Forbud og skade
Passasjerskip av Titanics type hadde mange flere livbåter før myndighetene påbød skipene et visst antall, og at Titanic fulgte kravene til punkt og prikke. Den samme effekten gjelder størrelsen på kjernekapitalen til banker før kapitalkravsreglene. Banker var altså mer solide før myndighetene påbød dem et visst soliditetsnivå. Å påby og forby er ikke alltid det mest hensiktsmessige virkemidlet mot uønsket atferd her i verden, skriver Morten Kinander i DN.
Publisert: 12. juli 2012
Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita.
I DN 7. juli hevder advokat Gullhaug at jeg er på «ville veier». Jeg hevdet nemlig at det går en grense for hva det er akseptabelt for lovgiver å blande seg i, og at lovgiver burde respektere et grunnleggende prinsipp om at bare den atferd som skader andre, bør være forbudt. Dette følger av det grunnleggende liberale prinsippet, om at flest mulig av individets egne valg bør respekteres i den forstand at staten bør tolerere forskjellige livsvalg, hvor rare de enn måtte framstå. Til og med de åpenbart skadelige valgene, altså, så lenge de ikke er skadelige for andre. Leser man forarbeidene til vår nye straffelov har også dette utgangspunktet fått et navn; skadefølgeprinsippet. Dette er, som jeg fremhever, ikke noe klart prinsipp som gir svar i alle tilfeller, og særlig vanskelig er det å trekke grensen for hva som er skadelig for kun en selv. Hva når min drikking fører til at min produktivitet går ned? Skal drikking forbys?
Min kritikk var basert på at dette prinsippet i bare liten grad er gjennomført i praksis, og at det var synd.
Gullhaug trakk fram to eksempler på at jeg var på ville veier; arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven og forbudet mot dopingmidler til eget bruk utenom konkurranse. Hva gjelder det første, innvendes det at dersom arbeidstakere får jobbe så mye de vil, fører dette til økt fare for arbeidsulykker, og det må derfor settes en grense. Dette er jeg helt enig i; ingen bør få lov til å jobbe så mye at det blir farefullt. Men jeg ser ikke hvordan dette skal begrunne at advokatfullmektiger må gå hjem fra forhandlinger eller arkitektlærlinger ikke kan jobbe natten gjennom med et prosjekt. Hvorfor forby alt for å dekke de reelle tilfellene? Når det gjelder doping, virker det som om Gullhaug ikke har helt forstått kriminaliseringslogikken når hun synes det er oppsiktsvekkende at jeg ikke har fått med meg de kriminelle aspektene ved doping. Det er jo nettopp fordi det er et forbud at det blir kriminalitet av det hele. Som Nils Christie har sagt i over 50 år, kriminalitetsnivået i samfunnet er delvis et resultat av straffeloven. Jeg tror det andre veier å gå enn forbudets når det gjelder bekjempelsen av doping. Men når det først er forbudt, skal det mye til før det blir tillatt igjen. Det synes som at det er mye tyngre å oppheve forbud enn å forby handlinger.
Forøvrig kan det nevnes at passasjerskip av Titanics type hadde mange flere livbåter før myndighetene påbød skipene et visst antall, og at Titanic fulgte kravene til punkt og prikke. Den samme effekten gjelder størrelsen på kjernekapitalen til banker før kapitalkravsreglene. Banker var altså mer solide før myndighetene påbød dem et visst soliditetsnivå. Å påby og forby er ikke alltid det mest hensiktsmessige virkemidlet mot uønsket atferd her i verden.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 12.7.12.
Relatert
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.