LO på tur

Det er et samrøre mellom LO i Oslo og en ren propagandaorganisasjon innrettet mot å forsvare et av verdens lengstlevende og mest insisterende diktaturer, skriver historiker i Civita, Bård Larsen, om LO i Oslo og Cuba. En forkortet versjon er på trykk i Aftenposten.

Publisert: 3. november 2011

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

For tolvte året på rad arrangerte LOs osloavdeling i år seminarreise til den cubanske landsorganisasjonen, søsterbevegelsen CTC (Central de Trabajadores de Cuba). CTC er diktert av staten og kommunistpartiet, som på Cuba går ut på ett. LOs kontaktperson er CTCs leder i Havanna, Luis M. Castanedo Smith, som også representerer kommunistene (hvem ellers?) i den kubanske nasjonalforsamlingen. I tillegg til å sende delegasjoner, bidrar LO i Oslo med materiell støtte til organisasjonen.

I 2007 arrangerte LO i Oslo seminaret: ”Hvor går Cuba?”. Her skulle man skille mellom ”lærdom og overtru”. Innledere var Fabian Cespedes og Raymondo Navarro, internasjonale sekretærer for CTC sentralt. Ingen kritiske røster deltok. Til LO-Aktuelt fortalte Navarro at det ”ikke har vært behov for å gå til streik etter at Castro overtok.”

Leder i LO Oslos Internasjonale utvalg, Svein Mortensen, er også styremedlem i Cubaforeningen. Denne foreningen er en fellow-traveller-klubb av den gamle skolen, som hyller Fidel Castro og den cubanske revolusjonen som sosialismens fyrtårn. Mortensen arrangerer ”halleluja-turer” av det samme slag som reiste til Nord-Korea, Romania og DDR på det glade søttitallet for å bivåne regimenes glansfasade. Her diskuteres ”gyldigheten til Che’s tenking” og ”USAs statsterrorisme mot Cuba. Obama-regjeringens nåværende politikk mot den cubanske revolusjonen”. Pussig nok ble det i fjor år avholdt seminarer av både LO Oslo og Cubaforeningen, riktignok på ulikt tidspunkt, men med det samme tema: ”Aktualiseringa av den cubanske økonomiske modellen som en strategi for å styrke sosialismen”. Det er altså et samrøre mellom LO i Oslo og en ren propagandaorganisasjon innrettet mot å forsvare et av verdens lengstlevende og mest insisterende diktaturer.

Mortensen og andre delegater fra LO var på Cuba i 2009 forbindelse med feiringen av revolusjonens 50-årsjubileum. Det ble også tid til å delta i 1. mai-feiringen. Mortensen forteller begeistret i Cuba Nytt: ”Den største kontrasten til en norsk 1.maimarkering i et kapitalistisk land med såkalt blandingsøkonomi, var fraværet av dagskrav og lokale krav. Dette forklarer våre fagforeningskamerater med at slike ting løses på andre måter, gjennom fagbevegelsen, gjennom forhandlinger på arbeidsplassene og gjennom deltakelse i budsjettering og drift av virksomhetene.” Mortensen mener (i likhet med Navarro) tilsynelatende at den reelle sosialismen eksisterer på Cuba og at det derfor ikke er behov for å protestere. Dette er en noe naiv fremstilling av et samfunn hvor uenighet med myndighetene oppfattes som folkefiendtlig og straffes med fengsel. Pedro Alvarez Ramos, generalsekretær i det illegale fagforbundet CUTC, var en av syv fagforeningsaktivister som ble dømt til mellom 12 og 26 års fengsel for ”forræderi og sammensvergelse” i 2003. Disse fangene satt bak lås og slå mens LO i Oslo ved flere anledninger var i Havanna.

I Oslo synes vi det er bra at 8000 deltar i 1. mai-feiringa, men ”i Havanna deltar 600 000,” skryter Mortensen. Vi andre vet jo at 1. mai i Havanna er det cubanske diktaturets utkommanderte propagandafest. Kritiske bannere ville bli møtt med en jernneve.

Kleiv Fiskvik sitter også i Internasjonalt utvalg. Han utmerket seg i 1992, da han planla en delegasjonsreise for Norsk Kommuneforbund til Nord-Korea for å studere eldreomsorgen: ”I Korea har de nemlig voldsom respekt for de eldre, og der tror jeg vi har mye å lære i Oslo,” uttalte Fiskvik til NTB. Besøket falt tilfeldigvis sammen med 80-årsfeiringen til Kim Il Sung, men det var slett ikke derfor de skulle reise til Nord Korea, hevdet han. De skulle selvsagt diskutere vanskelige spørsmål også. Men denne forklaringen var ikke mer holdbar enn at leder Jan Davidsen satte foten ned for hele forestillingen.

Ved flere anledninger har Inger Lise Husøy som arbeiderpartimedlem vært delegasjonsleder på Cuba. Hun støttet Hallgeir Langelands forslag om å gi Nobels fredspris til Fidel Castro i 2001, og sa i en debatt på Stortinget at Norge og Cuba har et ”verdifellesskap når det gjelder sosiale rettigheter, utdanning for alle, et godt helsetilbud for alle og likestilling.» Journalisten Normando Hernández Gonzales satt innesperret i syv år, fordi han publiserte artikler i utenlandske medier – artikler hvor blant annet Cubas helsevesen ble kritisk gransket. I dag er Husøy daglig leder av Den norske Burmakomité, som i årevis prisverdig nok har kjempet for å få den nå frigitte samvittighetsfangen Aung San Suu Kyi løslatt. Det kunne være interessant å høre hvordan Husøy mener engasjementene står til hverandre.

Det kunne være av interesse å få innsyn i LOs agenda og dagsorden turene til Cuba. Det er ikke i seg selv kritikkverdig å ha kontakter med fagforeninger i land med repressive regimer. Men da bør det kreves et kompromissløst fokus på menneskerettighetssituasjonen, noe det er vanskelig å finne dokumentasjon for. Tvert i mot. Michael Tung fra Norsk Lokomotivmannsforbund forteller at ”Frihet betyr noe annet for dem enn hva vi legger i uttrykket. Frihet er for dem er å kunne leve i fred, selge sine produkter til hvem de vil, og til gjengjeld være en del av verden uten politisk innblanding fra stater som ser på sosialisme som undertrykkelse og tvang.” I følge Tung utrykte lederen av CTC stor tilfredshet med Norge som støttespiller for Cuba og dets folk. Og her ligger nok den største effekten av LOs internasjonale preferanser. For det er regimet som soler seg i glansen, ikke folket.

Det er intet galt i å reise til Cuba. Flere burde gjøre det. Slik styrker man landets økonomi – for ikke å snakke om at man lærer mye av å reise. USAs blokade er heller ikke god liberal politikk. Men det finnes ulike måter å reise på. Sydenfylla har begrenset pedagogisk effekt. Det samme har den politiske pilegrimsreisen. Dialog er bra, men da må det være en reel dialog, ellers blir man stående igjen som ”nyttige idioter” (sitat Lenin) for diktaturet.

Er det strengt tatt dette LOs medlemmer i Oslo skal være med på å finansiere? LO i Oslo fremstår som prinsippløse og politisk dissonant, ved å støtte opp om et regime som ikke innrømmer sine egne arbeidere organisasjonsfrihet. Alt dette mens LOs hovedorgan heter Fri Fagbevegelse.

En forkortet versjon av artikkelen er på trykk i Aftenposten 3. november 2011. Se også Larsens bok Idealistene – venstresidens reise i det autoritære.

Terje Enger, leder i Cubaforeningen, har sendt Aftenposten og Civita et svar på artikkelen. Aftenposten har dessverre ikke funnet plass, men vi har tilbudt oss å legge det ut her:

Tanketom tenketank

Terje Enger, Cubaforeningens leder

Aftenposten hadde torsdag 3. et debattinnlegg kalt ”LO på trøblete tur”. Innlegget er skrevet av Bård Larsen som er prosjektleder i tenketanken Civita. Han undertegner seg også som ”historiker” hvilket er tvilsomt ettersom fagpersoner vanligvis behandler sitt stoff med en viss verdighet. Larsen er ekstremt ensidig i sin kritikk av Cuba som stat og samfunn, av Oslo LO og den ideelle landsomfattende solidaritetsorganisasjonen Cubaforeningen, som jeg leder. At Civita i sin grenseløse beundring og servilitet overfor USA og EU velger å ikke støtte Cuba er greit, men det er ikke greit at de samtidig underslår sannheten og bringer direkte løgnaktige påstander til offentligheten.

At en prosjektleder i Civita skulle komme på den tanken at noen faktisk, og uegennyttig, finner glede ved å gjøre noe for andre forventer jeg ikke heller. Tvert imot oppfatter jeg tenketanken som et redskap for den absolutte overklassens egoisme.

Cubaforeningen i Norge ble stiftet som en direkte følge av USAs angrep på landet for 50 år siden. Det var nettopp fordi man visste at USAs nederlag vill bli fordreid og ”forklart” i de fleste aviser og at det cubanske folket trengte vår støtte. Senere har f. eks. George W. Bush to ganger lagt konkrete planer om invasjoner og krigshandlinger mot Cuba. Videre sitter fem cubanere som politiske fanger i USA hvis eneste forbrytelse er at de varslet om planlagte terroraksjoner fra USAs territorium. En av disse er nå løslatt etter å ha sonet hele straffen men ble pålagt meldeplikt i 3 år som tillegg. Hvis han overlever og dommeren ikke får flere ideer kan han reise hjem om 3 år. Krf. (Bondevik) og Høyre (Petersen) har i fellesskap, og på vegne av Norges befolkning, intervenert i Cubas indre anliggender ved økonomisk å støtte den USA lønnede såkalte ”opposisjonen” hvis oppgave er å få til en krisesituasjon som så USA kan støtte militært.

Jeg passer på å nevne dette her fordi lesere av borgerlige aviser (det fins unntak) og Civitas publikasjoner (uten unntak) kan få det feilaktige inntrykk at tenketanken er opptatt av menneskerettigheter. Det er helt feil og beviset er at vestlige brudd oversees mens man ikke nøler med å lyve om Cuba.

Bård Larsen harselerer med at Inger Lise Husøy i 2001 har støttet fredsprisen til Fidel Castro som har vært i ledelsen av Cuba mesteparten av den eneste fredelige perioden øya har opplevd. Det gir meg anledning til å fortelle ham og andre at 551 faglige tillitsvalgte i år på Trondheimskonferansen foreslo de nevnte fem cubanere som er politiske fanger i USA til Nobels fredspris. Det foregår en forflating og ensretting av samfunnsdebatten i Norge. Den er full av ”nyttige idioter” som Larsen.