Et brudd på taushetsplikten
En advokat har en ufravikelig taushetsplikt, både ifølge Reglene for god advokatskikk og ifølge straffeloven. Det hadde vært interessant å vite hvorfor Lippestad ser ut til å mene seg fritatt fra disse reglene, skriver Morten Kinander i Aftenposten.
Publisert: 22. april 2013
Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita.
Advokat Geir Lippestad har skrevet en bok om sin erfaring som forsvarer for Anders Behring Breivik. Ved lanseringen av den gir Lippestad oss et innblikk i advokat—klientforholdet i dette særegne advokatoppdraget. Det er gode grunner til at advokater sjelden skriver bøker om klientene sine. Det reiser nemlig dype advokatetiske problemstillinger. En advokat har en ufravikelig taushetsplikt, både ifølge Reglene for god advokatskikk og ifølge straffeloven. Det hadde vært interessant å vite hvorfor Lippestad ser ut til å mene seg fritatt fra disse reglene.
Konfidensielle opplysninger
I henhold Reglene for god advokatskikk (RGA), er det en «overordnet og grunnleggende rett og plikt» for advokater å holde klientforholdet, og de opplysningene som fremkommer i den forbindelse, konfidensielle. Dette er fremhevet som selve grunnlaget for at vi kan ha en rettspleie hvor en klient kan stole på sin advokat. Hvis man ikke kan stole på advokatene sine, er det lite igjen av rettsstaten. Advokaten er og til og med i prinsippet avskåret fra å opplyse om selve klientforholdet, da selvfølgelig med unntak for selve rettsforhandlingene og andre tilfeller der det er i klientens åpenbare interesse at advokaten går ut i f.eks. media for å fremme hans synspunkter.
Lest i sammenheng er denne bestemmelsen kanskje den viktigste i hele advokatetikken. Som det heter i RGA pkt. 3.2: «Det er av sentral betydning for advokatens virke at klienter og andre kan gi advokaten opplysninger som advokaten er forpliktet til ikke å meddele videre». I utgangspunktet skal det altså være uaktuelt for en advokat å snakke om klientforholdet sitt til andre – også kolleger. Dette gjelder særlig dersom uttalelsene ikke er klarert med klienten, men det er ikke åpenbart at det selv med samtykke er anledning til å uttale seg om forholdet. Det er særlig aktuelt som her, der det er tale om en klient som etter advokatens egen vurdering neppe er i mental balanse og evner å fatte veloverveide beslutninger. Det bør også fremheves at vi har å gjøre med utspill som ikke har som hensikt å fremme klientens interesser eller synspunkter. Lippestad uttaler seg utelukkende på vegne av seg selv og fremmer sine egne interesser.
«Som å argumentere med et barn»
I forbindelse med lanseringen kom Lippestad med en del opplysninger som det er all grunn til å diskutere i et advokatetisk lys.
Ifølge Lippestad «utviklet [Behring Breivik] etter hvert et syn på hva den forestående rettssaken skulle være. Det lot seg overhodet ikke forene med de rammer en rettsstat lever innenfor. Behring Breivik ønsket å bruke rettssaken til å stille et enormt antall mennesker til ansvar for at Norge var blitt multikulturelt». I tillegg var det å argumentere med Behring Breivik «som å argumentere med et barn», og han refererer til sin klient som «dette barnet». Han uttaler seg også om hendelser som holdt på å velte tillitsforholdet, og forteller at han på grunn av dette var redd for å miste oppdraget, og å fremstå uten troverdighet i åpen rett.
I tillegg forteller Lippestad at han ikke har hatt noe kontakt med klienten sin etter beslutningen om ikke å anke, og at Behring Breivik ikke har lest manuskriptet. Han kan altså ikke ha godkjent Lippestads prosjekt og hans uttalelser.
Prinsipper for hvem?
Dette er oppsiktsvekkende, og det er dramatisk. Lippestad har prosedert på at hans klient er tilregnelig, men Behring Breivik er visstnok likevel intellektuelt sett på et barns nivå. Og det altså ifølge hans advokat, den eneste støttespiller som Behring Breivik kan tenkes å ha i hele verden, og som advokatreglene legger opp til at advokaten skal være. Hovedproblemet er, foruten Behring Breiviks rettssikkerhet, hva slags standard dette setter for hva advokater kan tillate seg i en offentlig sammenheng. Om prinsippene ikke gjelder alle, gjelder de i grunnen ingen. Lippestad har ingen legitim offentlig rolle utover sin forsvarergjerning i denne saken, selv om saken har en voldsom og enestående offentlig interesse. Men ren samfunnsmessig interesse er altså ikke noe argument for å frita en advokat fra taushetsplikten. Slike fritak får advokater bare når det er snakk om å forhindre ny kriminalitet, selv om det selvfølgelig ikke medfører at det er media som er rette adressat.
Vi har altså å gjøre med et etisk prinsipp som setter skranker for hva man kan tillate seg som advokat, selv om informasjonen skulle ha en sterk offentlig interesse. Og det er ikke så rart. Det er jo nettopp funksjonen til etiske skranker; å forhindre en viss type atferd, selv om denne atferden skulle være ansett som ønskelig i seg selv. Og det er derfor vi har advokatetiske regler; for at klienter skal kunne stole på at advokatene ikke bruker dem og sakene deres til å skrive bøker og avsløre tanker, tilstander, holdninger og advokat-klientrelasjoner.
Straffbart
Det er heller ikke bare advokatetiske regler som knesetter et strengt fortrolighetsansvar for advokater. Til alt overmål har lovgiver funnet det nødvendig å lage en egen straffebestemmelse i straffeloven § 144, som gjør det straffbart for advokater, psykologer, leger, prester, etc å videreformidle informasjon som er dem «betrodd i stillings medfør». Overtramp mot dette kan straffes med fengsel i inntil seks måneder. Jeg sier ikke at Lippestad bør i fengsel, men straffebestemmelsen fremviser alvoret i det å snakke om sin klient til offentligheten.
Økonomisk kupp
Saken er spesiell, og mange vil kanskje mene at nettopp denne saken gjør at man kan se bort fra slike forhold. Og sjelden har vi vel sett en advokat med større distanse til sin egen klient. Men nettopp på grunn av sin særegenhet, stiller saken særlige krav til advokatens oppførsel. Det er ingen forhold ved denne saken som fritar Lippestad fra ansvaret om å forholde seg taus om sitt forhold til klienten. Man kan godt skjønne at Lippestad har både følelsesmessig behov og økonomiske interesse i å skrive om forsvareroppdraget sitt, og å fortelle om det i forbindelse med lanseringen. Første opplag er allerede revet bort, får vi opplyst. I tillegg er det oversettelser på gang. Lippestad har gjort et økonomisk kupp.
Spørsmålet er imidlertid hvor mange klienter som vil føle seg trygge på sine advokater hvis dette anses som advokatetisk holdbart.
Publisert på Aftenposten.no mandag 22. april 2013.