se ut som hovedanliggendet hennes i denne omgang har vært å si klart i fra om at «høyrevridde» stemmer i alle tilfeller bør holde seg unna debatten.
Innlegget er publisert på Aftenposten.no 26.11.14. Se også:
Civita-notat nr. 23 2014: Bør voldtektslovgivningen brukes som et likestillingspolitisk virkemiddel?
I handlingsplanen mot voldtekt 2012-2014, som ble lagt frem av Stoltenberg II-regjeringen, og som nå videreføres av Solberg-regjeringen, er et av tiltakene at voldtektslovgivningen skal vurderes med tanke en utvidelse av voldtektsbegrepet ved innføring av såkalt samtykkeregulering. Lovforslaget, som går ut på å utvide voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 192, slik at ”seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til handlingen” skal dømmes som voldtekt, er nå til behandling i Justisdepartementet.
Rettssikkerhetsproblemene som følge av den vanskelige bevissituasjonen en slik samtykkeregulering vil skape har vært påpekt av mange, blant annet Justisdepartementet selv. For å forstå hvorfor det likevel er mange som ønsker en lovbestemmelse som skal ”sikre at alle tilfeller av ufrivillig seksuell omgang rent faktisk blir pådømt som voldtekt”, som det heter i høringsnotatet, må vi se nærmere på konteksten for dette forslaget. Denne konteksten handler om likestillingspolitikk, og en vilje til å bruke straffeloven til å sende «signaler» til en befolkning som angivelig har feil holdninger.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_23_2014
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Et politi som bærer våpen, gir trygghet
Hva kan markedet fortelle oss om kriminalitetsutviklingen i Oslo?
Om EU-domstolens rolle
EU-domstolen er av og til kritisert for å være ‘aktivistisk’. Dette kan bygge på en for snever oppfatning av EU-domstolens rolle, men kan også skyldes uenighet om enkelte av dens avgjørelser.