Nye toner i forsvarspolitikken

Forsvaret er ikke en organisasjon i forfall som trenger politisk nødhjelp. Tvert imot, det er en gjennomgripende endringsdyktig, modernisert og sterk organisasjon, som i det daglige håndterer sine oppgaver på en utmerket måte. Dette er et godt utgangspunkt for å gå løs på de alvorlige utfordringene som knytter seg til forsvarssjefens tredje oppgavegruppe, krigsberedskapen, skriver Nils Holme hos Minerva.

Nils Holme

Publisert: 16. mai 2014

Av Nils Holme, prosjektleder i Civita.

Admiral Håkon Bruun-Hanssens presentasjon av forsvarssjefens årsrapport for 2013 bekrefter en ny tilnærming i forsvarspolitikken. Tidligere har forsvarsminister Ine Eriksen Søreide vært meget tydelig på behovet for åpenhet om forhold i Forsvaret som krever fornyet politisk vurdering. Hun har spesielt omtalt mulige behov for endringer og prioriteringer i Forsvarets oppgaver som følge av den sikkerhetspolitiske utvikling, og behov for bedre realisme i forholdet mellom Forsvarets oppgaver, struktur og budsjetter. Forsvarssjefens redegjørelse varsler at han ikke vil skygge unna sin del av utfordringene.

Bruun-Hanssen vurderer Forsvarets oppgaver, fastsatt i stortingsvedtak, i tre grupper: Løpende oppgaver hjemme, deltagelsen i internasjonale operasjoner, og beredskap for mulige militære trusler eller anslag mot landet. For de to første gruppene kan han rapportere en meget god innsats. Han konstaterer riktig nok at spesielt personellsituasjonen og vedlikeholdsproblemer for foreldede maritime helikoptre vil gjøre det vanskelig å opprettholde like høyt innsatsnivå i år som i fjor, men i det store og hele kan han rapportere en innsats hjemme og ute som er tilfredsstillende i omfang og imponerende i kvalitet.

Det er overbevisende godt gjort at de forsvarspolitiske utfordringene ikke knytter seg til de løpende oppgavene hjemme og ute. Her ligger et viktig poeng: Forsvaret er ikke en organisasjon i forfall som trenger politisk nødhjelp. Tvert imot, det er en gjennomgripende endringsdyktig, modernisert og sterk organisasjon, som i det daglige håndterer sine oppgaver på en utmerket måte.

Dette er et godt utgangspunkt for å gå løs på de alvorlige utfordringene som knytter seg til forsvarssjefens tredje oppgavegruppe, krigsberedskapen. Det er denne oppgaven, evnen til såkalte høyintensitetsoperasjoner i forsvar av landet, som etter gjeldende politiske vedtak skal være dimensjonerende for Forsvarets struktur og nivå i personelloppsetninger, materiell og øving.

Hvordan står det så til med Forsvarets kapasitet for denne hovedoppgaven? Det sier årsrapporten ikke noe om. Den gir en rekke relevante opplysninger om utviklingen over de seneste årene i personelloppsetninger, utdannelse, øvingsdøgn, seglingsdøgn, flytimer og så videre. Slike opplysninger har mest mening for lesere med fagkunnskap i forsvarsplanlegging, men heller ikke for dem gir de innsikt i det sentrale beredskapsspørsmål: Hvilke styrker, og med hvilket varsel og utholdenhet vil Forsvaret kunne stille for høyintensitets forsvar av landet? Spørsmålet er enkelt, men svaret – eller svarene – vil neppe kunne bli mer enn antydningsvise, ettersom de vil avhenge av en rekke forutsetninger som vanskelig kan diskuteres åpent.

Usikkerheten om Forsvarets kapasitet for krigsoperasjoner aktualiseres av at tilgjengelig informasjon tyder på at kapasiteten er betydelig lavere enn det den nominelle styrkestrukturen antyder. Dette er alvorlig, ikke minst fordi omstillingen fra det gamle mobiliseringsforsvaret til et ganske lite, men moderne innsatsforsvar var begrunnet med at styrkene må være klare til innsats på meget kort varsel. Ikke noe tyder på at begrunnelsen var feil.

I Civita-rapporten «Forsvarspolitikken ved et veiskille» utdypes situasjonen i forsvaret: Hæren består tre av kampbataljoner. Det er i seg selv en svært beskjeden styrke, men styrken reduseres ytterligere ved at den i hovedsak er oppsatt med vernepliktige som krever ni måneders utdannelse. Med førstegangstjeneste på 12 måneder gir dette tre måneders tilgjengelighet for krevende oppdrag. Andre begrensninger for høyintensitets strid er mangelen på luftvern for egenbeskyttelse av hæravdelingene, og utilstrekkelig helikopterkapasitet for operasjoner for eksempel langs kysten av Troms/Finnmark.

For Marinen har begrensingene i bemanning og vedlikehold av de i og for seg meget moderne fartøyene vært offentlig belyst det siste året. I operasjoner ut over noen få måneder kan Marinen neppe stille stort mer enn 1-2 fartøyer i hver klasse, – altså kapasiteten i de løpende internasjonale operasjoner og løpende fredsoppdrag hjemme. Av Luftforsvarets 57 kampfly er bare omkring 1/3 teknisk klare til enhver tid, og det er kjent at status både for kampflyvere og teknisk personell er kritisk selv for fredsaktiviteten. Hvilken krigsinnsats kan eventuelt leveres med 57 F-16-kampfly? Og hva med overgangen til F-35? Dette flyet blir mer effektivt, men også mer kostbart i drift enn F-16. Er det rasjonelt å anskaffe så mange og kostbare fly, hvis vi ikke makter økonomisk å holde bedre tilgjengelighet for innsats enn vi har med dagens F-16?

Forsvarssjefen tar ikke opp disse spørsmålene i full bredde, – det ville heller ikke vært rimelig når tema var årsrapporten. Men han signaliserer tydelig nok at han vurderer dagens begrensninger i perspektiv av nødvendig økning av budsjettet eller reduksjon av oppgavene og strukturen. Og han legger ikke skjul på at det er kapasiteten for krigsoppgavene som er problemet.

Forsvarsministerens og forsvarssjefens uttalte vilje til å belyse den faktiske situasjonen i krigsberedskapen, og til å tydeliggjøre mulige politiske valg for å få bedre realisme i forsvarsplanleggingen gir grunn til håp. Desto sterkere blir håpet i lys av at det ikke legges opp til politisk «svarteper». Statsråden har vært nøye med å presisere at alle partier i de senere regjeringene har aksjer i dagens forsvar, og lederen i utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget, Anniken Huitfeldt (Ap), uttaler seg imøtekommende til at problemstillingen tas opp. Hvis nå forsvarsministeren kunne gjøre kjent hvilken termin hun ser for seg et politisk dokument, ville håpet kunne gli over mot tro.

Artikkelen er publisert hos Minerva 16.5.14. Se også:

Forsvarspolitikken ved et veiskille

Av Nils Holme

I løpet av de siste tyve årene har Forsvaret gjennomgått en omfattende omstrukturering. Et stort, mobiliseringsbasert forsvar er blitt omstilt til et lite, men stående innsatsforsvar. Omstillingen har vært preget av en betydelig økonomisk ubalanse. Vedtatte planer har vært underbudsjettert i utgangspunktet, og bevilgningene har ikke alltid blitt fulgt opp som forutsatt.

Fordi planleggingen har skjedd på sviktende økonomiske premisser, har Forsvaret stadig måttet reduseres mer enn planlagt. Svak planfasthet har medført svekket ressursutnyttelse. Slik har Forsvarets evne til innsats blitt lavere enn det den nominelle styrken og bevilgningene skulle tilsi.

I denne rapporten gis en kortfattet oversikt over forsvarspolitikkens svakheter og resultater. Det foreslås en ny tilnærming med vekt på kapasitetsplanlegging snarere enn dagens strukturplanlegging.

Last ned rapporten her: Forsvarspolitikken ved et veiskille

Publisert: 23. januar 2024