Demokrati

Liberale bekymringer

Francis Fukuyamas håp for liberale demokratier henger i en tynnere tråd enn for 30 år siden, men det er håp i hengende snøre.

Mathilde Fasting

Publisert: 12. september 2022

Francis Fukuyama er bekymret. 30 år etter at han utga boken The End of History and the Last Man, er han nå ute boken Liberalism and Its Discontents, som kommer i norsk oversettelse høsten 2022. Bekymringene har ulmet lenge, og boken Political Order and Political Decay fra 2014 ga en pekepinn. Liberale demokratier kan forvitre. To år senere, da Donald Trump ble valgt til president i USA og britene bestemte seg for å forlate EU, ble forvitringssymptomene til en realitet. Et sterkere og mer autoritært Russland, et selvbevisst og enda mer totalitært Kina, med Xi som leder på livstid, sammen med Orban i Ungarn og Lov og rettferdighetspartiets polarisering av makt i Polen, er ytterligere eksempler på at verden ikke går i en liberal retning.

Det er nemlig det liberale som er problemet, ikke det demokratiske. Det er maktfordelingen, de liberale rettighetene, rettsstaten og institusjonene som presses. Den største utfordringen er at liberale demokratier presses fra innsiden. Men noe av misnøyen som målbæres, både fra høyre og venstre, er forståelig, skriver Fukuyama.

Selv har han gjennom de 30 siste årene blitt stadig mer opptatt av den kompetente statens plass i det liberale demokratiet. Staten omtales gjerne i negative ordelag i hans hjemland USA. Skepsisen til staten har lange historiske røtter i USA, og da Chicago-økonomene på 1970-tallet argumenterte for friest mulige markeder, fikk markedsliberalismen vind i seilene. Handel og frie markeder har uten tvil ført til bedre levestandard og økonomisk utvikling over hele kloden, men det har også bidratt til større økonomisk ulikhet i de tradisjonelle industrilandene. Innvandring har også ført til at presset har økt, særlig i lavinntektsyrker. Kritikken Fukuyama fremmer er at disse konsekvensene ble underkommunisert og ikke tatt tak i tidlig nok eller ikke tatt nok hensyn til. Fukuyama har ikke forlatt sitt syn på at markedsøkonomien er bra, men han påpeker at den trenger gode rammer.

En annen viktig hendelse på 1970-tallet får også stor plass hos Fukuyama. Den reduserte forståelsen av individet, som et egeninteressert atom, har funnet veien inn i filosofien med John Rawls, hevder Fukuyama. I 2021 var det 50 år siden Rawls utga The Theory of Justice, og i denne boken er mennesket redusert til et spørsmål om autonome valg, strippet for enhver informasjon som gir livet retning, mening, innhold og røtter. Er Rawls for individualistisk? Ja, mener Fukuyama. Vi vil ha svært ulike ideer om hva som er det gode liv, og vi må vite noe om gode liv om oss selv når vi skal bestemme oss for politisk system. Rawls har påvirket en hel generasjon av tenkere til å forstå rettferdighet kun som valg uten noen ytre påvirkning, og rettferdighet som viktigere enn alle andre goder. John Rawls har gjort det samme for liberalismen, ved å redusere den kontraktsteoretiske tradisjonen etter Locke og Hobbes til et spørsmål om individuelle valg, som Milton Friedman og hans Chicago-kollegaer har gjort for endringen fra klassisk liberalisme, med en regulerende statsmyndighet, til markedsliberalisme i økonomifagene, der minst mulig regulering ble ansett som viktig. Denne reduksjonistiske forståelsen av mennesket får ikke med seg det menneskelige. Vi velger, hele tiden, og vi velger ikke bare, faktisk nesten aldri, kun rasjonelt. Våre valg tas basert på følelser, på respekt, solidaritet og kjærlighet, men også basert på stolthet, misunnelse og redsel. Det er bare å lese Daniel Kahnemans Thinking Fast and Slow: realiteten er at reduseres vi til rasjonelle valgindivider, er vi ikke lenger mennesker. Derfor er også en oppfatning av at liberalismen står for dette menneskesynet, forfeilet.

Et ytterligere poeng fra Fukuayama, som også Lars Fredrik Svendsen tar opp i sin Aarebrot-forelesning, er at ved å se liberalismen slik Rawls gjorde, vil vi ikke kunne vurdere om et menneske er moralsk godt eller dårlig, kun at premisset om valgsituasjonen er oppfylt. Da vil en person, som Fukuyama skriver, som lever livet ved kun å surfe på nettet og ikke bidrar med noe i verden, vurderes som et like godt levet liv som en som bidrar i sivilsamfunnet med frivillig innsats.

Fukuyama følger videre sin argumentasjon fra den forrige boken, Identity, om hvordan mennesker har behov for anerkjennelse og respekt og hvordan det har utvikles seg, men nå er han mest opptatt av de politiske konsekvensene, nemlig at det liberale «turns on itself». Identitetspolitikken er legitim, den var jo basert på at alle skulle ha like rettigheter, i tråd med liberalismens kjerneidé om at alle mennesker er like mye verdt i kraft av å være mennesker. I boken After the End of History snakker jeg med Fukuyama om hans tid i Paris under Derrida, og om hans møte med kritisk teori, Michel Foucault og maktstrukturer. Han trekker frem dette i mer detalj i denne boken og peker på linjene frem til dagens cancel culture og woke. Det er ikke lenger snakk om en felles livserfaring, men kun om den enkeltes opplevde liv, som ingen andre enn den enkelte kan kjenne til.

Den liberalt forankrede identitetspolitikken handler om at alle mennesker er likeverdige og at tidligere marginaliserte grupper må respekteres på lik linje med alle andre. Mens den nyere versjonen av identitetspolitikk handler om den enkeltes livserfaring, som finner andre likesinnede, men løfter dette opp som viktigere enn alle andre grupper eller individers erfaringer. Gruppeidentiteten trumfer alt annet.

Veien videre til nasjonalisme, bygget på etnisitet, rase eller religion, blir da kort. Dersom gruppen nå baseres på oppfatningen av hvem som er med i nasjonen, vil alle andre ekskluderes. Dette omtales utførlig i boken.

Boken avsluttes med noen prinsipper for liberale samfunn, som kan oppsummeres slik:

Konservative må akseptere pluralisme, og konservative verdier må ikke knyttes til faste identiteter (som rase). Liberale på sin side må akseptere behovet for en «kompetent» stat, som er upersonlig/nøytral. Ytringsfriheten må hegnes om, og individuelle rettigheter må stå fast, ikke erstattes av grupperettigheter. Autonomi er viktig, men må ikke dras til det ekstreme: det er andre ting som også har betydning for et godt liv. Til sist har Fukuyama en oppfordring: Lær av historien! Grekerne hadde et ordtak: alt med måte – σοφροσυνη (sophrosunē) – husk at moderasjon eller selvkontroll var den fjerde kardinaldyden.

Etter at boken hans gikk i trykken, kom krigen i Ukraina. Fukuyama følger den tett. Han har mange venner og bekjente i Ukraina og har selv vært der og undervist i Kyiv i mange år på rad. Han mener at det er helt nødvendig å støtte ukrainerne så mye som mulig og ikke trappe ned innsatsen. Fukuyamas håp for liberale demokratier henger i en tynnere tråd enn for 30 år siden, men det er håp i hengende snøre.

Innlegget var publisert i Minerva 10 september 2022.