Norge og den europeiske debatt

Publisert: 23. juni 2005

De siste uker har rystet EU. Tony Blair overtar formannskapet i en union hvor flere av de sentrale aktører er betydelig svekket. Frankrikes og Nederlands nei til EUs nye grunnlovstraktat og den dype splittelsen om budsjettet, har ført EU inn i en krise hvor konsolidering av samarbeidet åpenbart går foran videre utvidelse, skriver Finn Bergesen og Terje Svabø i denne artikkelen. De skriver om samme tema i en kronikk i VG 23.06.05

Av Finn Bergesen jr. og Terje Svabø, styreleder og daglig leder i tankesmien CIVITA

Nå er utfordringer og komplikasjoner ikke fremmedord i det europeiske, forpliktende samarbeid. Det rokker ikke ved freds- og solidaritets prosjektet EU. Heller ikke ved EUs mål om nedbygging av grensene i Europa. Det er derfor grunn til å tro at EU også denne gang vil finne løsninger. For oss nordmenn er det interessante spørsmål hvilken posisjon Norge akter å ta i denne prosessen?

EUs historiske utvidelse til 25 medlemsland for vel ett år siden, ga den europeiske integrasjon nye lagspillere som vandret inn i Brussels korridorer med klare, ideologiske oppfatninger. Det var Murens fall og kommunismens endelige sammenbrudd i 1989, som var utgangspunktet for de nye lands søken mot EU og NATO. De kvittet seg raskt med planøkonomiens trange kappe og søkte etter nye og liberale løsninger.

De fleste av de nye demokratiene valgte markedsløsninger som virkemiddel for utvikling og stilte seg tvilende, ja rett ut skeptisk, til mange sider ved den tradisjonelle, skandinaviske og nordeuropeiske sosialdemokratiske velferdsmodell. De så klart at de ikke ville ha råd til å bygge opp sin velfredsstat alene med offentlig innsats, men at private krefter måtte spille en dominerende rolle.

Det er for lite påaktet her i Norge at dette førte til en maktforskyvning i EU. Tradisjonelt er det aksen Bonn/Berlin – Paris som har utgjort tyngdepunktet, med London som en mer enn skeptisk tilskuer. Tony Blair har langt på vei fulgt opp Margaret Thatchers økonomiske politikk og har ikke funnet støtte hos tungvekterne i Tyskland og Frankrike. De 10 nye EU-medlemmer forskjøv denne interne maktbalansen i EU i retning av Storbritannia og det oppstod tvil om hva som egentlig er innholdet i den nye grunnlovstraktaten.

Nå er det liten tvil om at nei’et i Frankrike og Nederland også skyldes en rekke andre faktorer enn selve grunnlovstraktaten. En generell misnøye med nasjonal politikk og politikere, kombinert med foreløpig uoversiktelige konsekvenser ikke minst på arbeidsmarkedet av så mange nye medlemmer, gjorde det enklere å velge nei, enn ja.

Forståelsen av hva grunnlovs-traktaten egentlig er i forhold til nåværende rettstilstand, har heller ikke vært godt nok kommunisert. I en periode med usikkerhet er det lettere å velge det trygge ved å bevare det som er, i stedet for å ta nye skritt mot hva som oppfattes som usikkert og uavklart.

De to nei til traktaten har ført til en fornyet og bredere debatt om EUs innhold. I denne prosessen er det åpenbart ingen styrke at lederne for de to europeiske stormakter Frankrike og Tyskland, er så svekket. Både i diskusjonen om det sosiale sikkerhetsnett og i spørsmålet om vekt skal legges på stabilisering av samarbeidet eller en utvidelse, taler nå Jacques Chirac og Gerhard Schröder med mindre tyngde.

Heller ikke for nei-folk her hjemme burde det være noen grunn til å juble over det. Men det virker som om flere ikke har forstått at folkeavstemmingene i Frankrike og Nederland ikke var et ja eller nei til EU. Statsministrene Tony Blair og Göran Persson understreket jo i London sist tirsdag at de begge er ivrige forsvarere av EU og samarbeidet i unionen.

Utviklingen av det forpliktende samarbeid i EF/EU har vært basert på at de tunge, politiske aktører i de enkelte medlemsnasjoner på tvers av partiskillelinjer har vist kompromissvilje og funnet fram til omforente standpunkter. EUs utfordring nå er at det også framover vises den samme vilje; at de sosialdemokratiske, kristelig-demokratiske og konservative grupper holder fast ved denne linje. Dette punkt ble understreket av Blair og Persson i London.

Et svakere EU vil bare tjene isolasjonistiske og nasjonalistiske bevegelser og svekke Europa i forhold til USA og ikke minst i møte med utfordringene fra de asiatiske giganter Kina og India. Det er derfor av geopolitisk interesse at EU fortsetter sitt arbeid både når det gjelder konsolidering internt og for en videre utvidelse av unionen.

I denne prosessen vil Norge stå på sidelinjen, selv om vi mer enn noen gang i en globalisert verden er avhengig av hva som skjer i EU. Rett og slett patetisk blir det derfor å være vitne til vår hjemlige nei-sides fryd over resultatet av folkeavstemmingene. Akkurat som motivene for å stemme nei i de to land er mangeartet, spriker også nei-folkets analyse over konsekvensene for Norge.

Mens Åslaug Haga sier at det nå er viktigere enn noensinne å mane til kamp mot EU, fastslår Kristin Halvorsen at vi alle bør innse at en norsk EU-søknad er fjernere enn noen sinne. I stedet for å analysere konsekvensene for Norge og Europa og hva vi nå bør gjøre, spises det bløtkake. I stedet for å gå inn i en diskusjon om hva utviklingstrekkene og dilemmaene i EU innebærer for vårt land, lar man seg beruse over et folkeflertall i to land som ikke har sagt nei til EU, men nei til en ny traktat.

Nå er den politiske situasjon i Norge slik at begge regjerings-alternativer foran stortingsvalget er lammet når det gjelder norsk EU-medlemskap. Skal en søknad sendes forutsetter det en regjerings avgang og at et av de to store ja-partier styrer alene. I dag fortoner dette seg som lite sannsynlig. Desto viktigere er det at andre aktører gjør sitt for å holde i gang en aktiv Europa-debatt, parallelt med den interne opprydding EU nå er inne i.

Publisert: 23. juni 2005