Når tyranniet våkner til live
Tar vi friheten og demokratiet for gitt? Det spørsmålet er blitt stilt mange ganger og kan derfor fremstå banalt. Men et godt poeng kan bli banalt nettopp fordi det er innlysende.
Publisert: 18. juni 2022
I podkasten «Vox Conversations» (13. juni) forteller den kjente amerikanske historikeren Timothy Snyder om et Vesten som er i dyp krise. Snyder har lenge vært en av de fremste «alarmistene» i spørsmål som handler om autoritære krefters fremgang.
Når vi tar friheten for gitt, har vi også glemt hvor skjørt demokratiet er, mener Snyder.
Krigen i Ukraina og utsiktene til en ny runde med Trump i Det hvite hus er ifølge Snyder eksistensielle trusler mot våre liberale demokratier. Selv om Putin og hans ny-totalitære enevelde er en stor trussel, minner Snyder oss også på at demokratier er fullt ut kapable til å ødelegge seg selv.
Mer presist så henger den indre og den ytre trusselen sammen. «Krigen i Ukraina har kjøpt oss litt tid til å tenke over alt dette», sier Snyder. Den tiden bør vi bruke godt.
For det første kan vi ikke tillate at den aggressive russiske militarismen vinner frem, slik at den på sikt kan diktere verdensordenen. Vi kan ikke tillate at Russland knuser det ukrainske demokratiet.
Like viktig er den kampen som utkjempes uten våpen, på innsiden av de vestlige demokratiene. Ifølge Snyder handler dette blant annet om demokratisk beredskap, om historisk bevissthet, om mer kritisk tenkning i informasjonsflommen og mer generelt om at borgerne i liberale demokratier må prioritere riktig.
Timothy Snyders skriverier er bejublet av mange, men han har også sine kritikere. Det har blitt sagt at stilen hans – særlig når temaet har vært Trump og Putin – grenser til det liberalt paranoide. Men etter stormingen av Kongressen 6. januar 2021 og Putins overfall på Ukraina i 2022, er ikke denne kritikken veldig overbevisende.
De som fremdeles ikke har lest Timothy Snyder bør gjøre det. Imens kan vi vanlig dødelige følge Snyders råd og tenke over hvilken situasjon vi befinner oss i.
Tar vi virkelig demokratiet for gitt?
Det er krig i Europa, igangsatt av en tyrann. Det skjer ting som svært mange av oss ikke har forestilt seg. Men krig er normaltilstand i land som ikke berører oss direkte. Vi derimot, lever i et land som er polstret fra vegg til tak mot verdens elendighet. Her har krig vært fortellinger og anekdoter.
Nå er det krig på «ekte». Ekte i den forstand at den skremmer oss fordi den kan smitte over på oss. Byer bombes sønder og sammen, kvinner voldtas, barn myrdes vilkårlig, massegraver åpenbares for all verden.
Når krigen kommer nær nok i all sin gru sitter mange med en opplevelse av at alt de har sett og hørt om krig kan være sant. I alle fall for en stund.
Det vi står overfor er et diktatur som overfaller et annet land og betrakter de som bor der som undersåtter.
Alt dette kjenner vi igjen fra historiebøkene.
På russisk TV, som er fullt ut kontrollert og redigert av Putin-regimet, rautes det budskap om hvordan fienden skal myrdes og tortureres. Atombomber skal regne, alt skal gå opp i flammer.
Språket står ikke mye tilbake for det umenneskeliggjørende språket hutuene kringkastet under folkemordet i Rwanda. Russland har begynt å deportere ukrainere – også kvinner og barn – til leire i Sibir. Stalin er tilbake.
Putin er den arkaiske superskurkens tilbakekomst.
Vi klarer rett og slett ikke å forestille oss råskapen, at en statsmakt dreper deg fordi du sier hva du oppriktig mener. Vi kunne knapt forestille oss at en tyrann skulle gå til angrep på et europeisk demokrati. Vi klarer ikke å flette det inn i vår forståelse av en såkalt rasjonell verden: En tyrann som ser seier i en ruinhaug av bygningsmasse, knokler og brente kropper.
Vi klarte heller knapt å ta innover oss at verdens ledende demokrati nesten gikk under i et fascistisk kuppforsøk fremprovosert av en gigantoman, notorisk superskurk.
Slike typer skulle jo være litterære skikkelser, av en annen verden, eller i en James Bond-film.
Så lenge mennesker kan manipuleres vil slike tyranner vente på anledningen. Arkaiske superskurker må begynne et sted. De vinner gjerne valg i mer eller mindre demokratiske systemer. Med lovnader om «great again». Ved å fortelle borgerne at de representerer det «egentlige folket».
Deretter flikker de på institusjonene, setter inn sine egne, gjør om på valgordninger. Deretter bærer det ganske raskt nedoverbakke.
Autoritære regimer er selvkonserverende. Autokraten og regimets menn vil alltid være kriminelle. Frykten for å bli straffet for maktmisbruk blir en like stor motivator for å opprettholde makt som makten selv. Det ender i det totalitære, i krig, vold og kaos, hvis ikke despoten stanses.
Den arkaiske superskurken lyver skamløst. Trumps våpendrager Steve Bannon har sagt det rett ut: «Oversvøm sumpen med dritt. Det handler ikke om overtalelse, men om desorientering.»
Den skamløse vet at bare løgnene er mange nok og feite nok vil den demokratiske debatten bli forvirret og settes ut av spill.
Den skamløse er som bøllen i skolegården: Banal, brautende, kanskje dum, men også farlig. Få tør å gå imellom.
Putin er en statsleder som vi ikke kan stole på. Ikke i noen sammenhenger. Han har skapt et propagandaregime der han hele tiden kan skifte tema: «Krig er fred». Ingen avtaler vil i fremtiden være verdt noe som helst.
Det er ikke så rart at mennesker som ellers har det godt glemmer at verden kan være ustabil og vond. Er du god og mett er ikke sult et tema. Mens verden ellers er full av ufrihet, krig og tyranni, pludrer vi om småsaker uten å tenke stort over rammeverket.
Skjønt «småsaker» høres arrogant ut. Det er mange kamper som er viktige, men den viktigste kampen av alle er den om frihet.
Uten demokrati, ingen kamper og ingen pludring.
Ytringskulturdebattene vitner også om noe sviktende realitetsorientering. Mens redaktører og prinsippryttere iherdig argumenterer for at ytterliggående meninger, konspirasjonsteorier og Putin-propaganda bør tilgodeses med fremtredende plass i offentligheten, raser den ufattelig blodige krigen i Ukraina videre.
Mens demokratiene våre er i eksistensiell krise på flere fronter, fortsetter mange i det samme vante sporet, som om jollen vi sitter i vil stå støtt i perfekte stormer, som om klodens egentlige episenter er vår egen navle, for eksempel som identitetspolitikk.
I ukene fremover vil vi se mye mer ubeskrivelig grusomhet fra den russiske krigsmaskinen. Vi vil se mer atomvåpenrasling og fascistisk propaganda fra Kreml. Imens er det merkbart at folk begynner å bli vant med krigen, engasjementet avtar litt. Kanskje det ikke blir atomkrig likevel?
Krigen i Ukraina kommer lenger ned i nyhetsstrømmen. Tyskland, Frankrike og Italia holder igjen våpenstøtte, antagelig i frykt for stengte gasskraner. Folk går lei og blir slitne, særlig når krigen står i stampe og volden eskalerer. En del tar til orde for at Ukraina bør dempe seg og gi tyrannen land.
Hvor blir det av fakkeltogene? Venstresiden, som ellers er gode på markeringer, glimrer nesten med sitt fravær. Er det ideologisk ambivalens som gjør venstreaktivister lunkne?
Vi har alle vårt. Det er i og for seg naturlig, men det er også farlig. Hvis jeg har forstått det riktig mener Timothy Snyder at krigen i Ukraina er en test. Hvordan vi håndterer den vil kunne fortelle oss noe om demokratienes bærekraft og fremtid.
Ukrainerne betaler med blod, vi må betale på andre måter. Vi må fortsatt bistå Ukraina økonomisk og militært, og mer enn det vi gjør i dag. Putin må svekkes og sanksjoneres til et punkt der han ikke vil være i stand til å forsyne seg andre steder.
Et Ukraina på russiske hender vil bety folkemord og et kolossalt nederlag for demokratiet.
Vi bør slutte å gi så mye oppmerksomhet til ytre venstre, som vil nekte Sverige og Finland det forsvaret de trenger. 95 prosent av den norske befolkningen er heldigvis et helt annet sted.
Ikke bruk tid på politiske galninger, overse autoritære troll i sosiale medier. Vi må være flinkere til å verdsette det vi har.
Stem på demokratiske partier og møt opp ved valgurnene. Vi må tenke klarere og bedre om hvem vi handler med og hvordan vi gjør det. Putin har ettertrykkelig vist oss at det ikke er bra for demokratiet å gjøre seg økonomisk avhengig av bandittstater.
Europa bør være i beredskap foran det amerikanske presidentvalget i 2024. Hvis Trump, eller en av disiplene hans, vinner valget, vil både det amerikanske demokratiet og USAs forpliktelser gjennom Nato-samarbeidet stå i fare.
Vi må ruste opp forsvaret, og melde oss inn i fredsprosjektet EU.
Og husk: Demokrati først; alt det andre etterpå.
Innlegget var publisert i VG 16. juni 2022.
Mer fra Bård Larsen
En samtale om den norske ytringskulturen
Aftenposten burde ikke publisert russisk propagandainnlegg
Russlands tragiske historie
Terrorveldets tilbakekomst
Pass på! Om liberalt demokrati og dets fiender
Orbáns nære bånd til Putin
Relatert
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
