Demokrati

Opium for de intellektuelle?

Økonomiprofessor Kalle Moene er tidstypisk når han feirer den Marx som passer ham best, skriver Lars Peder Nordbakken.

Publisert: 4. juni 2018

Økonomiprofessor Kalle Moene er tidstypisk når han feirer den Marx som passer ham best.

Kalle Moene var blant de mest sjenerøse gratulantene, da han på 200-årsdagen etter Karl Marx’ fødsel, feiret Marx som demokrat, og samtidig ga han mye av æren for Joseph Schumpeters innovasjonsteori.

Det store Marx-jubileet har bekreftet at samfunnstenkeren Marx forsetter å sette spor etter seg. Ikke alle går så langt som å hevde at «vi er alle marxister», slik overskriften lød i Klassekampen på markeringsdagen. Det er mer typisk å finne intellektuelle som velger å hylle den Marx som passer dem best. 200 år etter Marx’ fødsel er det lett å glemme det en ikke liker, og beholde det man liker best. Kalle Moenes artikkel i DN 5. maiillustrerer dette til fulle.

Allerede i første setning trår økonomiprofessor Moene hardt til: «Det er grunn til å feire jubileet med fynd og klem – og med den demokratiske fanen høyt hevet. Autoritære regimer har uten grunnlag tatt Marx til inntekt for egen brutal undertrykking.» Det er et meget sjenerøst utsagn, og det følges opp med følgende: «det er viktig å korrigere det feilaktige bildet av Marx som antidemokratisk.»

Hvis Moenes demokratiske refleksjoner kun bygger på Marx’ kamp mot sensur og for egen ytringsfrihet, samt støtte til utvidet stemmerett, så har Moene helt rett. Men det blir for enkelt. Marx’ hovedprosjekt var et forsøk på å forklare og bevise hvorfor historien er styrt av klassekamp, at klasse er definert av den enkeltes forhold til produksjonsmidlene, at kapitalismens iboende selvmotsigelser nødvendigvis må lede til proletariatets revolusjon, som etter en periode med proletarisk diktatur vil avløses av «frihetens rike», det klasseløse samfunnet hvor «enhver kan yte etter evne, og motta etter behov».

Når Moene så lekende lett hopper over Marx’ hovedbudskap, slipper han også å bli brydd med noen ubehagelige konsekvenser av Marx’ tenkning. Som at enkeltmennesket er uløselig lenket til en klasse, og at vår relasjon til teknologi og et økonomisk system bestemmer innholdet i våre meninger og ideer, og ikke omvendt. For Marx var det historiens vilje som bestemte det alt vesentlige, og det var en illusjon å tro at man kunne motsette seg historiens vilje, slik den åpenbarte seg for Marx.

Når historiens lover på denne måten valser over menneskene, avtegner det seg et problematisk menneskebilde. Menneskeverdet reduseres, gjennom en avvisning av enkeltmennesket som et moralsk handlende vesen, utstyrt med fornuft og med evne til å ta ansvar for egne handlinger, når det sikres frihet til å fatte selvstendige beslutninger. For Marx var denne friheten illusorisk. Selv et begrep om rettferdighet var fraværende hos Marx.

Selv et begrep om rettferdighet var fraværende hos Marx.

Det blir ikke mindre problematisk når vi kommer til demokratiet. For hva er et demokrati uten et meningsfylt begrep om politisk frihet? Og hva er det egentlig å diskutere i et demokrati når både virkelighetsoppfatninger og meningene er forutbestemt av klassetilhørighet? Er det i det hele tatt mulig å se for seg politisk virksomhet i det perfekte klasseløse samfunnet, hvor alle interessemotsetninger per definisjon er borte, og hvor staten ikke lenger eksisterer?

En av det liberale demokratiets fremste egenskaper er jo å regulere meningsbrytning og idékonflikter på en åpen, rettferdig og sivilisert måte. Men hvem trenger noe slikt i et idyllisk samfunn uten idékonflikter og interessemotsetninger? Blir det ikke i drøyeste laget å antyde, slik Moene indirekte gjør, at det nærmest må bero på tilfeldigheter at Marx’ teorier, gjentatte ganger gjennom historien, faktisk har vist seg å fungere som viktig ideologisk inspirasjon for en rekke undertrykkende totalitære regimer?

Riktignok er det noe annet enn Marx’ forhold til demokratiet Moene er mest opptatt av. Som Moene skriver «bør 200-års jubileet først og fremst dreie seg om de mer faglige bidragene hans». De faglige refleksjonene ender opp med en hyllest til den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Schumpeter, opphavsmannen til forståelsen av profitt- og konkurransedrevet kreativ destruksjon, det vil si dynamiske innovasjoner, som kapitalismens iboende essensielle drivkraft. Poenget til Moene om at Marx’ teori om kapitalismens utvikling var en viktig inspirasjonskilde for Schumpeter står seg. Men når Moene tillegger Schumpeter følgende mening, reiser spørsmålene seg: «Han ga all ære til opphavsmannen bak forståelsen av mekanismen: Karl Marx.»

Schumpeters sentrale rolle i Moenes fortellingen er stor nok til at vi aner oss spørsmålet: Hva ville Schumpeter vært uten Marx? Den som finleser det Schumpeter selv hadde å si om Marx, i boken Capitalism, Socialism and Democracy fra 1943, og i en lang fotnote i Schumpeters banebrytende bok om økonomisk utvikling fra 1911, vil fort oppdage at Moene overdriver Marx’ rolle. Selv om Schumpeter var fascinert av Marx, mer for hans sosiologi og intellektuelle mot, enn for hans økonomiske teorier, mente Schumpeter at Marx stort sett tok feil i sin samfunnsøkonomiske tenkning.

Derfor risikerer Moene å undervurdere både Schumpeter og det intellektuelle miljøet i Wien som innledet Schumpeters forhold til Marx’ teorier: et mye omtalt seminar 1905–06 om Marx’ teorier, ledet av den fremtredende økonomen av den østerrikske skole, Eugen von Böhm-Bawerk. Her var Schumpeter i samme klasse som de tre viktige sosialistiske økonomene Otto Bauer, Rudolf Hilferding og Emil Lederer, foruten den liberale økonomen Ludwig von Mises, den andre store entreprenørskapstenkeren fra Wien.

Et av Joseph Schumpeters yndlingssitater lød: «Vi liker jo alle mye bedre en sprudlende feil, enn en triviell sannhet.» I samme ånd ville nok Schumpeter sannsynligvis også likt Moenes artikkel godt, til tross for dens feilaktige glansbilde av Marx. Og han ville helt sikkert frydet seg over å lese følgende ord fra Moene: «Mange økonomer og kommentatorer er trolig for besatt av pris og kostnadskonkurranse til å se den reelle konkurransen klart nok.»

Den franske sosiologen Raymond Aron hevdet en gang at en vesentlig dimensjon ved marxismen er å finne i dens funksjon som en sekulær religion, som tilbyr frelse til alle undertrykte og vanskeligstilte. Dette ledet Aron til å snu på Marx’ påstand om at «religion er opium for folket», til å hevde at «marxisme er som opium for de intellektuelle.» Hvis Aron hadde opplevd dette Marx-jubileet, ville han trolig sett flere tegn på bekreftelse.

Artikkelen er på trykk i Morgenbladet 1.6.18.