Norsk forsvarsevne – en varslet avvikling
Den politiske uviljen mot å erkjenne konsekvensene av en endret prioritering fører med andre ord til feil- og overinvesteringer som representerer massiv sløsing med samfunnets ressurser, skriver Sverre Diesen og Paul Narum på Aftenposten.no, basert på et Civita-notat.
Publisert: 8. mai 2015
Av Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef, og Paul Narum, tidligere adm. dir. ved Forsvarets forskningsinstitutt.
De siste månedenes sikkerhetspolitiske begivenheter har vært en tilstrekkelig påminnelse om hvordan verden faktisk er til at mange nå stiller spørsmålet om det er balanse mellom forsvarsstruktur, trussel og økonomiske rammer for Forsvaret.
Mange av svarene spriker imidlertid og gjør det vanskelig for offentligheten å ha en begrunnet mening om tilstanden.
I løpet av de siste knapt 20 år er Forsvaret kraftig modernisert, men samtidig voldsomt redusert i størrelse.
Antall hærbrigader er redusert fra seks til én, antall undervannsbåter fra tolv til seks, antall kampfly skal reduseres fra opprinnelig 72 F-16 til 48 F-35, og så videre.
Sammenhengen er at den kvantitative reduksjonen har vært forutsetningen for den kvalitative moderniseringen.
Moderne militært materiell har en teknologidrevet kostnadsvekst knyttet til både anskaffelse og drift av nytt utstyr. Denne vekstfaktoren kompenseres det ikke for når Finansdepartementet kjøpekraftjusterer budsjettene ved bruk av den såkalte forsvarsindeksen.
Det betyr at budsjettene taper kjøpekraft og at forsvarsstrukturen derfor krymper.
Ser vi på utviklingen de siste 20 år, har forsvarsbudsjettet mistet ca. 1/3 av den kjøpekraften det hadde i 1995.
Det innebærer at budsjettet i dag hadde måttet være på rundt 70 mrd kroner i stedet for ca. 45 mrd for å kunne betale for fornyelse og drift av det samme forsvaret som for 20 år siden.
I samme periode har forsvarsbudsjettets andel av BNP sunket fra 2,5 til 1,4 prosent.
Når kjøpekraften har sunket såpass kraftig skyldes det med andre ord ikke at det hadde vært umulig å opprettholde den, men at vi stadig har prioritert Forsvaret lavere i forhold til andre samfunnsområder.
Skulle vi ha stabilisert budsjettets kjøpekraft og dermed Forsvarets struktur på dagens nivå, ville det kreve en årlig vekst på ca. 2,4 prosent ut over den delvise kompensasjon for inflasjon og annen prisøkning i forsvarssektoren som budsjettene får gjennom forsvarsindeksen.
Dette ville langt på vei også stabilisert budsjettets andel av BNP på dagens nivå.
Til sammenligning kan nevnes at dette ikke en gang er halvparten av den vekst som måtte til dersom vi skulle oppfylle NATOs målsetting om et forsvarsbudsjett på to prosent av BNP, som regjeringen i prinsipp har sluttet seg til.
En viktig konsekvens av dette er at det ikke er forsvarsbudsjettets absoluttnivå som er viktig, men derimot vekstraten.
Sammenligner vi et forsvarsbudsjett som løftes med to mrd kroner og deretter videreføres flatt med et som først reduseres med to mrd og deretter følger kostnadsutviklingen, vil det siste ha innhentet det første i løpet av fem år.
I løpet av ti år vil det siste alternativet også representere et større akkumulert beløp.
De økonomiske rammer som forsvarssjefen har fått for det råd han skal avgi til høsten er imidlertid langt under det som skal til for å stabilsere Forsvaret på dagens nivå.
Ifølge oppdragsskrivet skal han basere seg på videreføring av det delvis kompenserte budsjettnivået vi kjenner, og et alternativ med 0,5 prosent vekst oppå dette.
Forskjellen på disse to profilene er for øvrig så liten at den er uten betydning selv i et langt tidsperspektiv.
Vi kan derfor regne med at det erfarte kjøpekrafttapet på mellom to og tre prosent per år vil holde seg, og at forsvarsstrukturen derfor vil fortsette å krympe.
I tillegg vil den operative tilgjengeligheten av fregatter og annet utstyr som allerede er anskaffet fortsette å synke, fordi beregningen av hvor mange enheter av de ulike våpensystemer vi har råd til å drifte baserer seg på den kjøpekraften budsjettene har ved anskaffelsestidspunktet.
Når denne forutsetningen brister, betyr det at stadig flere fly settes på bakken, fartøyer legges til kai, hæravdelinger kan ikke øve, osv.
Den politiske uviljen mot å erkjenne konsekvensene av en endret prioritering fører med andre ord til feil- og overinvesteringer som representerer massiv sløsing med samfunnets ressurser.
Dersom de nye kampflyenes operative tilgjengelighet utvikler seg på samme måte som for fregattene – noe vi med stor sikkerhet kan anta ut fra de rammene forsvarssjefen har fått – vil vi om ti år ha anskaffet 48 meget moderne kampfly, men bare 12-15 av dem vil være kampklare innenfor realistiske klartider.
Ser vi på hva flyene da vil ha kostet oss, vil det være Norgeshistoriens største investeringsskandale med god margin.
Samtidig er det til hver type våpensystem eller -plattform knyttet en grunnkostnad i form av baser, logistikk, kompetanse etc. som ikke uten videre kan reduseres i samme takt som vi kutter ned på antall enheter.
Det betyr at denne grunnkostnadens andel av forsvarsstrukturens totalkostnad stadig øker, som igjen betyr at kostnaden pr. enhet av et stadig lavere antall enheter øker dramatisk.
Så lenge vi da beholder hele bredden av våpensystemer og kapasiteter, men bare reduserer antallet av hver kapasitet, betyr det at vi betaler mer og mer for mindre og mindre forsvarsevne.
Det er dette vi kaller det marginale forsvarets problem, som både Norge og andre småstater nå merker i stadig større omfang.
Ettersom dette er forhold politikerne er fullstendig klar over, er det bare mulig å trekke en slutning av dette.
Regjeringen har bestemt seg for å videreføre en forsvarspolitikk som innebærer en avvikling av en nasjonalt basert forsvarsevne innenfor en tidshorisont på 10-15 år.
Da vil den operative tilgjengeligheten av Forsvarets struktur være så dårlig og misforholdet mellom hvilke ressurser vi bruker på forsvar og hvilken forsvarsevne vi får ut av det, så stort, at det nærmest er meningsløst både samfunnsøkonomisk og beredskapsmessig.
Da gjenstår bare alternativet med et internasjonalt forsvarssamarbeid som er så omfattende at vi snakker om å etablere et flernasjonalt forsvar sammen med andre land, mot en betydelig avståelse av nasjonal handlefrihet i forsvarspolitikken.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 8.5.15. Se også:
Civita-notat nr. 10 2015: Norsk forsvarsevne: En varslet avvikling
Av tidligere administrerende direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt,
dr techn Paul Narum og tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen.
I dette Civita-notatet beskriver forfatterne hvordan en nasjonal forsvarsevne vil være borte i løpet av 10-15 år, dersom den økonomiske utviklingen i Forsvaret fortsetter som i dag. Da vil den operative tilgjengeligheten av Forsvarets struktur være så dårlig, og misforholdet mellom hvilke ressurser vi bruker på forsvar og hvilken forsvarsevne vi får ut av det så stort, at det nærmest er meningsløst både samfunnsøkonomisk og beredskapsmessig. Vi bruker stadig mer penger og oppnår samtidig mindre og mindre forsvarsevne. I notatet skisserer forfatterne konsekvensene av denne politikken, hvordan utviklingen påvirker vårt nasjonale handlingsrom og hvordan fremtidens forsvar mest sannsynlig vil innebære et tettere flernasjonalt samarbeid med andre stater.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_10_2015
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
Norge må gjøre mer for Ukraina
Bit of blue sky thinking on Nato’s common defence
Franske atomvåpen og EU
Krig i Europa og politiske endringer i USA gjør det nødvendig for europeiske stater i NATO å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Franske atomvåpen kan da komme til å spille en rolle, men noen lett oppgave er det neppe.