Politikk og samfunn

Tajik roter med narkotika

Arbeiderpartiets ledende justispolitiker roter til den nye narkotikadebatten ved først å gi inntrykk av at Bent Høie bare dilter etter hennes parti, og deretter å påstå at han går inn for legalisering. Torstein Ulserød på Minervanett.no.

Torstein Ulserød

Publisert: 14. oktober 2016

Stadig flere land har de siste årene lagt om narkotikapolitikken. Dette har skjedd i erkjennelse av at den førti år lange krigen vi har ført, ikke kan forsvares lenger. De brutale virkemidlene har påført enkeltmennesker og samfunn enorme lidelser og kostnader, og i en grad som er fullstendig uproporsjonal målt mot resultatene man har oppnådd. Det er nemlig lite som tyder på at den massive bruken av straff har ført til vesentlig mindre bruk av narkotika enn vi ellers ville hatt.

Norge er ikke uberørt av utviklingen internasjonalt, og norske politikere er heldigvis ikke immune mot kunnskap om hvordan politikk virker. Retorikken har endret seg, og i dag snakker norske politikere heller om skadereduksjon, helse og menneskerettigheter enn om nulltoleranse og krig. Også i praksis har det skjedd endringer de siste årene. I erkjennelse av at det er meningsløst å straffe slitne rusmisbrukere med bøter og fengsel, er noen av de mest åpenbart urimelige utslagene av forbudspolitikken blitt forsøkt mildnet ved å praktisere alternativer til straff og vri fokuset over på behandling av rusmisbrukere.

Men Norge har fortsatt et av de høyeste straffenivåene for narkotika i Europa, og vi er et av stadig færre europeiske land som fremdeles straffer bruk og besittelse av brukerdoser med bøter og fengsel. Prinsipiell debatt om en alternativ ruspolitikk har norske politikere holdt seg langt unna. Inntil nå.

Høies paradigmeskifte

Helseminister Bent Høie har nylig i tatt til orde for at helsetjenesten, ikke justissektoren, skal ha ansvar for oppfølgingen av dem som tas for bruk og besittelse av narkotika. Han begrunner dette med at ”straff og bøter mot narkotikabruk og besittelse ofte gjør mer skade enn gagn på både samfunn og den enkelte, ” og fastslår at ”prinsippet om hjelp, ikke straff, er det veien videre må bygges på.” Høies forslag er et innspil til Høyres programarbeid, og det gjenstår å se om Høie får med seg sitt eget parti på dette. Detaljene i utformingen blir i alle tilfeller avgjørende for om dette virkelig blir en radikal reform.

Men det er liten tvil om at det Høie foreslår er radikalt. Dette er et prinsipielt brudd med nulltoleranse-regimet. Høie understreker at han er for et fortsatt forbud mot narkotika, men forslaget hans kan ikke forstås annerledes enn at han ønsker en de facto avkriminalisering av bruk og besittelse. Det vil si at vi fortsatt vil straffe grovere narkotikaforbrytelser (smugling, salg osv), og at det fortsatt vil være forbudt å bruke narkotika, men at trusselen om straff for bruk og besittelse fjernes, og at slike overtredelser behandles som et helseproblem, ikke som alvorlig kriminalitet.

Når folk aner at et paradigmeskifte er på gang, reageres det gjerne ulikt, avhengig av hvor man står. Mange kommer til å kjempe imot. Noen fordi de er oppriktig overbevist om at Høies linje er feil, andre fordi de har all interesse av at ting fortsetter som før. Og noen vil gjerne gi inntrykk av at de lenge har vært minst like progressive som de som nå går foran. Arbeiderpartiet, med justispolitiker Hadia Tajik i spissen, prøver seg nå på dette, samtidig som partiet åpenbart ikke vil risikere å støte fra seg velgere som fortsatt støtter en tøff narkotikapolitikk.

Velkommen etter

Tajiks hovedbudskap har vært et slags ”velkommen etter” til Høie. Tajik viser i et innlegg i Aftenposten 11.10. til at hun selv, sammen med andre Ap-politikere, i februar i år skrev en kronikk i Dagbladet der de tok til orde for at ”sterkt rusavhengige i større grad” bør få ”hjelp av helsevesenet når de tas for bruk og besittelse av rusmidler”. Tajik syns ”det er gledelig når Bent Høie nå også sier han ønsker det samme”, og håper at ”det kanskje endelig er mulig å få til forandring, når de to statsbærende partiene signaliserer noe av det samme.”

Men det Høie har tatt til orde for er på ingen måte ”det samme” som Tajik og hennes partifeller tidligere har gått inn for. Ap-politikerne var i kronikken i Dagbladet krystallklare på at narkotikasaker skal håndteres av domstolene, og at trusselen om straff må bestå. Tajik og Ap har aldri argumentert for fjerne trusselen om straff for narkotikabruk. Og hun gjør det heller ikke nå.

Vil fortsatt straffe

Tajik gjør det nemlig klart at hun mener det er uaktuelt å fjerne straffetrusselen for bruk og besittelse: ”Hvis bøter er totalt utelukket, i alle sammenhenger, så har vi i realiteten fått en de facto legalisering av ulovlige narkotiske stoffer. Det mener jeg ikke er hensiktsmessig.” Videre slår hun fast at ”alle som trenger hjelp, skal få hjelp”, som om dét er det kontroversielle spørsmålet. Samtidig mener hun at unge som prøver narkotika ”for spenningens skyld (..), trenger å oppleve at straffbare handlinger faktisk medfører en reaksjon.”

Som leder for programarbeidet i det såkalt statsbærende partiet hun representerer, hadde Tajik nå en anledning til å bidra til reell nytenkning på et område som er overmodent for reform. Det er bare å konstatere at Tajik gjør hva hun kan for å skusle bort den muligheten. Tajik vet selvfølgelig godt at Høies forslag er noe prinsipielt annet enn utspillene om styrking av rusomsorgen, som har vært omtrent det eneste norske politikere, inkludert Tajik selv, har oppvist av nytenkning på narkotikafeltet de siste 40 årene.

I stedet for å gi Høie oppriktig anerkjennelse for viljen til å tenke nytt, forsøker Tajik først å ta æren for denne nytenkningen, noe hun absolutt ikke fortjener, fordi hun faktisk ikke har tenkt nytt slik Høie nå gjør. Deretter gjør hun sitt beste for å ødelegge tilløpene til en ryddig debatt ved å sause sammen begrepene legalisering og avkriminalisering.

Tajik vet selvfølgelig godt at det ikke er legalisering Høie har tatt til orde for. Likevel later hun som det er det. Noen annen grunn til å gjøre dette enn å forsøke å skremme med at Høie er for liberal, er det vanskelig å tenke seg. Og til slutt kommer hun med en variant av den samme sirkelargumentasjonen som har vært standard fra norske politikere hver gang noen har antydet at det går an å tenke nytt: Vi må jo straffe det som er straffbart. Eller som Tajik sier: brukerne må ”oppleve at straffbare handlinger faktisk medfører en reaksjon”.

Vel, det er jo nettopp hva denne reaksjonen eventuelt bør være, vi nå diskuterer. Og avkriminalisering, slik Høie i praksis foreslår, innebærer nettopp at de ”ulovlige narkotiske stoffene” forblir ulovlige, slik Tajik, og Høie, mener er avgjørende. Men bruk og besittelse kan gjøres straffritt, som er noe annet enn lovlig. Og man kan fortsatt reagere, men da med administrative sanksjoner, som er noe prinsipielt annet enn straffesanksjoner. Slik man for eksempel får et gebyr hvis man feilparkerer, uten at man av den grunn havner i strafferegisteret eller risikerer fengsel hvis man ikke kan betale.

Gamle antakelser eller lederskap?

Tajik og andre politikere som vil fortsette å dømme narkotikabrukere til bøter og fengsel (om de er ressurssterke eller ikke, spiller her ingen rolle), bør nå avkreves solid dokumentasjon for at slike virkemidler har positive effekter som langt overstiger kostnadene for samfunnet og den enkelte. Det er absurd at man må ha forskningsmessig belegg for effekter hvis man vil senke en skattesats med noen promille, mens man kan bøtelegge og fengsle så mye man vil, basert på Justisdepartementets antagelser om hvordan det hele virker.

Høies forslag om det som i praksis vil være avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika er et eksempel på modig politisk lederskap, noe vi ikke ser altfor ofte i norsk politikk. Undertegnede har endog kritisert både Høie og andre i regjeringen for mangelen på nytenkning på dette området, før dette forslaget. ’

Tajiks reaksjon på Høies utspill er et skoleeksempel på det motsatte av lederskap. En mindre konstruktiv form for politisk virksomhet er vanskelig å tenke seg. Et statsbærende parti burde ha noe mer å bidra med i denne viktige debatten.

Innlegget var publisert på Minervanett.no fredag 14. oktober 2016.