Hva skjer i norsk politikk?

Årets valgkamp har vært preget av en fragmentering av den politiske debatten og økt polarisering mellom opposisjonen og regjeringen. Hva vil dette kunne bety for politikkutviklingen etter valget?

Mange av dagens toppolitikere har vært aktive i 30 til 40 år. I løpet av disse årene har velgerne deres endret seg betraktelig. Mens grunnleggende politiske skillelinjer, sosial bakgrunn og partiidentifikasjon tidligere i stor grad kunne forklare hvilke partier velgerne stemte på, er de nå mer ute etter enkeltsaker. Dette har ført til at også partiene er blitt langt mer opptatt av å sikre seg eierskap til saker velgerne er opptatt av.

Ved stortingsvalget i 2013 var de tre viktigste sakene samferdsel, innvandring og skole og utdanning, mens det i 2017 var innvandring, klima og miljø. Det viser de tre samfunnsforskerne Johannes Bergh, Stine Hesstvedt og Rune Karlsen i en ny artikkel om sakseierskap og kampen om dagsorden i norsk politikk.

Sakseierskap og kampen om dagsorden

Noen saker er tidløse. Det gjelder distriktspolitikken for Senterpartiet og skattepolitikk, eldreomsorg og helse for Arbeiderpartiet og Høyre. Mens nye saker som er kommet til i de siste stortingsvalgene er: innvandring, som Fremskrittspartiet har et klart sakseierskap til; skole, hvor Høyre, SV og Ap har størst eierskap; barne- og familiepolitikk, hvor Ap og SV skårer høyt; og klima og miljø, som særlig Miljøpartiet De Grønne har sakseierskap til.

Sakseierskap er noe et parti kan beholde i mange år, men når det gjelder dagsorden er det helt annerledes. Der kan det snu veldig fort.

De siste ukene før valget har klima og miljø havnet på toppen av den politiske dagsorden, ikke minst som følge av FNs siste klimarapport. Den kom i begynnelsen av august og ble presentert av FN-sambandet i Norge som «En alarm for menneskeheten». Dette har særlig gavnet MDG, men også Venstre og Sosialistisk Venstreparti mobiliserer velgere på denne saken, og disse tre partiene gjør det godt på meningsmålingene en uke før valget.

Mange har allerede bestemt seg

Det gjør ikke Senterpartiet, som lenge så ut til å ha fått distriktspolitikken på den politiske dagsorden gjennom en vellykket valgkamp. Nå synker de, blant annet fordi klimarapporten ser ut til å ha snudd hele valgkampen på hodet. Samtidig er det ingen garanti for at de partiene som har eierskap til klima- og miljøsaken skal surfe inn på Stortinget, selv om de gjør det godt på meningsmålingene akkurat nå.

For det første fordi mange velgere først bestemmer seg for hvilket parti de vil stemme på helt opp mot valgdagen. I 2017 var det nesten ti prosent som gjorde det på selve dagen, og dagsorden kan fremdeles endre seg. For det andre fordi svært mange har forhåndsstemt i år, som ved valget i 2017.

Av de 3,8 millioner stemmeberettigede i Norge, opplyste Valgdirektoratet at det en uke før valget var avgitt nesten en million stemmer, og valgforskerne mener at i år – ikke minst på grunn av koronasituasjonen – vil opp mot halvparten av velgerne bruke sin rett til å stemme før selve valgdagen.

Det er derfor høyst usikkert om de partiene som gjør det godt på meningsmålingene opp mot selve valgdagen, vil bli valgets vinnere. Men balansen mellom de to regjeringsalternativene ser ut til å kunne bli ganske jevn. Grunnen til det er at velgerne primært ser ut til å bevege seg mellom partiene innenfor de to blokkene til venstre og høyre i norsk politikk. Det gjorde de i hvert fall i stortingsvalgene i 2013 og 2017.

Vil noen skifte side?

I de siste årene har norsk politikk gått stadig mer i retning av et system med to blokker. Disse er nærmest blitt som magnetiske motpoler til hverandre. Kjernen på venstresiden er Arbeiderpartiet, på høyresiden Høyre, som begge samler de mindre partiene rundt seg nærmest som jernspon på en glassplate over en magnet – hvis dere husker dette eksperimentet fra fysikktimene på skolen.

Det betyr at partiene på høyresiden, Høyre, Venstre, KrF og FrP, kjemper om de samme velgerne, og vice versa på venstresiden, med Ap, Sp, MDG, SV og Rødt. Det er utfordrende når de samtidig skal fremstå som mulige regjeringspartnere på hver sin side i politikken.

Kampen om sakseierskap og dagsorden fragmenterer politikken, og gjør at de politiske partiene tenker mer kortsiktig strategi enn langsiktig stabilitet. Derved blir det vanskeligere å utmeisle gode regjeringsalternativer sammen, selv om ingen av de politiske partiene per i dag ser ut til å ville skifte side. Særlig ikke når den samme fragmenteringen av det politiske sakskartet også har ført til en tiltagende polarisering av dagsorden i norsk politikk, ikke minst fra opposisjonens side i årets valgkamp. Det lover ikke godt for vårt konsensuspregede politiske system fremover.

Foredraget er en del av «Lørdagsuniversitetet» – et samarbeid mellom USN og lokale bibliotek.

Innlegget var publisert i Ringerikes Blad 8. september 2021.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »