Ideer

Alle veier fører til Utøya

Bård Larsen skriver i Minerva: Igjen ser vi denne feilslutningen om at når noen vi oppfatter som slemme sier noe, må det med nødvendighet være galt. Bangstad og Døving står med sin kronikk i fare for å legge føringer på norske akademikere som er mindre vitenskaplige og i overkant normative. Dette bør forskerne se nærmere på, hvis ikke står de i fare for å bli tolket dit hen at de fletter Breivik inn i et pedagogisk prosjekt med politiske undertoner.

Bård Larsen

Publisert: 22. mai 2012

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Deler man noen felles verdier, må det være lov å være dystopist. Da kan ikke en følelse av uro for fremtiden avfeies som konspiranoia og bli en diagnose med Anders Behring Breivik som brekkstang.

Sindre Bangstad og Alexa Døving reiser en rekke interessante problemstillinger i sin kronikk i Dagbladet 15.mai. Kronikken fremstår imidlertid som noe upresis, både i begrepsbruk og analyse. De skriver for eksempel at det drypper fra holdningene til Anders Behring Brevik via høyreekstreme og over i «mainstream norsk offentlighet». Slikt forekommer, men er dette med nødvendighet relevant? Det konkretiseres nemlig ikke i særlig grad hva sammenfallet mellom Breivik og mainstream offentlighet består i.

Tilbake sitter man med en følelse av at det males med bred pensel, muligens med nyanser av brunt. Den noe uklare tilstand av islamofobi nevnes, eller at man har en «systematisert mistillit til myndigheter, media og akademikere». Det skal nemlig lite til for å dele tankegods med Breivik.

Alle som har fulgt med i samfunnsdebatten kjenner til den radikale venstresidens mistillit til myndighetene. De unge utålmodige blir møtt med mild overbærenhet når de ønsker revolusjon i det liberale demokratiet Norge. Klarere kan allikevel ikke systematisert mistillit til myndighetene formuleres. Ellers er det en kjent sak at radikale sosialister deler mange av jihadismens fiendebilder: globalisering, USA, Israel, det liberale demokratiet – Oksidenten.

Gir slike sammenstillinger egentlig substansiell mening – utover at man kan fremstå som nyttige idioter? Tilsvarende kan man spørre seg, i retorisk ånd, om Hedningesamfunnet bør svare for kirkebrenning som herjet landet for noen år siden. Enkelte sjeler vil nok prøve seg på en slik utledning. For har ikke Hedningesamfunnet og satanister det til felles at de spotter Gud? For de fleste av oss fremstår dette som et enthymem: et forkortet logisk resonnement, en slutning som har utelatt et premiss (eller flere).

Islamofobibegrepet er fremdeles i fluks og favner vidt. Er begrepet endelig kanonisert i den hjemlige Geisteswissenschaft? Det vises til at islamofobi også er utbredt på venstresiden. Er den det? Og av hvem? Klovnen Hans Rotmo eller filosofen Jørgen Sandemose? Mitt inntrykk er vel heller at enkelte innslag av antisemittisme er å spore på norsk venstreside, som uheldige utslag av Palestina- kampen. Det var også Alexandra Døving som myntet ideen i norsk offentlighet om at muslimer var de nye jødene i Europa, i regi av Holocaustsentret. Det blir spennende å lese senterets kartlegging av norsk antisemittisme som blir lagt frem i begynnelsen av juni.

Breiviks ideologi er et interessant forskningsobjekt. Jeg er derimot mer skeptisk til å benytte den som dreiepunkt for kartlegging av holdninger. Til sammenligning har det i mentalitetsforskning, slik jeg har oppfattet det, vært mindre interessant å forske på de mest outrerte nazister og okkultister – eller massemordere – som premiss for å kartlegge den tyske nasjonens vei til sivilisasjonssammenbruddet? Det ville være å begynne i feil ende. Snarere har man sett på de klassiske årsaksforholdene knyttet til revansjisme, ydmykelse, nasjonalisme og ustabilitet.

Brevik er ingen ideologisk innovatør, snarere en forvillet eklektiker som har suget til seg et sammensurium av kulturkritikk og kvasiintellektuelle legitimeringsstrategier: Alle skal med! Det som kommer ut i andre enden er like fullt gammeldags nazisme og voldelig patologi. At han er fyldig omtalt i Breivks manifest er selvsagt ingen grunn til å skylle John Stuart Mill over bord. Hitler ja, men ikke Machiavelli, Orwell, Hobbes, Locke, Smith, Burke– eller Bibelen.

At Anders Behring Breivik la sitt hat på multikulturalismen betyr heller ikke at dens utfordringer er ugyldige, eller at nasjonalister og kristne bør gå i seg selv fordi Breivik smykker seg med slike egenskaper i manifestet. ”Det er ingen hjemme i den teksten, det er bare posering, utfall og innfall” fortalte filosof Lars Fr. Svendsen til Dagbladet: ”Han er ingenting. Han er bare ekstremt høy på seg selv og uhyre forfengelig.”

Man kan altså barbere seg uten å skjære av seg hele haken. Og her mener jeg nok Bangstad og Døving kommer litt til kort i sin beskrivelse av årsakssammenhengen bak fremmedfrykt og sosiokulturelle spenninger. Er det ikke ganske åpenbart at noen av disse spenningene er knyttet til faktiske forhold i den opplevde virkelighet?

Oslo er en by i rivende demografisk utvikling – noe som blir møtt med blandede reaksjoner. Uansett hvor folk bor i verden, vil de oppleve uro når deres tradisjoner og sosiale liv blir utfordret. Dessverre kan slik uro føre til de mørkeste reaksjoner og konspiratoriske verdensbilder, historien er full av skrekkeksempler. Her er Bangstad og Døving inne på noe helt vesentlig.

Samtidig har historien en annen vinkel også: At med den ganske massive innvandringen til Oslo følger også utfrodringer knyttet til intoleranse, fundamentalisme, kriminalitet og – ja – rasistiske holdninger i enkelte innvandrergrupper. Den beste motgiften mot at slike forhold eskalerer over i fremmedfrykt i majoritetsbefolkningen, er åpenhet og fakta – også om det som er vanskelig.

Noen nordmenn er rasister, mens andre nordmenn rett og slett er bekymret. Noe av denne bekymringen kan forstås som mangel på kunnskap, mens andres bekymringer er mer reelle. Fra utsiden kan det, med en viss forutinntatthet, være vanskelig å differensiere disse viktige forskjellene. Bangstad og Døving problematiserer at forskningen vektlegger det som splitter oss fremfor det som forener oss. Utvilsomt viktig, men forskningen må helst forholde seg til fakta og ikke et ønske om konsensus. Konsensus kan eventuelt overlates til politikerne.

Den assosiative koblingen til Breivik kan fremstå som hersketeknikk: Den som har en hammer ser spiker overalt. Oslo LOs leder Roy Pedersen sa i sin 1. mai tale på Youngstorget at ”Gjerningsmannen har klare politiske motiv, og er etter vår mening en nyfascist. Ingen er enige i handlinga, men alt for mange deler en eller flere av ideene hans.” Alle veier via Breivik fører uvergelig til massedrapene på Utøya. Bare frykten for å havne i smittesonen kan for noen virke paralyserende. Spørsmålet er om det i det hele tatt kan ha en pedagogisk funksjon, om det skulle være ønskelig? Eller fører det til motsatt resultat: At folk ikke kjenner seg igjen i en slik parabel og heller snubler inn i en aversjon mot akademikere. De som forteller dem noe de ikke vet: At de deler synspunkter med barnemorderen.

Jeg forstår utmerket godt ønsket om å sette ut en varseltrekant i kjølvannet av terrorhandlingene, men hvis formålet er dialog og en erkjennelse av våre fordommer, står man her i fare for å lukke folk ute. Og de virkelige ekstremistene kan enkelt distansere seg fra Breiviks handlinger.

Noen leter etter Den store fortellingen om den norske fremmedfiendtligheten. I ytterkanten av debatten finner vi Johan Galtungs oksidentalistiske tilnærming som ikke overraskende fortalte oss at Utøya var en slags uunngåelig kulminasjon av den norske (les vestlige) rasistiske herrefolksmentaliteten. Breivik skrus inn i narrativet om den politiske arvesynden som i så mange år har hjemsøkt vårt land. Det er nok flere enn kannestøperen Galtung som gjør seg disse tankene, om enn i en adskillig mer moderat tapning. Kanskje har det også noe for seg, hvis man tenker strengt logisk: Breivik liker ikke multikulturalisme, slik kan det gå hvis man ikke liker multikulturalisme. Men særlig lurt er det ikke, verken for husfredens eller forstandens skyld. Like lite som det er lurt, eller rettferdig, å fortelle våre hjemlige muslimer etter 11. september at slik kan det gå hvis man kritiserer Israel og amerikansk utenrikspolitikk. Nå skal verken Bangstad eller Døving plasseres i dette selskapet, for det er det ikke grunn for på bakgrunn av deres kronikk. Tilbake sitter jeg allikevel med et inntrykk av at de beveger seg litt inn i denne trajektorien, hvor det moduleres en sammenheng mellom det normalpolitiske landskapet og folkelige forestillinger – til Brevisk helt eksepsjonelt voldelige terrorhandlinger.

Jeg har hørt historikeren Yehuda Bauer foredra, på Holocaustsenteret, om faren for konflikter i Europa. Som historiker med fordypning i folkemord og totalitære ideer er også jeg delvis pessimist på Europas vegne, nærmest av gammel vane – for vi har dårlige erfaringer i Europa.

Europeeren har bevist at han kan være nådeløs uavhengig av styreform og godt naboskap. Det samme har islamistene. Konturene av en demografisk resesjon på grunn av lave fødselstall og velferdsstatenes fremtidige mangel på arbeidskraft og skatteinntekter, svever som en mørk sky over de europeiske politikerne. Vi ser allerede radikalisering av politikken i land som Helles og Ungarn.

Samfunnsborgeren i meg sier noe annet: Her slår håp, anstendighet og optimisme inn. Vi kan motvirke en uheldig utvikling, gjennom humanisme, liberale prinsipper og respekt for enkeltindivider. Det flerkulturelle samfunn er den nye virkeligheten som ikke kan reverseres.

Akademikere som jobber med krig, folkemord og demografiske forandringer kan allikevel ikke slutte å være fagpersoner til fordel for oppløftende spådommer basert på idealer og samfunnsnytte. Har vi noen som helst endelig begrunnelse, annet enn den rent moralske, for å anta at selv de sørgeligste prognoser med nødvendighet er feil?

Mange viktige stemmer deler kulturpessimistiske betraktninger, som Pascal Bruckner, avdøde Christopher Hitchens, Nick Cohen, og Bernard Henry Levy. På ulike vis mener de det er nødvendig for Europa å få en fornyet tillit til seg selv, at islamisme er en trussel mot det frie samfunn som blir underkommunisert. Kan hende er islamofobi et begrep som kan gi mening, men da må vi presisere/nyansere bruken av det, nettopp fordi det ble brukt mot folk som Ayaan Hirsi Ali og Hitchens med den hensikt å brennmerke.

Jeg foreslår en sjekkliste vi alle kunne følge: Hvordan stiller vi oss til individets ukrenkelighet? Hvordan forholder vi oss til det liberale demokratiet som en forutsetning for meningsutveksling og pluralisme? Deler man noen felles verdier, må det være lov å være dystopist, både til høyre og venstre. Og da kan ikke en følelse av uro for fremtiden avfeies som konspiranoia og bli en diagnose med Anders Behring Breivik som brekkstang.

Ekstremistene er der ute. Da er det lite formålstjenlig å male med så bred pensel at det skapes en grunnløs polarisering. De tegn vi har sett på «forjævligsering» av norsk opinion, fører lite godt med seg. Her møtes de mest ytterliggående alarmistene: Der Aslak Sira Myhre ser en overveiende fremmedfiendtlig befolkning, ser Bruce Bawer en suicidal befolkning som lar seg bedra av landsforrædere.

Det som fremstår som mest problematisk, er at Bangstad og Døving fastslår at kultur og religion virker på samme måte som rase når det danner «grunnlaget i forestillinger om radikal uforenlighet». Åpenbart et poeng, men det er også en noe ensidig forklaringsmodell. Kultur og religionskritikk er en av pilarene i opplysningsprosjektet, og her kan det ikke settes opp skott som fritar visse kulturer og religioner for kritikk eller til og med sjikane.

Det er da også ganske åpenbart at både kultur og religiøs praksis kan danne grunnlag for uforenlig etikk og samfunnssyn. Et eksempel er dødsstraff for homofile og apostater. Et annet er synet på religion og rettstat. Den som måtte ønske det, har rett til å hevde at islam eller kristendommen er umenneskelig eller fjollete. Det er da også noe ganske annet enn å hevde at mørkhudede er umenneskelige. Rase, i klassisk forstand, kan ikke på noen som helst plausibel eller akseptabelt grunnlag skape grunnlag for radikal uforenlighet.

Religion og kultur er, på tross av sterke konformitetskrav og tradisjonalisme, variable og foranderlige størrelser, ”rase” er statisk. Ellers har vi en diskrimineringslov i Norge hvor direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn er forbudt.

Det ligger også i ytringsfrihetens kjerne og – om man vil – i dens periferi – at religion og kultur ikke skal være uangripelige. Arnulf Øverland erklærte i 1931 at kristendommen var den tiende landeplage. Jeg vet ikke hvordan reaksjonen ville blitt om Øverland hadde levd i dag og erklært det samme om islam, men en del uro hadde det blitt og Arnulf ville kanskje blitt erklært islamofob?

Med tanke på at det har vært foreslått å utvide rasismeparagrafen til også å gjelde krenkelse av religion og kultur, burde varsellamper slå inn. Under Durbankonferansen i 2001 ble det gjort storstilte forsøk på å bruke menneskerettighetene til å kneble religionskritikk. På et møte i PEN- klubben sa Per Edgar Kokkvold at ”I resolusjonen fra FNs menneskerettighetsråd, som er dominert av de muslimske land med Russland, Cuba og Kina på slep, blir ytringsfriheten fremstilt som en hindring i kampen mot rasismen. Hva det dreier seg om, er å nedfelle i FN-systemet at kritikk av religioner, og i særdeleshet kritikk av islam, skal være forbudt.»

Vi kan være enige om at rasisme kan skjule seg bak religionskritiske eufemismer. Men betyr det med nødvendighet at det ikke er en betydelig forskjell på å drive gjøn med – eller generalisere – på bakgrunn av religiøse og kulturelle forestillinger på den ene siden og hudfarge og etnisitet på den andre?

Igjen ser vi denne feilslutningen om at når noen vi oppfatter som slemme sier noe, må det med nødvendighet være galt. Bangstad og Døving står med sin kronikk i fare for å legge føringer på norske akademikere som er mindre vitenskaplige og i overkant normative. Dette bør forskerne se nærmere på, hvis ikke står Bangstad og Døving i fare for å bli tolket dit hen at de fletter Breivik inn i et pedagogisk prosjekt med politiske undertoner.

Artikkelen er publisert hos Minerva 22. mai 2012.

Publisert: 24. september 2024