Et oppgjør med statslikestillingen
Det er på tide å la kvinnene ”tenke sjæl”, skriver Mathilde Fasting på Minervanett.no. Statslikestillingen har lenge nok hatt hegemoni. En liberal tilnærming vil måtte være å stille spørsmål ved hovedhensikten og målsettingen: Er det resultatlikhet som til syvende og sist er det saliggjørende? Eller er det slik at valgfrihet og autonomi, uansett kjønn, er viktigst?
Publisert: 27. november 2012
Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom, Civita.
Å påstå at det nå er nok av statslikestilling i Norge er som ”å banne i kjerka”. Jeg påstår likevel dette snart 35 år etter at Norge fikk et likestillingsombud og en likestillingslov: Kvinnene har kommet ut i arbeidslivet, men vi har et skjevere, mer deltidsarbeidende og sykere arbeidsliv for kvinner enn noen gang før.
Det mangler ikke på forklaringer på manglende likestilling mellom kjønnene. NOUer, forskningsrapporter og seminarer kommer på løpende bånd, sist ute NOU nr. 20, 2012, Politikk for likestilling. Vi forsker oss snart i hjel, men vet fortsatt ikke hvorfor kvinner er sykere enn menn eller hvorfor kvinner jobber deltid i mye større omfang enn menn. Og en liten titt på YS’ arbeidslivsbarometer viser, ikke overraskende, at kvinner vil jobbe med andre kvinner, og at de helst jobber med helse og omsorg, både for barn og eldre. I barneskolen er det over 90 prosent kvinnelige lærere, i barnehagen er det knapt en mann å se. På sykehjemmet er det ikke særlig bedre. Og menn vil ikke jobbe på kvinnearbeidsplassene.
Kvinner er i flertall i høyere utdannelse, og flere velger etter hvert mer typiske mannlige yrkeskarrierer. Det er altså lettere å være kvinne på en mannsarbeidsplass, vel å merke der arbeidsplassen krever høyere utdannelse, har status og er godt betalt, enn det motsatte, å være mann på en kvinnearbeidsplass. Men problemet på prestisjearbeidsplassen er ikke nødvendigvis kvinneandelen, men andelen kvinner i ledende stillingene, for den er fortsatt lav.
Hva skal vi egentlig gjøre? Skal vi tvinge mennene til å arbeide som pedagoger, sykepleiere og lærere? Skal vi tvinge jentene til å bli elektrikere, snekkere og lastebilsjåfører? Må vi innføre kvotering for kvinner i AS-styrer og kanskje kvotering av kvinnelige mellomledere og toppledere i samme slengen? Premisset synes å være at det skal være likt, og vil du ikke, så skal du.
Veien så langt har vært mer av alt som er mulig å finansiere statlig: fedrekvoter, permisjonsordninger, fri til syke barn, fri til amming, barnehageplasser, kontantstøtte, omsorgslønn; et helt system av ordninger for å sørge for at kvinner skal likestilles med menn. Men hva gjør vi, dersom menn og kvinner likevel ikke velger slik staten vil? Når menn ikke vil være hjemme med barna, når kvinner vil jobbe deltid eller ikke jobbe i det hele tatt? Allerede ved det første barnet viser det seg at kvinners og menns yrkeskarrierer og lønnsutvikling skiller lag, for så aldri å bli like igjen. Kvinnene skifter fokus, velger å jobbe deltid, og etter flere år med barneomsorg blir deltiden et fast mønster for mange.
Det er på tide å la kvinnene ”tenke sjæl”. Norske kvinner har i dag verdens beste ordninger for å kunne kombinere jobb og familie. Norske jenter har alle muligheter til å utdanne seg til nær sagt hva som helst, men de vil ikke bli snekkere og mattelærere. Med utdannelse følger kunnskap til å gjøre gode valg; likevel velger de å jobbe deltid eller ta seg en lavlønnsjobb, eller til å akseptere fullt omsorgsansvar mens mannen fortsetter karriereløpet. Hva er det som får kvinner til å velge slik? Kan det være at det er andre ting i livet som er viktigere enn fulltidsjobb, snekkerjobb på norske byggeplasser eller å være toppsjef i Statoil?
Barne- og likestillingsministeren mener det er naivt å tro at man ikke må tvinge far til å være hjemme, at troen på frie valg er naiv. Jeg mener det er naivt å tro at enda flere kvoteringer, permisjonsordninger og tilleggspoeng vil føre til mer likestilling. Det jeg derimot tror, er at de aller fleste er i stand til å velge det de synes er best for seg og sine. Jeg mener at vi må akseptere at det er forskjeller i menneskers preferanser som vi ikke bør regulere oss bort fra i likestillingens navn. Det vi ikke bør akseptere, er negative holdninger til mennesker som velger annerledes.
I likestillingspolitikken har mantraet hittil vært: Flere tiltak, mer penger. I NOU’en fra 2011 Struktur for likestilling, er forslaget å opprette (enda) et direktorat med ansvar for å gjennomføre likestillingspolitikk, samt en bevilgning på 200 millioner kroner årlig til utviklingsmidler for å fremme likestillingsarbeid. Det ser fint ut og vitner om handling. En liberal likestillingspolitikk vil i møtet med slik statslikestilling fremstå som passiv. Men statslikestillingen har lenge nok hatt hegemoni. En liberal tilnærming vil måtte være å stille spørsmål ved hovedhensikten og målsettingen: Er det resultatlikhet som til syvende og sist er det saliggjørende? Eller er det slik at valgfrihet og autonomi, uansett kjønn, er viktigst?
Innlegget var publisert på Minervanett.no tirsdag 27. november 2012